Boom Bust

Boom Bust

lørdag 30. april 2011

ETP'er - Vit hva du kjøper!


Markedene er spennende for tiden! QE2 videreføres (jeg kaller det foreløpig for QE2,5), dollaren faller i rekordfart mot historiske bunnivåer mot de fleste andre valutaer, edle metaller når nye høyder (som sagt tidligere føler jeg meg f.eks. rimelig trygg på at gull vil mer enn dobles over de neste årene og også ouperforme dollarfallet), uroligheter her og uroligheter der. Det er ikke lett å sette sammen alle puslespillbitene! Det er mange tradingmuligheter "der ute", og det gjelder å finne måter å benytte seg av disse på. De siste årene har vi sett en enorm fremmarsj av noen litt rare og skumle ting som heter ETF'er, ETN'er, ETC'er og gud vet hva. De fleste som følger med i markedet har etterhvert fått relativt ok kjennskap til produktene, men det er mitt inntrykk at et soleklart mindretall virkelig har gjort hjemmeleksen sin i tilstrekkelig grad til å forstå produktene. Jeg tenkte med dette innlegget å gi gå litt lengre enn den standard nettavisartikkelen hvor en megler breialt kaster av seg flotte akronymer og heftige investeringstips, og gi litt mer grundig informasjon om disse produktene. Min kunnskap om disse er nok heller ikke 100%, så jeg tar forbehold om at det kan være enkelte hull i fremstillingen. :)

Exchange Traded Products
Exchange Traded Funds (ETF), Exchange Traded Notes (ETN), Exchange Traded Commodities, Exchange Traded Currencies (ETC), Exchange Traded Vehicle (ETV), osv. Disse ulike ET'ene kan som en samlebetegnelse omtales som Exchanege Traded Products (ETP). Dette er alle ulike typer verdipapirer som får sin verdi av en eller flere underliggende faktorer. Eksempler på slike faktorer kan være en råvare, en aksjeindeks, et knippe utvalgte aksjer, et valutakryss, strømprisen, osv. Med det utvalget som eksisterer i dag er listen tilnærmet uendelig. I teorien kan man lage en ETP for etvhert aktiva og aktivaklasse.

Omfang
Ved slutten av 2010 anslås det at den samlede verdi av alle ETP'er var på USD 1 482 mrd. I Norge finner man flere ETP'er notert på Oslo Børs hvor de, ja du gjettet riktig, omsettes i børsens åpningstider. Utvalget er stadig økende.

Den etablerte "sannhet"
ETP'er har gått en seiersgang over hele verden. Der de har blitt introdusert har de gitt den vanlige investor helt nye muligheter til å investere. Samtidig har produktene gitt den vanlige investor rimeligere alternativer enn de tradisjonelle aksje -og obligasjonsfondene. ETP'ene har blitt kjent som den rimeligste og beste måten for en vanlig investor å investere i nær sagt alle markeder. De er ansett som enkle investeringalternativer som er lett for investor å anvende.

Finansielle rådgivere og deres forhold til ETP'er
Så vidt jeg vet er fortsatt et fåtall, om noen, finansielle rådgivere (et villedende navn forresten!) som råder kundene sine til å investere i ETP'er. Grunnen er enkel. Din rådgiver tjener ikke penger på at du kjøper en ETP. Det er kun du som tjener på det. (Ja, ok da, de som utviklet ETP'ene tjener også noen kroner.) Personlig stoler jeg ALDRI på en finansiell rådgiver. For det første vet jeg om noen som jobber som det, og de kan jo mindre enn en brøkdel av det den gjennomsnittlige finansinteresserte person kan. For det andre stoler jeg ALDRI på at de gir meg de beste rådene. (Merker du at jeg er nokså negativt innstilt til disse folkene?) For det tredje, og dette er det viktigste, så mottar som regel din finansielle rådgiver bonus om han/hun selger deg produkter med høye avgifter og kostnader (såkalte "kick backs".) Av den sistnevnte grunn vil ikke din finansielle rådgiver rådgi deg til å kjøpe en ETP. De får ingen fet bonus av å gi deg gode råd!

