Boom Bust

Boom Bust

onsdag 7. juni 2017

Reguleringssuksess med Trump

Basert på hylekoret av media som med sine anti-Trump briller ser enhver uttalelse og handling fra USAs president Donald Trump som negativ så skulle man tro verden for lengst hadde falt fra hverandre. La meg med dette innlegget fremheve noe jeg synes er veldig bra med Trump, nemlig en fullstendig stillstand på reguleringsfronten i USA.

Politikere er som vi vet kåte på to ting; makt og styring. De elsker å ha makt over mennesker og samfunn, og enhver anledning til å innføre nye regler tas imot med åpne armer. For en tid tilbake annonserte Trump sin to-for-en regel. Dette gikk ut på at for hver store nye regulering som ble innført så måtte to eksisterende reguleringer fjernes. I min verden er dette den perfekte regel; en regel om å fjerne regler.

Det viser seg nå at innføring av nye store reguleringer har fullstendig stoppet opp i USA etter at Trump tok over presidentembedet fra Barack Obama. Faktisk er tallet på nye store reguleringer det laveste man har registrert for tilsvarende periode helt tilbake siden da slik data første gang begynte å måles i 1994.

Fra Politico:
According to data compiled by POLITICO, significant federal regulation since Trump's inauguration has slowed to an almost total halt.
From Inauguration Day until the end of May, just 15 regulations were approved by the Office of Information and Regulatory Affairs (OIRA), the White House department that reviews important new federal rules. That's by far the fewest among comparable periods since recordkeeping began in the 1990s: Ninety-three rules were approved during the same period in Barack Obama's administration, and 114 under George W. Bush.
(Kilde: Bilde fra Politico)

Trumps to-for-en regel har lammet det reguleringskåte statsapparatet! Nå, det er hva jeg kaller suksess!

Slik jeg ser det har samfunn generelt alt for mange reguleringer. Noe av dette er ganske sikkert fornuftig. Grunnleggende retningslinjer er bra for å ha et velfungerende samfunn. Det skaper automatikk og effektivitet på mange områder. Men, alt med måte. Når absolutt alt og alle skal detaljstyres av politikere som knapt noen gang i sitt liv har satt sin fot i arbeidslivet (det private sådan) så skapes det en rekke synlige og usynlige hindringer for verdiskapning i samfunnet. Folk og fe bør i størst mulig grad få leve sitt liv som de selv vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres liv og eiendom. Da hadde utvikling av samfunn og økonomi kunne skyte enda mer fart, og man ville ledd av dagens BNP-vekst som patetisk lav (PS. Ja, jeg vet at BNP kan være et dårlig målestall for økonomiskutvikling). En stopp i innføringen av reguleringer er derfor en god start for en ny statsleder. Så får man krysse fingrene for at omfanget av reguleringer etterhvert også faktisk reduseres.

Men bare vent, straks norsk media og sosialistisk opinion får snusen i denne gledelige reguleringssaken så kan du være trygg på at nok et hylekor setter i gang. Armageddon! Men til de reguleringskåte kan jeg gi et beroligende budskap; den lange trenden viser (dessverre) en stadig økende grad av regulering. En liten gladsak på slutten der altså til byråkratene og paragrafrytterne blandt oss.

lørdag 3. juni 2017

Hvordan Keynes ble en glimrende investor

Min aversjon mot økonomisk tankegang forfektet av tilhengere av John Maynard Keynes er godt kjent for den som har lest The Boom Bust tidligere. Den kortsiktige keynesianske tilnærmingen til økonomi, hvor staten og sentralbanken gis en enormt stor rolle i å "styre markedet" er slik jeg ser det fullstendig idioti, og noe som skaper stadig nye økonomiske problemer for folk og samfunn. I mine øyne bør man heller være langsiktig og i størst mulig grad la mennesker agere fritt seg i mellom uten hemmende statlig innblanding. Likevel er det noe ved Keynes jeg har lært meg å like; hans investeringsfilosofi.

Det som mange ikke vet om Keynes er at han ikke bare var en kjent økonom som teoriserte om arbeidsledighet, renter, pengepolitikk, osv., men at han i tillegg gjennom sin levetid utviklet seg til å bli en glimrende investor. Det ironiske er at det nettopp var et skifte fra kortsiktighet til langsiktighet, og fra spekulasjon til investering, som gjorde at han ble suksessfull.

Skiftet i hans syn på aksjemarkedet kan illustreres med to sitater fra to forskjellige tidspunkter:
Keynes fra 1920: "Win or lose, this high stakes gambling amuses me.
Keynes fra 1934: "As time goes on I get more and more convinced that the right method in investment is to put fairly large sums into enterprise which one thinks one knows something about and in the management of which one thoroughly believes."
Keynes forvaltet penger for universitetet i Cambridge fra tidlig på 1920-tallet til han døde i 1946. Frem til etter det store aksjefallet i 1929 så fokuserte han mest på spådommer om makroøkonomisk utvikling og å prøve å forutse investorpsykologien i markedet, for på denne måten å gjøre sine investeringer. Han var det man kan kalle en "top down"-investor, og hans resultater i denne perioden var middelmådige og svake (kilde: Keynes the stock market investor, av Chambers og Dimson). Fra 1932 begynte han derimot i mye større grad å fokusere på selskapers underliggende verdier ved å analysere deres regnskaper og vurdere integriteten til ledelsen. Han ble det man kan kalle for en "bottom up"-investor, og resultatene forbedret seg vesentlig.