Fysiske og syntetiske ETP'er - hva er det?
Ok, let's get to the business! Hva må du som investor vite om ETP'er? En ting er forskjellen mellom fysiske og syntetiske ETP'er. I det følgende omtales ETF'er, men dette kan også gjelde ETC'er.
En variant av ETF som gir deg som investor eksponering mot en vietnamesisk aksjeindeks kan bygges opp på ulike måter. De tradisjonelle ETF'er bestod av de aksjene som utgjorde den relevante aksjeindeksen. Om indeksen bestod av 10 aksjer i likevektet forhold så bestod også ETF'en av dette, og gav deg som investor en eksponering som tilsvarte utviklingen i indeksen. Dette er hva man kaller for en fysisk ETF. De siste årene har det kommet mer av det som kalles for syntetiske ETF'er. Dette er en ETF hvor dens bestanddeler ikke nødvendigvis er aksjene som utgjør den relevante aksjeindeksen. I en syntetisk ETF har de som har utviklet ETF'en inngått en swapavtale med f.eks. en investeringsbank som JP Morgan Chase hvor investeringsbanken lover ETF-utvikleren å levere en avkastning som reflekterer den relevante indeksen, mot en motytelse fra ETF-utvikleren som består av avkastningen på ETF'ens aktiva. Istedenfor å kjøpe de aksjene som utgjør den relevante indeksen kjøper den syntetiske ETF'en heller et utvalg andre verdipapirer, f.eks. kun et fåtall av aksjene i den relevante indeksen. Det er dog ikke et krav at den syntetiske ETF'en består av et utvalg aksjer fra den relevante indeksen. Faktisk kan ETF-utvikleren kjøpe så og si hvilke som helst aktiva. Syntetiske ETF'er har økt i omfang parallelt med at det har blitt utviklet mer og mer nisjepregede ETF'er. Da det i slike spissede ETF'er er mer vanskelig for ETF-utvikleren å kjøpe og selge alle indeksens aksjer eller obligasjoner har derfor ETF-utviklerne inngått swapavtaler med andre parter. Felles for ETF'ene er at dens bestanddeler er sikret (på breialt meglerspråk kalles dette "ring fenced assets".) Dette følger av regulatoriske hensyn og er noe av det som skiller en ETF fra andre typer ETP'er. I Europa eksisterer det omtrent dobbelt så mange syntetiske ETP'er som fysiske ETP'er.

Fysiske og syntetiske ETP'er - viktig å være klar over
Som nevnt kan en ETF-uvikler i sin syntetiske ETF kjøpe hvilke som helst aktiva. Aktiva må altså ikke speile den indeksen ETF'en skal følge. ETF-uvikleren leverer indeksavkastningen gjennom en swapavtale med f.eks. en investeringsbank. Dette vil si at om investeringsbanken går konkurs, så vil ikke investor kunne motta den avkastning han er forespeilet. Som nevnt i forrige avsnitt er en ETFs aktiva sikret. Investor vil likevel kunne oppleve å sitte igjen med aktiva som består av alt annet enn de aksjer som utgjør den indeksen investor ønsket en eksponering mot. Kritikere har anklaget enkelte investeringsbanker som utvikler ETF'er for å kjøpe sine egne råtne aktiva og stille disse som sikkerhet i ETF'en. Enkelte ETF-utviklere har for å imøtekomme kritikere i det siste begynt å publisere ETF'ens aktiva på sine hjemmesider på daglig basis. Dette gir en investor mulighet til å vite mer om sikkerheten i sin investering. Flere ETF-utviklere låner også ut sine aktiva til andre finansielle aktører. Dette gjelder både for fysiske og syntetiske ETF'er. Grunnen til at de gjør dette er for å øke sin inntjening. Ved å låne ut aksjer til shortselgere eller marker makers mottar nemlig ETF-utvikleren honorarer og renteinntekter. ETF-utvikleren velger selv om denne inntjeningen skal komme kundene eller seg selv til gode. Ofte er det en kombinasjon. Enkelte utviklere publiserer slik informasjon på sin hjemmeside. Ved utlån av aktiva oppstår det en motpartrisiko ift. at lånetaker kan komme i en posisjon hvor han ikke kan levere aktivaene tilbake til ETF-utvikleren. De fleste ETF-utviklere krever pant ved utlån, men graden av pantedekning varierer. BlackRocks iShares krever f.eks. 95% pantedekning, hvilket betyr at 5% er gjenstand for motpartrisiko. Panten kan bestå av obligasjoner, pengemarkedspapirer, kontanter, osv.
Committee of European Securities Regulators (CESR), nå European Securities and Markets Authority (ESMA), er det europeiske tilsynsorganet som holder tilsyn med verdipapirmarkedene. De tok i 2010 initiativ til å oppfordre ETP-utviklere til å være mer transparente mht. hva slags aktiva ETP'ene er bygd opp av. Securities and Exchange Commission (SEC) i USA har i år også fokusert på bruk av derivater i ETF'er, og er i disse dager i gang med undersøkelser av praksis og utarbeidelse av regelverk.

ETN'er og ETC'er
ETN'er utvikles og tilbys som regel av banker og investeringsbanker. Dette er et verdipapir som gir investor rett til avkastningen til en gitt aktiva, f.eks. en råvareindeks, en aksjesektorindeks, en råvare, osv. ETC'er er både Exchange Traded Commodities (heretter "ETCo") og Exchange Traded Currencies (heretter "ETCu".) ETC'er utvikles og tilbys av et bredt utvalg aktører og gir investor avkastning som speiler råvarer og valuta.

ETN'er og ETC'er -viktig å være klar over
ETC'er er mer som ETF'er i den forstand at deres underliggende aktiva i større grad er sikret ("ring fenced"), men dette er likevel ikke alltid tilfellet. I ETN'er er det sjelden at ETN-utvikleren kjøper aktiva som sikrer produktet. Investor i en ETN  påtar seg altså en motpartrisiko. Hvis ETN-utvikleren går konkurs vil investorer i ETN'en miste sine verdier. Dette skjedde til eksempel med ETN'er utviklet og levert av Lehman Brothers. Investor bør altså undersøke om et produkt er sikret med aktiva for å vite hvilken motpartrisiko de påtar seg.

Det er som regel svært vanskelig for en ETCo-utvikler å kjøpe de aktive som ETCo'en skal speile. For gull og edelmetaller lar det seg gjøre, men det lar seg f.eks. vanskelig gjøre å kjøpe millioner av tønner med olje. I slike tilfeller bruker ETC-utvikleren derivater for å skaffe en eksponering mot aktiva. Terminkontrakter (futures) kjøpes. I en olje-ETCo vil utvikleren som regel kjøpe terminkontrakter med kortest løpetid, som vil rulleres ved hvert tidspunkt terminkontrakten utløper. Dette gjør at ETCo'en som regel ikke gir investor den avkastning han er forespeilet. Investor ser nemlig ofte for seg at han er eksponert mot oljeprisen, og når han leser i media at oljen den siste året er opp f.eks. 30%, så antar han at dette gjenspeiler seg i ETCo'en. Dette er ikke tilfellet. Alt ettersom hvordan fremtidsprisene i det aktuelle råvaremarkedet er, vil rullering av terminkontrakter gi en mer -eller mindreavkastning ift. nåtidsprisen (spotprisen) på den råvaren ETCo'en skal speile. Hvis fremtidskurven (altså den grafiske fremstillingen av alle fremtidsprisene) er i det som kalles "contango" innebærer det at fremtidsprisene er høyere enn nåtidsprisen. I et marked som er i contango vil hver rullering av terminkontrakten medføre at ETCo-utvikleren må kjøpe neste terminkontrakt til en høyere pris enn han solgte den forrige til. Dette gir det som kalles for en rulleringskostnad ("roll over cost".) Rulleringskostnadene fører til at ETCo'en underpresterer ift. utviklingen i nåtidsprisen i råvaren, og investor får mindre avkastning enn hva han forventet. Hvis fremtidskurven er i det som kalles "backwardation" innebærer det det motsatte av et marked i contango. Her vil altså ETCo-utvikleren kjøpe neste terminkontrakt til en lavere pris enn han solgte den forrige til. Dette gir en rulleringsgevinst ("roll over profit"), som fører til at ETCo'en overpresterer ift. utviklingen i nåtidsprisen i råvaren, og investor får mer avkastning enn hva han forventet.
ETCo-utviklere kan for å minimere avvik i ETCo'ens avkastning ift. nåtidsprisen i råvaren inngå terminkontrakter med varierende lengde. Praksis her er nok varierende, og investor bør således undersøke dette før en investering i en ETCo.

Ift. ETCu'er har jeg mindre kjennskap til ev. ting investor bør kjenne til, men jeg vet iallefall at jeg selv ville gjort undersøkelser før jeg investerte i slike.

Hvilken indeks følger ETP'en
Det er viktig å undersøke hvilken indeks ETP'en skal speile. I noen tilfeller er indekser bygd opp av derivatpriser, og således vil problemet med rulleringskostnader eller rulleringsgevinster indirekte påvirke utviklingen i ETP'en. Selv om ETP'en perfekt speiler en indeks, kan altså en indeks i mindre grad faktisk speile det aktiva den i teorien skal representere. Det er altså viktig at investor undersøker hvilken indeks ETP'en skal speile, og hvordan denne indeksen igjen er bygd opp.

Belåning av ETP'er
Det er ofte vanlig å se ETP'er som gir en avkastning som er både 2, 3 og 4 ganger større enn avkastningen i det aktiva som ETP'en speiler. Dette oppnår ETP-utvikleren ved å belåne posisjonene i produktet. Hvis ETP'en rebalanseres daglig vil en investor finne ut at det eneste ETP'en faktisk gjør er å gi korrekt avkastning sett over en dag. Om man kjøper og sitter med ETP'en i lang tid, vil man se at ETP'en ikke gir korrekt avkastning over det tidsrommet. Dette kommer av rebalanseringen. En ETF som gir 2 ganger avkastningen til Oslo Børs hovedindeks vil altså etter en dag hvor indeksen steg med 1% måtte øke belåningen for å oppnå riktig belåningsforhold neste dag. Dette fordi fondet etter første dag har mer egenkapital enn gjeld, og gjelden må økes for å oppnå korrekt belåning og korrekt avkastning neste dag. Frekvensen av rebalansering kan variere fra ETP til ETP og er noe en investor bør undersøke før en investering gjøres.