Investeringsfilosofien som lå bak Keynes sine gode resultater var som følger:

  • Fokuser på selskapers underliggende verdier og profitabilitet, fremfor å prøve å spå markedstrender
  • Invester kun hvis du føler du kan kjøpe en aksje til en pris vesentlig lavere enn virkelig underliggende verdi ("margin of safety")
  • Tenk uavhengig av andre, og gjerne kontrært
  • Begrens hyppigheten av kjøp og salg slik at du har lave transaksjonskostnader
  • Ignorer kortsiktige svingninger i markedet og hold fast på dine investeringer
  • Ikke spre investeringene for mye, ha en konsentrert portefølje
  • Ha et sindig temperament, opptre rasjonelt
  • Vær tålmodig og langsiktig ("...make the purchase of an investment permanent and indissoluble, like marriage...this would force the investor to direct his mind to the long term prospects..." - Keynes, The General Theory of Employment,  Interest and Money) 
  • Ha evnen til å investere stort når du først ser en god mulighet

Jeg mener samfunnet har godt av å kaste på bål mye av den kortsiktige tankegangen som preger politikk, sentralbanker og finansmarkeder. Å trekke lærdom fra den langsiktige investoren John Maynard "Make an investment like marriage" Keynes (i motsetning til økonomen John Maynard "In the long run we are all dead" Keynes) vil være en god begynnelse.

torsdag 1. juni 2017

Hva skal en vanlig person gjøre for å spare for fremtiden?


Nå er det blitt lenge siden jeg har skrevet noe på The Boom Bust, så det er på høy tid å komme med et nytt bidrag.

Noe som opptar meg i stor grad er sparing og investering. Jeg mener den jevne norske mann og kvinne har alt for lite fokus på dette, og er godt tjent med å sette av litt tid for å sikre sin egen fremtid. For min del handler det om å bli 100% økonomisk uavhengig. For andre kan det f.eks. handle om å ha litt ekstra å leve for i en pensjonstilværelse. Motivet kan være forskjellig fra person til person, men veien til målet trenger ikke være veldig ulikt.

Jeg elsker å lese om og jobbe med aksjer og investering, men jeg erkjenner at folk flest hverken vil eller ønsker dette. Den gode nyheten er at så lenge man klarer å spare penger, så kan investeringsdelen gå av seg selv. Man trenger ikke være smart for å få det til. Faktisk kan smarte folk ha et handicap, fordi de stadig søker unødvendig kompliserte løsninger og investeringsalternativer. De er for smarte for sitt eget beste. Jeg sier heller: det enkle er ofte det beste.

Jeg har en tre-stegs spare- og investeringsplan som burde være nokså idiotsikker. Det hele forutsetter at man har lang tidshorisont. Jeg snakker ikke om ett, to eller tre år. Jeg snakker om (minst) ett, to eller tre tiår. Nettopp denne tidshorisonten gjør at de fleste faller fra, for er det noe folk ikke liker så er det sakte penger (i motsetning til raske penger, som de til stadighet lokkes med av lottoreklamer og lignende). Klarer du derimot å låse blikket ditt langt inn i aldershorisonten, så har du et glimrende utgangspunkt for å lykkes stort.

Fremfor alt så må ting gjøres enkelt. Da øker sjansen for at man klarer det.

Her er de tre stegene i en enkel Sitte-På-Ræva-investeringsstrategi:

  1. Spar en så stor andel som mulig av inntekten din hver måned
  2. Kjøp indeksfond med aksjer i Norge og/eller utlandet hver måned
  3. Vær tålmodig og vent år etter år etter år etter år... 
Det vanskeligste i SPR-strategien er pkt. 3, ventingen (husk: tålmodighet er en investordyd). Det enkleste er pkt. 2, fondskjøpene (gjøres med litt internettsøking eller en snakk med din bank, bare du passer deg for å ikke kjøpe annet de ev. ønsker å prakke på deg). Pkt. 1 krever et visst inntektsnivå, men selv forholdsvis små inntekter har noe rom for sparing.

Dette kan hvem som helst begynne med på 1-2-3. Jo tidligere man kommer igang jo bedre. Lykke til.

tirsdag 27. desember 2016

Tanker om året som gikk og det som kommer

2017 står like om hjørnet, så det er tid for en refleksjon om året som gikk.

2016 var et år som gav en hel haug med forståsegpåere noen skikkelige nesestyvere. Britenes valg om å melde seg ut av EU og amerikanernes valg av ny president kom som julekvelden på kjerringa på de etablerte miljøer og deres tilknyttede mainstream media. Vi ser hver og en av oss verden gjennom våre egne briller og vårt eget nærmiljø, og disse to valgene viste tydelig at media og fremtredende meningsytrere har en større avstand til den jevne borger enn hva de selv var klar over. Mitt råd ved inngangen til 2016 var å ikke lytte til såkalte eksperter, og det rådet står ved lag inn i neste år. Alle som tok feil om Brexit og Trump er nå de samme som fortsetter å få ytringsplass i media og til alt overmål forventer at vi nå skal legge vekt på deres spådommer om hvordan nettopp Brexit og Trump skal påvirke oss fremover. Snakk om mangel på selvinnsikt.

Forsåvidt kan her nevnes at der mainstream økonomer og meningshavere ser sterk økonomisk velstandsutvikling i USA og andre vestlige land, og sånn sett ikke kan fatte og forstå at landenes borgere skulle være misfornøyd med tingenes tilstand, så trenger man ikke være veldig klarsynt for å se at den sentralbankinitierte kredittekspansjonen og den påfølgende kjøpekraftutvanningen i mangt et land har bidratt til å gjøre folk og land fattigere over tid. Her kan f.eks. nevnes at USAs økonomi (og godt mulig også Storbritannias økonomi) kan se ut til å ha vært gjennom en tilnærmet permanent økonomisk nedgang siden år 2000. Kanskje noe å tenke på for mainstream eksperter som leter med lys og lykter for å finne årsakssammenhenger. Hverdagen for den jevne borger i land som USA og Storbritannia oppleves kanskje heller slik Murray Rothbard en gang beskrev i sin bok Making Economic Sense:
[The] future...may satisfy techno-futurist gurus..., but the rest of us, I bet, will become increasingly unhappy and ready to lash out at the political system that—through massive taxation, cheap money and credit, social insurance schemes, mandates, and government regulation—has brought us this secular deterioration, and has laid waste to the American dream."
Så til det mer nærliggende og privatøkonomiske. For den jevne borger som beholder sine oppsparte midler på sparekonto i banken så har det siste året gitt et realøkonomisk tap pga. inflasjon og skatt. For de som derimot har plassert sine penger i aksjemarkedet så har 2016 vist seg å gi hyggelig avkastning. Hittil i år er sammensetningen av alle aksjer notert i Oslo (OSEAX-indeksen) opp ca. 17%. Mine egne investeringer er hittil i år opp ca. 21% (regnet som tidsvektet avkastning). Jeg sier meg fornøyd med det, og det er godt over mitt langsiktige mål på 10% i året.