Konklusjon
ETP'er er flotte produkter. De gir oss som investorer mulighet til å få eksponering mot markeder vi tidligere bare kunne drømme om å investere i. Man må likevel ikke se seg blind på lav pris og ETP'enes tilsynelatende enkle form. Som investor mener jeg man må gjøre tilstrekkelig undersøkelser for å forstå produktet, slik at man virkelig får den avkastningen man ser for seg, og ikke ender opp med skjegget i postkassa. En ETP skal ha et prospekt hvor all informasjon skal fremkomme. I tillegg kan hjemmesiden til ETP-utvikleren gi svar på andre spørsmål. Om man etter å ha lest prospektet og sjekket hjemmesiden fortsatt har spørsmål bør man kontakte leverandøren. Problemet er at svært mange rådgivere og tilbydere har liten kjennskap til hva de selger. Det er litt som Terra-meglerne som solgte CDO'er til kommunene i Nordland før finanskrisen. Jeg mener at om man ikke forstår produktet og ikke får svar på de spørsmål man måtte ha, så må man sterkt vurdere å la være å kjøpe ETP'en. Finn da heller noe annet som gir deg trygghet for at din investering gir deg den avkastningen du er ute etter.


lørdag 23. april 2011

Keiserens nye klær.


Midt oppe i alt snakket om at S&P har satt USAs kredittverdighet på "negative outlook" så er det nok mange som tenker "velkommen etter S&P." Jeg skal ikke her gå veldig mye inn på hvorvidt S&P har rett eller feil, selv om jeg vel har gjort min mening ganske klar i tidligere innlegg. Det jeg ønsker å skrive litt om i dag er et annet ratingbyrå, og deres syn på USAs kredittverdighet. Ratingbyrået heter Dagong Global Credit Rating Company Ltd., og er hjemmehørende i Kina. Man kan merke seg navnet først som sist, for om 10 år tipper jeg disse er adskillig mer anerkjent enn de er i dag. Dagong er ikke godkjent av Securities and Exchange Commission i USA, etter en avgjørelse offentliggjort i september 2010. SEC begrunnet delvis denne avgjørelsen med at de vanskelig kunne bedrive tilsyn med selskapet på tvers av landegrensene. Det gjør likevel ikke ratingene og synspunktene deres mindre interessante.

La meg først nevne det som de fleste nordmenn alltid liker å høre; vi er best! Dagong rangerer Norges kredittverdighet som nr. 1 blant et utvalg på 50 land, hvor 4 land, herunder Sveits, Danmark, Luxembourg og Singapore har samme rating som oss. Dagongs rangeringer strekker seg fra AAA (det øverste) til CCC (det laveste). I sin første rating av USA stemplet Dagong deres kredittverdighet med AA (negative outlook), hvilket plasserte USA på 13. plass mellom Saudi Arabia og Sør Korea. Ikke nok med at denne ratingen avvek sterkt fra de etablerte kredittratingsbyråenes rating av USA, men til alt overmål så offentliggjorde Dagong i november 2010 en revisjon av sin rating av USA ("Surveillance Report for Sovereign Credit Ratin The United States of America, 9. november 2010"). Ratingen lyd nå A+ (negative outlook). Dagong hadde altså jekket USAs kredittverdighet enda ett hakk ned på skalaen. Dagongs redegjørelse for nedgraderingen av USAs kredittverdighet er interessant lesning. Under limer jeg inn deler av Dagongs begrunnelse for ratingnedgraderingen, hvor jeg har uthevet enkelte nøkkelargumenter. Pga. problemer med formateringen fremstår teksten som noe rotete. Originalteksten er å finne på Dagongs hjemmeside www.dagongcredit.com. I et forsøk på å bøte på den dårlige formateringen og den store mengden tekst har jeg flettet inn et fint kinesisk og amerikansk flagg samt en flott Dagong-logo. Det blir vel ikke mer fancy enn dette!? Dette er mye å lese gjennom, og hvis du ikke ønsker å sette deg inn i materien kan jeg kort oppsummere; USA har pga. strukturelle økonomiske problemer og stadig økende grad av gjeldsfinansiering havnet i ganske store problemer som de vanskelig kommer seg unna, og som videre fortsatt vil føre til depresiering av amerikanske dollar, økning i gullprisen og svekket tillit til USAs betalingsevne og deres valuta.

"The serious defects in the United States economic development and management
model will lead to the long-term recession of its national economy, fundamentally lowering
the national solvency. The new round of quantitative easing monetary policy adopted by
the Federal Reserve has brought about an obvious trend of depreciation of the U.S. dollar, and the continuation and deepening of credit crisis in the U.S. Such a move entirely
encroaches on the interests of the creditors, indicating the decline of the U.S.
government’s intention of debt repayment. Analysis shows that the crisis confronting the
U.S. cannot be ultimately resolved through currency depreciation. On the contrary, it is
likely that an overall crisis might be triggered by the U.S. government’s policy to
continuously depreciate the U.S. dollar against the will of creditors."

"The economic financilization and industrial hollowing-out in the United States
has broken the normal relationship between the financial system and real economy,
leading to the pursuit of the virtual wealth. As social capital was largely sucked into the
financial system, the value of a huge amount of financial assets operating away from the
underlying assets and basic economy is amplified in a surprising manner, making people
more concerned about the increase in virtual wealth and less interested in creating real
wealth; and a large number of entities were transferred overseas, resulting in a serious
industrial hallowing-out, thus the country’s creative capability of actual wealth has been
severely weakened. In addition, as the government has long relied on borrowing to carry
out its administrative functions, it would gradually lose the autonomy to manage the
economy though effective exploration of fiscal policy, and finally has to resort to the
banknote printing machine, like killing the goose that lays the golden eggs."

"The U.S. global hegemonic strategy has consumed enormous national financial
resources, but its own capacity of wealth production is insufficient to support its huge
strategic target. The dependence on issuing national debt or U.S. dollars to carry out its
strategy not only lacks sustainability, but also becomes the root of yielding fiscal deficit.balance of state revenue and expenditures is advantageous to the sustained development
of the U.S. economy. However, it is almost impossible for the U.S. government to abandon its global strategy. Hence, it will become a long-term factor to hinder the U.S. economy."

"Long-term dependence on the U.S. dollar depreciation to export debt is not
only harmful to the creditor’s interests, but is also unable to solve its debt dilemma. The
problem of the national development strategy is that it causes the U.S. government to
bear a huge debt burden; however the U.S. government is unwilling to adjust its strategy
to reduce debt; rather, it believes that exporting debt through the U.S. dollar depreciation
is more compliant with the interests of the United States. Although the U.S. dollar depreciation forces creditors to transfer their interests to the US, it will reduce the market confidence in U.S. dollars, which may trigger the trend of selling U.S. dollars. Hence, it will change the international currency system pattern, and the U.S. dollar hegemonic status will be shaken inevitably, which will ultimately affect the backflow of U.S. dollars, hindering the international financing channel of the U.S. government directly, and reducing its debt income. The debt income concerns the prosperity of the United States. To avoid the outbreak of debt crisis, it has to issue additional currency to solve the problem of insufficient debt income. Hence, the U.S. dollar starts a new round of depreciation,
circulating on and on, which intensifies the risk of debt repayment inevitably."

"Adopting the extreme measure of continuous issuance of currency in the context of unconventional use of monetary and fiscal policies to save its economy indicates that the credit crisis in the U.S. financial field is evolving into a national crisis. The root cause is that something is wrong with the economic development model adopted by the United States."



                        "The motivational force of the U.S. economic growth is credit expansion and at 

present the huge debt is the result of long-term accumulation of credit expansion. Gone are the basic conditions that the economic recovery is realized through repeated use of credit expansion. Therefore, it is impossible for the U.S. economy to generate a driving force for healthy development unless it can return to the real economy and discover new areas of value creation."


"In general, it is difficult for the current economic structure used in U.S. economic development model to create sufficient material base to support its domestic consumption.
Virtual economy gives tremendous impact on the safety of the national economic system.
The reform of the development model of the national economy forms the decisive factor to
stop the economic recession and to realize the sustained development of the national
economy in the post-crisis era."

"After the crisis, the stability of the American financial system has not improved
fundamentally; rather, it will face increasingly more serious rising trend of risks. After the
financial crisis broke out in 2008, the large scale bailout program of the Federal Reserve
and the U.S. government temporarily stabilized the financial system; the too-big-to-fail
financial institutions benefited a lot. However, there are still toxic assets such as the huge
financial derivatives hidden in the financial system waiting for effective disposal, and the
future deleveraging process will take time.(...) The U.S. monetary policy used in dealing with the crisis has almost lost its effect in promoting economic growth. As a new economic driving force has not formed in the United States, the declining intention of individual consumption and corporate investment leads to the shrinking of monetary demand. The large amount of liquidity accumulated 