Et lite investeringshøydepunkt var for meg dagen etter EU-valget i Storbritannia da aksjekurser falt kraftig verden rundt, og jeg kjøpte aksjer med begge hender i mine favorittselskaper til lave priser. Alle snakket om at det var full krise, men i mine øyne var dette støy som med tid og stunder kun ville bli sett tilbake på som en liten parentes i aksjemarkedenes historie. Jeg håper 2017 byr på flere nedganger i aksjemarkedene. For den som har planer om å investere i aksjer i enda mange år fremover så er det nemlig billigere aksjekurser som er å foretrekke, heller enn det motsatte. Jeg heier på fallende aksjekurser! Det er viktig å stadig minne seg selv på dette og sørge for å til enhver tid ha likvide midler på bankkonto, slik at man kan ta slike kjøpsmuligheter når de inntreffer.

Året som gikk bydde også på sterkt voksende boligpriser. Stadig lavere renter og lett tilgang på lånefinansiering både fra tradisjonelle banker og forbrukslånutstedere gjør at folk blir villige til å betale stadig mer for eiendom. Sterke forventninger om fortsatt økende priser gir medvind i budrunder mange steder.

Lave renter er som en magnet på høye aktivapriser. Man trenger ikke være noen rakettforsker for å skjønne det. Sentralbankenes lavrentepolitikk driver prisene på eiendom, aksjer og obligasjoner i taket. Og med stadig lavere renter, faller folks krav til alernativ avkastning. Slikt gir god grobunn for mye dårlig allokering av kapital og ressursbruk, både fra individer og bedrifter. Det er sånn som gir booms and busts. The boom bust.

I 2016 fortsatte utviklingen mot et kontantløst samfunn. Som jeg har skrevet ved mange tilfeller tidligere vil en utfasing av kontanter kunne gjøre at banknæringen blir enda mer inflatorisk enn tidligere (ved at folk sine verdier "låses inn" i banksystemet uten mulighet til å ta de ut som kontanter, og at bankene sett under ett dermed ikke lenger trenger bekymre seg for "bank runs", og sånn sett står mye friere til å gi ny kreditt). India innførte i år forbud mot sedler med store verdier, og selv om tiltaket på mange måter har gitt massive problemer for folk, så er det ingenting som tyder på at andre land ikke vil ta etter dette eksempelet i årene som kommer. Personlig tror jeg folks fundamentale behov for å ha sikre verdioppbevarende muligheter vil drive frem nye alternativer til kontanter.

For den norske økonomien så ser ikke kollapsen i oljeprisen til å ha hatt noen kraftig betydning ennå. Jeg hadde selv trodd det skulle merkes enda hardere enn hva det har gjort. For alle som er berørt er det veldig vondt, men det er ikke før bankene må ta større tap i sine utlånsporteføljer at den gemene hop vil merke mer smerte. Banktap = mindre utlån = mindre penger i omløp = økonomisk tilbakegang for mange. Slik er det å ha et gjeldsbasert pengesystem.

Mennesker har en sterk trang til å søke prediksjoner på fremtiden. Vi liker å føle at ting er forutsigbart, at noen kan fortelle oss hva som kommer. Vi liker ikke usikkerhet. Men jeg sier som ifjor: ikke lytt til de såkalte ekspertene. De er egentlig like rådville som alle oss andre. Det er bare at de vet det ikke selv. Mitt råd er at du passer på å ha en ryddig privatøkonomi så du reduserer faren for å komme i økonomisk og annet uføre. Og at du er redelig med de du omgås. God oppførsel og integritet er egenskaper med en verdi langt ut over det som kan måles av en bankkonto.

søndag 30. oktober 2016

Cash er trash (på lang sikt)


Jeg har en holdning om at det på kort sikt er nyttig å ha en god reserve med bankinnskudd stående tilgjengelig for bruk, enten det være seg for daglige gjøremål og uforutsette hendelser, eller for å kunne kjøpe verdipapirer når det byr seg (det jeg tror og mener er) gode investeringsmuligheter. På lang sikt er jeg derimot av den oppfatning av at bankinnskudd er noe man ikke skal ha for mye av. Det er nemlig en sikker måte å miste sine realverdier på. På lang sikt, så er det mitt syn at cash er trash.

I min privatøkonomi har jeg en praksis om at når jeg mottar lønn eller andre pengeoverføringer så er det første jeg gjør å sette til side en signifikant andel pengene inn på en investeringskonto, hvor jeg har verdipapirer og bankinnskudd. I påvente av å finne gode investeringsmuligheter blir pengene midlertidig stående som bankinnskudd, men når jeg finner investeringsmuligheter som jeg synes gir meg god verdi for pengene, så er jeg rask med å gjøre om bankinnskuddene til verdipapirer.

Superinvestoren Warren Buffett har sagt at "all you know is that the Dollar is going to be worth less 10, 20 or 30 years from now...because we'll print more of them in relation to the amount of goods that are moving. (...) There will be no tendency towards deflation in this country over time. Absolutely." Nå er vi etter manges syn inne i en periode hvor det er sterke deflatoriske krefter i sving i verdensøkonomien, men ser man langt tilbake i historien så vil den lære oss at historien er inflatorisk. Historien gir ofte en god pekepinn på fremtiden, og dette forteller meg at på lang sikt så er man ikke tjent med å ha for mye bankinnskudd. Det er mest sannsynlig en sikker vei til middelmådighet og verdiforringelse.

I den gode og lettleste boken The Lessons of History, av Will og Ariel Durant, gis det en fin lærdom fra økonomisk historie:
"history reports that "the men who can manage men manage the men who can manage only things, and the men who can manage money manage all." So the bankers, watching the trends in agriculture, industry, and trade, inviting and directing the flow of capital, putting our money doubly and trebly to work, controlling loans and interest and enterprise, running great risks to make great gains, rise to the top of the economic pyramid. From the Medici of Florence and the Fuggers of Augsburg to the Rothschilds of Paris and London and the Morgans of New York, bankers have sat in the councils of governments, financing wars and popes, and occasionally sparking a revolution. Perhaps it is one secret of their power that, having studied the fluctuations of prices, they know that history is inflationary, and that money is the last thing a wvise man will hoard"
Det er viktig å spare penger, men med inflasjonskåte politikere, sentralbanker og bankvesen, er det minst like viktig å passe på sparepengene og investere disse slik at realverdiene bevares og vokser.

søndag 14. august 2016

Hva om sentralbankenes kamp mot deflasjon gir MER deflasjon?