within the financial system is mainly used for speculative financial transactions and flowing into foreign markets, which is neither conducive to promoting the development of real economy nor helpful for improving the chronic overexpansion of virtual economy. The Federal Reserve’s monetary policy of continuous quantitative easing has temporarily reduced the long-term debt interest rate, but the consequent dollar depreciation trend will trigger the financial system’s long-term recession. The monetary policy of a new round of quantitative easing launched by the Federal Reserve on November 3, 2010 plans to release another 600 billion U.S. dollars of long-term U.S. treasury bond by the end of June next year. The direct objective of this policy is to maintain the current low yield of the Treasury. The continuous U.S. economic downturn and the government’s increasing debt burden have undermined the foreign investors’ confidence in the Treasury. These investors turn to buy gold to avoid risk, which pushes up the price of gold and increases the pressure of a rise in long-term interest rate.
Especially for a highly-indebted economy as the United States, a large amount of financial
derivative contracts in the financial system is related with the interest rate; the increase of
long-term interest rates will cause another big fluctuation in the financial system, restrict
the economic recovery, and increase the government’s burden of debt service. The
Federal Reserve’s monetary policy can temporarily decrease the long-term interest rate,
but it can also trigger the dollar’s depreciation and reduce the attraction of
dollar-denominated assets to foreign investors. From June, 2010 until now, the U.S. dollar
index has dropped about 6% and has depreciated 15% relative to the Euro, 11% relative
to the Sterling Pound, 13% relative to the Yen, 18.5% relative to the Australian dollar,
11.4% relative to the Korean Won. The dollar’s continuous depreciation will cripple the
value transfer capability of the U.S. financial system to attract the dollar capital to reflow,
and the status of the U.S. as the global financial center is on the decline. Therefore, the
room for implementing of monetary policy in the United States is increasingly being
squeezed. On the one hand, the long-standing quantitative easing policy will only play a
temporary role in decreasing interest rate, as a consequence the dollar depreciation is not
conducive to the financing requirement of the United States as the largest debtor country
and the interest assertion of the creditor will be the potential pressure to the increasing
interest rate. On the other hand, the long-term economic downtown makes it impossible
for the government to increase interest rate and regain a strong dollar policy. In this
dilemma, any policies chosen by the Federal Reserve will hurt itself. Though it is likely for the current loose monetary policy to postpone the occurrence of the difficulties, yet in the long run, it will be proven to be a practice resembling drinking poison to quench thirst."



"Public creditors’ interests are invisibly eroded due to the depreciation of U.S. dollar;
especially the foreign creditors will suffer even greater losses from fluctuation of U.S.
dollar exchange rate. Although the federal government could ease its actual debt burden
to some extent via this channel, its sovereign credit will be adversely affected as it ignores
the responsibilities of credit contracts and the legitimate rights and interests of creditors."

"The status of the U.S. dollar as the dominant international reserve currency
determines that its depreciation gives an inevitable impact to the interests of all creditors.
In addition to the shrinking of creditors’ assets, the utter chaos in the international
currency system triggered by the depreciation of the U.S. dollar will definitely damage the
interests of all the creditors in the world at various levels. Together with the possibility of inflation in the future, the wealth of creditors will be plundered once again by the malicious act of currency devaluation conducted by the U.S. government after it suffered the losses during the financial crisis since 2007."

"The essence is to transfer the interests of the creditors to the debtor free of charge, and that will fundamentally destroy the international credit system and global economic system comprised of the creditor system and debtor system, resulting in an overall crisis around the world."

"Outlook
Dagong believes that the occurrence and development process of the credit crisis in
the U.S. resulted from the long-standing accumulation of the contradictions in its
economic system; the U.S. debt burden can be relieved only to a certain extent through
large-scale printing and issuance of the U.S. dollar; however the consequent decline of
the U.S. dollar status and national credit will block the debt revenue channel which is vital
to the existence of the United States to a greater extent. The potential overall crisis in the
world resulting from the U.S. dollar depreciation will increase the uncertainty of the U.S.
economic recovery. Under the circumstances that none of the economic factors
influencing the U.S. economy has turned better explicitly it is possible that the U.S. will
continue to expand the use of its loose monetary policy, damaging the interests the
creditors. Therefore, given the current situation, the United States may face much
unpredictable risks in solvency in the coming one to two years. Accordingly, Dagong
assigns negative outlook on both local and foreign currency sovereign credit ratings of the
United States."

Om du har kommet helt hit har du satt deg godt inn i redegjørelsen og sitter kanskje igjen med et inntrykk av at noen der ute faktisk ser at keiseren ikke har fullt så mye klær på seg som mange skal ha det til. USAs økonomiske situasjon er kanskje mer dramatisk enn markedet liker å tro. Personlig synes jeg det er veldig interessant og forfriskende å lese slikt fra det jeg vil påstå er et mer uavhengig kredittratingbyrå enn Standard & Poor's, Moody's Investor Service og Fitch Ratings. Selv om Dagong kanskje kan ha et snev av nasjonal politisk agenda i sine utsagn, så mener jeg det er veldig mye fornuftig i det de sier. De danner en meget fin motvekt til andre kredittratingbyråer med vestlig tilknytning. Det er også verdt å bemerke at Dagong også har fått med seg hvorfor gullet stadig handles til nye prisrekorder. Tilliten til amerikanske dollar og andre store valutaer svekkes kontinuerlig og fører til at gull oppfattes som en trygg havn. Dagong ser heller ikke bort i fra at FED vil fortsette sine kvantitative lettelsesprogrammer, hvilket er noe jeg selv tror de vil måtte gjøre i en eller annen form.

Jeg avslutter med å si at USA med sin nedgraderte kredittverdighet nå plasserer seg som nr. 20 blant Dagongs utvalg av 50 land. Deres kredittverdighet plasserer seg mellom Chile og Sør Afrika. Om S&P hadde ment det samme så ville nok verdens finansmarkeder sett dramatisk annerledes ut enn de gjør i dag...

tirsdag 19. april 2011

Prislappen er ikke alltid riktig.

Vi er alle kjent med at prislappene i hylla på vår nærmeste Rema 1000 eller ICA ofte viser feil priser. Skinkepakken koster kanskje 14 øre mer i kasse enn det som stod angitt på prislappen. Om du er som meg, så bryr du deg ikke nevneverdig med dette. Du vil ha den skinka, og de 14 ørene betyr ingenting i den store sammenhengen. Om du er som meg, så er du på en annen side desto mer opptatt av pris når det kommer til dine personlige investeringer i markedet! Du er interessert i kjøpe billig og selge høyt, og forutsetter at prisen slik den fremkommer i markedet er korrekt og at du mottar korrekt informasjon fra de du kjøper dine produkter fra. Dette er et kort innlegg om at man ikke skal ta all informasjon fra nettmeglere for god fisk.

Av jobbrelaterte begrensninger verken kjøper eller selger jeg aksjer eller derivater på Oslo Børs. For å kompensere lar jeg min iver etter å investere i markedet gå utover norske og internasjonale aksjefond. Disse handler jeg gjennom min nettmegler. Vi har alle ulike tilnærmingsmetoder når vi kjøper aksjer eller aksjefond. Personlig legger jeg min egen fremtidstro til grunn, ser på de store linjene og trendene, og jeg foretrekker å gå litt mot strømmen. Når jeg har snevret inn andelen interessante aksjefond ser jeg primært på prisen på aksjefondet. Aksjefond med kjøps -og salgsavgifter styrer jeg unna, og min fokus rettes hovedsaklig mot fond med lave årlige forvaltningshonorarer. Jeg kan godta at fondet har suksesshonorar, men alt annet likt vil jeg heller velge et uten dette. Jeg ser også på fondets struktur, hvilke geografiske områder det investerer i, hvilke valutaer de underliggende aksjene er denominert i, hvilke type selskaper som utgjør underliggende, hvilke industrier disse selskapene opererer i, osv.

Man kan aldri med sikkerhet spå fremtiden, men en ting vet man med sikkerhet når man kjøper et aksjefond; kostnadene. Derfor har jeg som hovedregel at prisene skal være lavest mulig. På denne måten gjør jeg iallefall det jeg kan for at min fremtidige avkastning skal bli så høy som mulig. Nå har jeg erfart at at man faktisk ikke med sikkerhet kan vite prisene, og det irriterer meg. Jeg har hittil stort sett tatt for gitt at de kostnadene som påløper med et aksjefond alltid korrekt gjengis på hjemmesiden til nettmegleren min som tilbyr dette aksjefondet. Det gjør jeg ikke nå lenger.

Jeg har investert et visst beløp i et aksjefond som heter "Franklin Gold and Precious Metals Fund". I følge hjemmesiden til min nettmegler hadde dette aksjefondet ingen kjøps -eller salgsavgift, og årlig forvaltningshonorar var 1 % (se skjermbilde fra min nettmeglers hjemmeside under.)
Lite som jeg har å gjøre på fritiden min så dukket jeg for et par uker siden dypt ned i aksjefondets prospekter og gjorde et interessant funn. I følge prospektet påløp det to typer kostnader; "Investment Management Fee" og "Maintenance Charge" (se skjermbilde fra prospektet under.)
Som du ser av oversikten i prospektet var fondets samlede årlige avgifter på opp til 1,5 %. Jeg sendte derfor en e-post til forvalter og spurte de om jeg kunne stole på den informasjonen som fremkom av min nettmeglers hjemmeside, eller om 1,5 % var den korrekte årlige avgiften på fondet på tross av at dette ikke stemte overens med informasjonen på min nettmeglers hjemmeside. Forvalter sendte e-posten videre til min nettmegler, hvorfra jeg i går mottok følgende svar; "Etter en undersøkelse av dette fondet, har vi funnet ut at morningstar har levert feil tall til [nettmeglers navn]. Dette er nå endret på sidene til [nettmeglers navn].  Det korrekte tallet for forvaltningsavgift skal være 1,5%." Nå tenker du kanskje, "herregud, hvorfor lage så mye støy for lusne 0,5 %", men om du er litt som meg, så irriterer det deg når du ikke kan stole på den informasjonen som ligger til grunn for dine investeringer. Du vil vite hva prisen er, og du vil være trygg på at den angis korrekt. På 10 år vil nemlig forskjellen på 1 % og 1,5 % utgjøre nesten 5 % (se utregning i bildet under hvor det forutsettes at fondets aksjer ikke har noen endring fra starten av perioden til slutten av perioden). For meg er dette et tilstrekkelig signifikant beløp til å skape noe irritasjon.
 Konklusjonen er at hvis man ønsker å virkelig være trygg på at man handler på riktige premisser, så må man gjøre research selv! Man kan ikke ta for gitt at man får opplyst korrekt informasjon til enhver tid! Dette gjelder for aksjefond, og jeg vil spesielt si det gjelder for Exchange Traded Products (herunder f.eks. ETF'er). Dette er produkter hvor mange ikke forstår hva de egentlig kjøper, og ETP'er er spesielt et område hvor det er nødvendig med mer folkeopplysning. Jeg skal prøve å komme tilbake med et innlegg om ETP'er etterhvert!