Sommeren går mot hell og, som er åpenbart, så har jeg selv brukt tiden på andre ting enn å skrive blogginnlegg. Men jeg har ikke sluttet å tenke på økonomi og finans. Faktisk vil jeg si at jeg nok bruker majoriteten av min våkne tilstand til å tenke på ting som på en eller annen måte relaterer seg til dette. Ved feriestolen min i sommer lå en ny bok om de første årene i superinvestoren Warren Buffetts karriere, da han fra 1956-1969 ledet sitt eget investeringsfond som het Buffett Partnership. Boken Warren Buffett's Ground Rules kan varmt anbefales for den spesielt interesserte.

Så over til noe annet, nemlig sentralbankene og deres pengepolitikk, slik tittelen på dette innlegget peker mot. Jeg satt for en tid tilbake å så gjennom årsmøtet for investeringsfondet Fundsmith hvor den ukonvensjonelle Terry Smith er leder (se video fra møtet lenger ned). Smith trekker paralleller fra dagens økonomiske situasjon i den vestlige verden til noe man så i perioden 1873-1879. På slutten av møtet snakket han om en interessant hypotese. Hva om sentralbankenes middel for å forhindre deflasjon faktisk skaper MER deflasjon?

Smith tror at når sentralbankene stadig presser rentenivåene lavere så bidrar de til at avkastningskravene for investorer og bedriftseiere faller, hvilket betyr at stadig dårligere prosjekter realiseres og at bedrifter tror de er tjent med å opprettholde sin uproduktive produksjon selv om avkastningen er veldig dårlig. Dette i seg selv er ingen ny tanke, og er noe jeg har skrevet om mange ganger. Det interessante er hva han mener implikasjonene av dette er. Han tror nemlig dette vil bidra til MER deflasjon enn hva man ellers ville hatt, og at sentralbankene derfor faktisk bidrar til det motsatte av hva de egentlig ønsker og tror de oppnår.

Han peker samtidig på at folk etterhvert vil måtte øke sparingen sin når de innser at deres avkastning på bankinnskudd faller, og at dette i seg selv vil ha en deflatorisk innvirkning. Igjen, det tvert motsatte av hva sentralbankene søker å oppnå. Smith tror sentralbankene i veldig sterk grad vil fortsette med hva de holder på med i dag, og at konsekvensene vil bli veldig skadelige.

Hvis Smiths tanker har noe rett i seg så kan vi forvente fortsatt fallende renter (man skulle ikke tro det gikk an, men de siste årene har vel stadig flere innsett at 0 ikke er et minimumspunkt), som igjen vil føre til mer deflatoriske tendenser i økonomien, som igjen vil føre til mer ukonvensjonelle tiltak fra sentralbankene (pengetrykking av ymse sort, mer negative renter, etc.)., osv.

På sett og vis kan man trekke paralleller mellom denne tankegangen og hva folk som Mike Maloney har snakket om, nemlig at vi står foran en periode med sterk deflasjon, som vil etterfølges av det tvert motsatte i form av sterk inflasjon. Hvis disse får rett om deflasjonen så vil nok en investor som Prem Watsa gni seg skikkelig i hendene om noen år.

Så hva da med vår egen privatøkonomi? Hvordan skal man investere? Jeg sier selv som Terry Smith: ikke la din egen spekulering om økonomiens fremtidige utvikling påvirke dine investeringsvalg i særlig grad. Hvis du f.eks. finner et investeringsalternativ i aksjemarkedet som virker veldig attraktivt, så bør du ikke la negative økonomiske makrospådommer påvirke din investeringsbeslutning. Med et langt investeringsperspektiv så vil man nok i det store og hele komme mye bedre ut av det med å slå til på gode investeringer uavhengig av om og når man er redd for økonomiens tilstand og fremtid. Tid i markedet er mye viktigere og lettere enn å time markedet.

mandag 16. mai 2016

Tålmodighet er en investordyd


I dagens samfunn bombarderes vi med informasjon og henvendelser hele tiden. Ting skal skje fort og ting skal skje ofte. Folk føler ofte et behov for å hele tiden gjøre noe. For en som på sikt ønsker å bygge seg opp en formue basert på investeringer i aksjemarkedet så kan dette gi utfordringer.

Jeg har tidligere skrevet om noen grunnleggende holdepunkter man etter mitt syn bør følge som investor for å lykkes på sikt. Det første er at man må identifisere gode lønnsomme selskaper som kan antas å eksistere langt inn i fremtiden. Det andre er at man må ha en formening om hva verdien av disse selskapene er målt i forhold til prisen man betaler i aksjemarkedet. (Som Warren Buffett har sagt: "price is what you pay, value is what you get".) Det tredje og siste man må gjøre, er å ha tålmodighet. God tålmodighet.

Svært mange aktører i aksjemarkedet er nærmest sagt manisk opptatt av å hele tiden kjøpe og selge aksjer. Tidshorisonten for deres investeringer er svært lav. I de mest ekstreme tilfellene ser du folk kjøpe aksjer med en tidshorisont på "minutter, maks noen timer". For meg representerer ikke dette investering. Det er kortsiktig spekulasjon. De som holder på slik ser på aksjer kun som et papir de kan flytte rundt på til varierende priser. Det genererer masse transaksjonskostnader og stress. For de aller fleste vil dette være et tapsprosjekt.

Jeg mener man som investor må se på aksjer som en eierandel i et selskap. Man er en medeier i en virksomhet som består av mennesker, maskiner, arbeidsprosesser og produkter. Med et slikt fokus får man et helt annet syn på aksjemarkedet og aksjene man eier. Ser du noen gang en eier av en rørleggerbedrift selge sitt selskap fordi de siste tallene for arbeidsmarkedet i USA var dårligere enn forventet? Ser du noen gang en eier av et it-selskap selge sitt selskap fordi hovedindeksen på Oslo Børs falt under sitt 200-dagers glidende gjennomsnitt? Nei, aldri. En eier av en virksomhet fokuserer på selskapets underliggende utvikling og resultater. Det handler om år og tiår, ikke minutter og timer. Så lenge selskapet leverer gode resultater og har positive fremtidsutsikter så er det ingen grunn til å selge selskapet. Det er med dette en god grunn til at Buffett har sagt at "I am a better investor because I am a businessman, and I am a better businesman because I am an investor". Tenk som om du er en eier av selskapet du har aksjer i, så vil du også gjøre det mye bedre som en investor.

Hvis man har funnet et selskap som oppfyller ens kriterier for kvalitet og pris, så bør man i etterkant holde seg helt i ro og gjøre minst mulig. Dette er hva jeg (inspirert av Charlie Munger) kaller sitte-på-ræva-investering.

I et marked som har blitt så kortsiktig som i dag har man faktisk etter mitt syn et stort konkurransefortrinn hvis man er svært langsiktig og ikke til stadighet kjøper og selger aksjer. Ved å la tiden arbeide for seg og sitte stille med sitt aksjeeierskap vil man sakte og sikkert kunne bygge opp sine verdier på en veldig god måte. For å sitere investoren Christopher Mayer fra hans bok 100 Baggers: "give your stocks time to marinate, the results can be mind-blowing."

Aksjemeglere og finansrådgivere hater denne investeringsfilosofien, fordi det gjør at de tjener mye mindre fra handelsavgifter og får mye mindre å gjøre. Men den enes død er den andres brød, og for deg som investor så er det meget lønnsomt å holde seg helt i ro. Ikke bare vil denne tilnærmingen til investering kunne gi bedre økonomiske resultater, men det vil i tillegg gi en mer fredfull og behagelig hverdag hvor man ikke trenger bruke masse tid på å følge med på konstant varierende aksjekurser og stressende nyhetsstøy, men heller kan prioritere ting som virkelig betyr noe her i livet.

Sitte-på-ræva-investering vil kunne gi deg bedre økonomi og bedre livskvalitet. I tillegg vil det kunne gjøre mange aktører i finansindustrien overflødige og tilgjengelige for mer produktive arbeidsoppgaver andre steder i samfunnet. Det er rett og slett en vinn-vinn-vinn situasjon.

onsdag 13. april 2016

Hva norske politikere egentlig bør granske bankene for


I disse dager er det ikke til å unngå å se, lese og høre om at Norges største bank, DNB, er under sterk kritikk for sin involvering i å legge til rette for at deres kunder kunne etablere seg i områder som er kjent som lavskatteland og skatteparadiser. Alle politikere på Stortinget er ute og mener noe om dette. Engasjementet er stort.

I den store sammenhengen så fremstår dette for meg som en lite viktig sakk sett i den store sammenhengen. Men slik er politikk og media, de elsker å henge seg opp i småting og iallefall alt som har å gjøre med folk som prøver å betale så lite skatt som mulig. Når politikerne i tillegg kan gjøre noen billige vinnende poenger ut av saken og fremstå som tøffe og handlingskraftige så er de ikke vanskelig å be.

Hva er det egentlig norske politikere bør granske norske banker for? Jo, for meg er det bankenes statsgitte monopol på å produsere norske kroner som burde settes under lupen. Hvorfor i alle dager skal norske banker ha enerett på å produsere penger? Det er hinsides all fornuft, og skaper et gjeldsbasert pengesystem som fører med seg masse djevelskap.

Med dagens pengesystem er det som leserne av denne bloggen vet slik at penger produseres av sentralbanker og private banker. Faktisk er det opp mot 90-95% av pengene i samfunnet som stammer fra de private bankene. Pengene oppstår når en bank utsteder et lån til en kunde. Altså er det slik at penger oppstår i form av gjeld, og uten stadig mer gjeld så begynner den økonomiske maskinen å knirke. Problemene dette medfører er mange, og man trenger ikke være noen Einstein for å forstå at stadig mer gjeld fører folk inn i mer og mer problemer. Folk tror de er frie mennesker, men i praksis eies alt de eier og har av bankene. Folk er gjeldsslaver, og de tar på seg stadig mer gjeld for å opprettholde sitt konsum og levesett.

Er det noe som skaper økonomiske ulikheter, så er det nettopp inflasjonen og det moderne pengesystemet vi lever under. Den stadige gjeldsveksten fører med seg en stadig større pengemengde i samfunnet. Med den større pengemengden kommer økte priser på varer og tjenester i og med at disse ikke øker i like stort omfang som pengemengden. Det er folkene som får tilgang på de nye pengene først som drar mest nytte av dette. De kan kjøpe varer og tjenester til priser som ennå ikke har rukket å stige som følge av inflasjonen. Når pengene etterhvert sildrer utover i samfunnet så stiger sakte men sikkert prisene. Til slutt havner pengene hos de aller fattigste, de som mottar penger fra støtteordninger, pensjonister, osv. På det tidspunktet har prisene for lengst gått opp. Disse personene har dermed underveis mistet deler av sin kjøpekraft, og er de som kommer dårligst ut av inflasjonshelvetet. For å sitere økonomen Murray Rothbard: "Inflation...confers no general social benefit; instead, it redistributes the wealth in favor of the firstcomers and at the expense of the laggards in the race. And inflation is, in effect, a race—to see who can get the new money earliest."

Inflasjonen er en snikende ekspropriasjon av folks verdier. Hvis prisen på varer og tjenester stiger 2,5% hvert år, og dine verdier stiger akkurat like mye (hvilket i praksis betyr at dine realverdier er uendret), så vil skatten som staten krever fra dine nominelle verdistigninger gjøre at du etter 100 år har mistet nesten 50% av dine realverdier. Staten har ekspropriert halvparten av alt du eier, helt uten at du har skjønt noe som helst. Ganske fantastisk egentlig, og noe som ville gjort selv en mestertyv sjalu.

De fleste politikerne liker dessverre inflasjon veldig godt. Inflasjonen gjør at de kan kreve inn mer skatteinntekter og at de kan unngå å måtte betale tilbake statsgjeld som er tatt opp for å finansiere alle lovnadene de har gitt for å kjøpe folkets stemmer. De slipper å gjøre virkelig vanskelige valg og prioriteringer i sin pengebruk.

I mine øyne bør pengeproduksjon være gjenstand for et fritt marked hvor ulike aktører kan konkurrere om å tilby folk de beste typer penger. Enten det er bankkreditt, elektroniske pengeenheter, gullbaserte penger, eller hva som helst annet, så bør folk få muligheten til å selv velge hvilke pengetyper de vil bruke og oppbevare sine verdier i.

Hvis norske politikere omsider fikk opp øynene for dette virkelig viktige temaet så hadde vi gjort stor fremgang. Kanskje kan de trekke litt inspirasjon fra både IslandNederland og Storbritannia, hvor dette temaet diskuteres i sentrale politiske kretser.

tirsdag 22. mars 2016

Gjeldspushernes lavrentefanatisme skaper et gjeldssamfunn

Nordmenn har med årene blitt et av Europas mest forgjeldede folkeslag. Med en gjeldsbelastning på 210% av hva man har som disponibel inntekt har en gjennomsnittlig norsk husholdning blitt fullstendig avhengig av lave renter for å få hjulene til å gå rundt. Ola og Kari Nordmann har blitt fullstendig prisgitt bankvesenet. Ja, på sett og vis kan man si at det norske folk gått fra å være underlagt konger og høvdinger til å være underlagt bankfolk.

Hvorfor har vi havnet her? Det er en lang historie som jeg hverken kan eller vil forsøke å svare på i det fulle. Men det er noe som iallefall ikke bidrar til å hjelpe på situasjonen, og det er at vi har en skokk med lavrentefanatiske mennesker som jobber i utdanningssystemet, bankvesenet og media og som bruker enhver mulighet til å stikke sitt ansikt ut og kreve lavere renter fra sentralbanken. Dette er gjeldspusherne.


I gjeldspushernes øyne er det kun en ting som kan og bør gjøres for å sørge for økonomisk vekst, og det er å gjøre prisen på penger (kreditt/lån) så lav som mulig. De maner til enhver tid og anledning om at sentralbanken må gjøre prisen på penger lavere.

Disse gjeldspusherne som figurerer i media mener nemlig at hvis folk og bedrifter låner mer så skapes det mer av det deres våte fantasier handler om: økonomisk vekst. (La meg her minne om at hele begrepet økonomisk vekst slik det som oftest brukes er ganske tullete og med årene har blitt fullstendig forvrengt og misforstått av ignorante og inkompetente sjevøkonomer.) For dem er økonomisk vekst den hellige gral, og alt handler om å skape økonomisk vekst.

Oppi alt dette glemmer de at deres oppskrift på økonomisk vekst er ensbetydende med at folk og bedrifter stadig må låne mer penger. Her er det viktig å være klar over at det å ta opp et lån for å finansiere et kjøp er å fremskynde et konsum. Man låner penger for å konsumere noe nå, og må betale tilbake senere i livet sitt, med renter. Så det man gjør er altså å flytte et konsum fra fremtiden til nåtiden. Mer konsum nå, mindre konsum i fremtiden.

Nettopp dette siste om at man må betale tilbake i fremtiden og da også konsumere mindre er det ingen som liker. Alle liker å låne og å konsumere mer, men ingen liker å betale tilbake og å konsumere mindre. Vi er noen dovendyr som vil ha mest mulig uten å gjøre opp for oss. Derfor er det slik at dess mer gjeld folk akkumulerer dess mer støtter de opp om sentralbankenes inflasjonsmål. Gjeldspusherne forteller nemlig titt og ofte at inflasjon (altså: generelle prisstigninger i samfunnet) er bra, fordi da vil den virkelige verdien av gjelden bli mindre, og sånn sett vil det bli lettere for folk å betale tilbake sine lån. Folk flest synes så klart det høres veldig behagelig ut hvis inflasjonen på magisk vis kan betale ned gjelden deres av seg selv, og sier derfor ja takk til mer inflasjon.

Et problem hverken gjeldspusherne eller folk flest tar inn over seg er at for å få prisstigninger så må det pushes mer penger inn i økonomien. (Mer penger fordelt på den samme mengde varer gir høyere nominelle priser på varene.) Og i og med at nye penger oppstår i form av at banker utsteder nye lån så må det altså utstedes mer nye lån fra bankene for å skape inflasjon. Dette betyr dermed at for å få inflasjon så må folk og bedrifter låne mer penger og bli mer forgjeldet. Og for å få redusert den virkelige verdien av denne nye gjelden slik at man slipper betale tilbake det man har lånt så må man igjen skape enda mer inflasjon. Dermed er man inne i en sirkulær dynamikk hvor gjeld avler mer gjeld som igjen avler enda mer gjeld. Og så er vi der vi er i dag, hvor vi har satt begge beina godt ned i en myr av gjeld, og hvor vi ikke tåler at prisen på penger (renten) går opp og er fullstendig prisgitt bankvesenets vilje og evne til å gi oss gratis penger.

En av landets aller største gjeldspushere er en sjevøkonom som heter Jan Ludvig Andreassen. Denne mannen har til enhver tid skreket seg hes om at sentralbanken må kutte rentene så mye som mulig. Slik han ser det kan tilsynelatende ikke prisen på penger være lav nok.


Ironien er derfor særdeles stor når man nylig i en artikkel om nordmenns store gjeldsbelastning kan lese han si at "nå begynner varsellampene å blinke. Ett år med vekst i husholdningens gjeld er ikke så farlig, men når det er blitt en underliggende trend, er det skummelt. (...) Antall trygdede øker i dag raskere enn antall mennesker i arbeid. Med mindre oljeprisen skulle stige veldig, er det viktig at folk sparer opp til pensjon selv mens de er i arbeid og ikke låner seg over evne. Mitt beste råd til folk flest er ikke lån over evne, spar til pensjon og kutt ned på forbrukslån. Bytt ut restaurantturen med en Gradiosa foran tv'en." Den samme personen som til enhver tid krever lavere renter slik at folk og bedrifter skal låne mer penger for å konsumere mer og skape økonomisk vekst, sier samtidig at det er urovekkende at folk låner så mye som de gjør og at folk ikke må låne over evne. Snakk om å tale med to tunger.

Gjeldspusherne har med sin lavrentefanatisme lenge ivret for en samfunnsutvikling der folk tar på seg stadig mer gjeld og dermed blir mer og mer prisgitt bankvesenets nåde. Med gjeld er man en trell, og slik jeg ser det - og lenge har sett det - står mange nordmenn nå foran vanskelige tider hvor de med sin store gjeldsbelastning vil merke den sure svie som følger den søte kløe.

onsdag 16. mars 2016

Prem Watsa om risikoen for økonomier og markeder


For den ivrige leser av denne bloggen så vil kanskje navnet Prem Watsa lyde kjent. Jeg omtalte nemlig Watsa tilbake i et innlegg i januar 2015, der jeg beskrev hans gigantiske finansielle veddemål som går ut på at hans selskap Fairfax Financial Holdings vil tjene opp til USD 15 milliarder dersom den vestlige verden går inn i en periode med sterk deflasjon. For å sette dette tallet i perspektiv så er det større enn hele markedsverdien på selskapet i dag.

Siden begynnelsen av fjoråret har ting utviklet seg i tråd med Watsas deflasjonsveddemål og i 2015 tjente selskapet ca. USD 36 millioner på dette (urealisert). I tillegg til deflasjonsveddemålet (som rettere sagt er en finansiell sikring som er iverksatt for å sørge for at selskapet vil overleve en deflatorisk periode) har Watsa brukt mye penger på å sikre seg mot at aksjemarkedet skal falle. Etter mange år med tap på dette så tjente selskapet i fjor USD 502 millioner på disse finansielle sikringene.

Det er her verdt å minne om at Watsa også var (for) tidlig ute i forkant av finanskrisen med å sikre sine investeringer mot store fall i det amerikanske eiendoms- og aksjemarkedet, hvor han inntil det virkelig smalt årlig tapte penger på denne sikringen. Fra å ha vært i minus med USD 498 millioner i begynnelsen av 2007 så var selskapet i pluss med USD 3,37 milliarder ved utgangen av 2008. Fairfax slo med andre ord en finansiell home run under finanskrisen. Som Watsa selv sier: "it is better to be wrong, wrong, wrong, wrong and then right, than the other way around!". Hvis Watsas bekymringer for fremtiden slår til så vil han til de grader gjøre nok en finansiell home run med de nåværende finansielle posisjonene Fairfax sitter med.

Så hva er det Watsa ser som bekymrer han i disse dager? I sitt nyeste aksjonærbrev som kom ut i forrige uke tar han for seg en rekke temaer:
  • Med kraftig fall i råvaremarkedene så står Canada (Watsa er selv hjemmehørende i Canada) foran store økonomiske problemer, og Watsa peker på at boligmarkedet vil kunne falle mye. Han sammenligner tingenes tilstand med mye av det man så i USA før finanskrisen, der banker og andre institusjoner kastet penger etter boligkjøpere og hvor folk tok opp lån til pipa. Spesielt nevner han at unge folk har tatt på seg veldig mye gjeld. Slik jeg ser det er det her mange likhetstrekk med Norge. Som OECD nylig har påpekt så er norske husholdninger av de mest forgjeldede i verden, og spesielt gjelder dette unge folk. Etter mitt syn vil mye av den tilsynelatende velstanden folk i dag opplever i Norge kunne snu til å bli et gjeldsmareritt for veldig mange. Gjeld smaker godt når gjeldssyklusen er oppadgående, men på nedturen kan det gjøre vondt! Virkelig vondt! 
  • Kinesiske myndigheter forsøker hardt å støtte opp under sine fire viktige markeder: valutamarkedet, aksjemarkedet, gjeldsmarkedet, og sist men ikke minst "the biggest real estate bubble we have ever witnessed".
  • Markedene for høyrenteobligasjoner er i vanskeligheter, mye på grunn av problemene innen olje- og gassrelaterte industrier. Disse problemene vil smitte videre i næringskjedene og til syvende og sist inn i bankenes balanser og obligasjonseieres avkastning (eller rettere sagt tap) på sine investeringer. Han peker på at enkelte høyrentefond for obligasjoner har stengt ned (slik jeg omtalte i et innlegg i desember i fjor) og sier at "this may very well be the Hyman Minsky moment!".
  • Med mange land i fremvoksende markeder i store økonomiske vanskeligheter, herunder f.eks. Venezuela, så vil det være risiko for at obligasjonsfond som har investert i gjeld fra og i disse landene vil ta store tap og oppleve det som kan sammenlignes med såkalte bank runs, altså forsøk på massive uttak fra fondene av deres kunder.
  • Japans desperate forsøk på å "stimulere økonomien" har totalt mislyktes hittil, og deres siste forsøk på å innføre negative renter fikk helt andre resultater enn hva sentralbanken hadde intensjon om. Fallende renter gjør at banker i Japan og resten av verden opplever store utfordringer hva gjelder lønnsomheten, og man har i den senere tid sett verdien på mange bankaksjer fall kraftig.
  • Mange selskaper innen energi- og råvareindustriene har kuttet sine utbytter, og i en situasjon hvor resultatmarginer for børsnoterte selskaper er på historisk høye nivåer og kan ventes å falle til mer historisk normale nivåer, så er det mye smerte igjen i vente for aksjeinvestorer.
  • Det er en rådende oppfatning blant mange i markedene om at aksjer er en god langsiktig investering, uavhengig av hva de koster. Dette er en veldig stor feilslutning å gjøre. Hadde man vært positiv til aksjemarkedet da det var på sitt mest spekulative og overvurderte i 1929, ville man måtte ventet i 25 år til 1954 før man nominelt sett var tilbake i pluss. Som Watsa sier: "caveat emptor!" (løst oversatt: kjøp aksjer på egen risiko!").
  • Mange teknologiselskaper som har blitt verdsatt til gigantiske beløp sliter nå med å skaffe til veie ny finansiering. Fra å ha blitt verdsatt stadig høyere og høyere for hver nye finansieringsrunde er nå syklusen snudd og begynt å gå i revers. Uten egen inntjening så vil mange av disse selskapene slite stort fremover. 
I følge Watsa er potensialet for utilsiktede konsekvenser og problemer i verdensøkonomien nå stort. Men, hvis Watsa får rett med noen av sine bekymringer kan i det minste aksjonærene i hans selskap si seg godt fornøyd med tingenes tilstand.

tirsdag 8. mars 2016

Gode investeringsråd fra Bogumil Baranowski


Jeg kom over et bra intervju på Youtube-kanalen til Jacob Taylor hvor han regelmessig intervjuer folk og stiller de fem gode spørsmål (derav navnet på programserien: "5 Good Questions"). Her intervjuer han en investor som heter Bogumil Baranowski som jobber i investeringsselskapet Tocqueville Asset Management.

Du trenger ikke se på mer enn bokhylla til Bogumil for å skjønne at han er belest og innsiktsfull, og jeg satt selv og nikket meg enig gjennom hele intervjuet. Her kjente jeg igjen veldig mange ting som jeg selv tenker og praktiserer. For eksempel fokuserer han på viktigheten av sparing og langsiktighet. Min egen tilnærming til dette er nesten eksakt som han snakker om: Den første "regningen" jeg betaler hver måned er til min egen investeringskonto, hvor jeg lar sparepengene stå helt til jeg finner en investeringsmulighet som jeg synes gir meg god valuta for pengene. Finner jeg ikke noe bra å investere i så blir pengene stående som bankinnskudd. Jeg haster altså ikke med å investere sparepengene, men venter tålmodig på interessante muligheter. Med tid og stunder vil markedet garantert kaste noe spennende foran deg, f.eks. når markedene preges av mye uro og krisestemning, og folk er villig til å selge sine aksjer for en lav pris. Min investeringshorisont er rundt 30 år, og jeg bryr meg ikke nevneverdig om kortsiktige prismessige svingninger i de aksjeselskapene jeg eier.

Bogumil sier noe jeg er veldig enig i. Som investor er det viktig å være nysgjerrig og lærevillig. Man er ikke ferdig å lære bare fordi man har fullført en formell utdanning. Dette er bare starten på læreprosessen. Det finnes uendelig mye god litteratur og annen informasjon "der ute" som bare venter på å konsumeres av en lærevillig hjerne. Og jo mer man lærer jo mer skjønner man at man ikke vet med sikkerhet. Mer kunnskap avler mer ydmykhet, hvilket jeg mener er en viktig egenskap. Selvgodhet og overdreven selvtillit kan føre med seg mange negative konsekvenser, både i livet generelt og spesielt i finansmarkedene.

Selv for folk med en travel hverdag og lite tid til å lese så går det an å lytte til lydbøker på vei til og fra hjemmet (her anbefaler jeg Amazon-tjenesten www.audible.com som har en mengde gode bøker for alle tenkelige interesser).

Hvis du ikke tidligere har fått med deg Jacob Taylors intervjuer på 5 Good Questions så anbefaler jeg deg å bruke tid på å lytte til flere av de. De er forfriskende gode i en ellers lite intellektuelt berikende mediaverden.

torsdag 11. februar 2016

Gullprisen med ny rekord


I dag satte gullprisen ny rekord målt i norske kroner. Med en råvarepris per unse på ca. USD 1243 og en vekslingskurs USDNOK på 8,55 så koster en unse gull nå NOK 10 636. Dette er mer enn den tidligere rekorden som ble satt tilbake i andre halvdel av 2011 på ca. NOK 10 300. I en periode hvor råvareprisen på gull har falt fra et nivå over USD 1900 så har dollaren samtidig styrket seg kraftig mot norske kroner. Derfor har gullprisen med de siste dagers oppgang nå overgått gamle rekorder i norske kroner.

I disse dager er det stor uro i finansmarkedene. Det er mye frykt blant investorer. Etter mange år med lavrentedoping fra idiotiske sentralbanker har prisene på ulike typer eiendeler som aksjer, gjeld og eiendom blitt blåst opp. Sentralbankene har med sin bevisste lavrentekåthet presset folk og fe ut på risikoplanken, og nå begynner stadig flere å titte ned og bekymre seg for hva slags risiko de egentlig kan ha tatt på seg. Aktører i markedene er nå redd for hva som skjuler seg under overflaten av problemer, være det seg i gjeldsmarkedene, i Kina, i USA, europeiske banker, etc. Man kan bruke mye tid på å spekulere i dette, uten å bli særlig mye klokere.

En ting er sikkert. Sentralbankene er i mine øyne kimen til utrolig mye av problemene i verdensøkonomien og pengesystemet. Disse har fortsatt ikke nevneverdig med kritikere, og kan med høy sannsynlighet forventes å fortsette sin pengepolitiske destruktive idioti i årene som kommer med stor støtte blant makthaverne. Jeg tror vi på langt nær har sett slutten på fantasifulle tiltak fra den kanten. Til syvende og sist tror jeg dette vil skape store valutakriser rundt omkring, og når tilliten til penger forsvinner så går prisen på penger ned, og prisen på andre ting opp. Jeg tror gull vil stå igjen som selve standarden for verdisikkerhet når kaoset er på sitt verste.

Jeg avslutter slik jeg gjorde tilbake i mitt innlegg om gullprisen tilbake i mars 2015:
Verdien av gull kommer fra folket (markedet) og har sine røtter flere tusen år tilbake i tid. Fra første gang det ble brukt som penger i Lydia for vel 2 500 år siden har det vært et metall som har hatt en verdi ut over dets rent industrielle egenskaper, og heller i større grad i form av å være et monetært metall. Dette er en tradisjon som dermed sitter godt innbarket i folk, og man sier ikke "godt som gull" uten grunn. Hvis ting går som jeg tror og frykter og pengepolitikken fra sentralbankene fortsetter i den (idiotiske) trenden den er inne i, så ser jeg på muligheten for store valutakriser i mange land som sannsynlig en gang i fremtiden. Hvis og når det tidspunktet kommer ønsker jeg å ha en viss andel av min formue plassert i en forsikringsordning. Jeg kaller denne forsikringsordningen for edelmetaller.