Vel, that's it. Det var min "korte" utredning om feilaktige priser på aksjefond. Utrolig hvor mye man kan skrive om lusne 0,5 %! :)

mandag 18. april 2011

Ny uke og en begivenhetsrik dag i nyhetsbildet!

Bilde: Utklipp fra dagens nettaviser hos E24.no, DN.no og WSJ.com

Vel, da tar vi fatt på en ny og forhåpentligvis begivenhetsrik uke. Det mangler ikke på ting som kickstarter det finansielle nyhetsbildet! Jeg kan forstå om de som leser en nettavis for første gang i dag blir litt skeptisk til alt som heter aksjer, investeringer og økonomi, hehe. Det er noen ting jeg ønsker å belyse litt ifm. dagens nyhetsbilde.

1) USAs kredittrating forblir AAA, men utsikten settes på "negative outlook". 
2) Edelmetaller.
3) Valget i Finland.

Vedr. 1:
Dagens overskrifter domineres av at kredittratingbyrået S&P (ja, de samme som matet råtne amerikanske boliglån inn i sine forhistoriske modeller og spyttet ut AAA-ratinger til alle og enhver) har gjort en ny vurdering av den amerikanske kredittverdigheten. De stadfester sin rating på AAA (den høyeste mulige), men for første gang siden 1941 sier de at kredittverdigheten sannsynligvis vil justeres ned ved neste vurdering.
Dette er big stuff. Det skjønner de fleste. En talsmann for det hvite hus sier at S&P ikke har tatt inn over seg den politiske vilje og plan som er tilstede for å redusere statsgjelden og budsjettunderskuddene. De mener S&P gjør feil i sin vurdering. Jeg må le av det hvite hus i dette tilfellet. Jeg må likevel også le litt av at markedet plutselig nå reagerer på dette. Markedet oppfører seg litt som en notorisk horekunde som gang på gang har blitt avslørt av kona si uten at hun har tatt ut skilsmisse, for så en dag å komme hjem og til sin store overraskelse og skrekk oppdage at hun har forlatt han. Hallo, du vannskjøtet forholdet deres gang på gang, viste henne ikke den respekten hun fortjente, brukte pengene dine og deres på å ligge rundt med det ene og andre, og så lar du deg overraske over at hun forlater deg? Get a grip!

USA har i mange år nå vannskjøtet sin økonomi med voksende utgifter og sviktende inntekter. Kriger, skattekutt, helseordninger, vannvittig utlånpraksis med der tilhørende boligsmell, økende arbeidsledighet, svekket industri, osv. Se hva Intel gjør, de oppretter 200 stillinger i Finland. Uten at jeg har satt meg veldig inn i akkurat den saken så kan det umiddelbart virke som nok et tegn på at USA ikke lenger er teknologiselskapenes førstevalg når de oppretter nye arbeidsplasser og henter inn arbeidskraft. USA har de siste årene fått finansiert sine enorme budsjettunderskudd med hjelp av ingen ringere enn sin egen sentralbank. "Ben, vi må bruke noe penger her nede i Irak, du hadde ikke orket å trykke opp noen milliarder USD for meg eller!? Litt kjapt er du grei!"  De to kvantitative lettelsesprogrammene er snart ferdige, QE2 utløper i juni i år. Politikerne diskuterer nå om (ja, om, som om de har noe valg) skal løfte sitt lovfestede gjeldstak. Det snakkes om kutt i neste års budsjett på rundt USD 40 mrd. (Dette er hva de i USA vel kaller "piss in Missisippi"?) 
Bill Gross, leder av verdens største obligasjonsfond Pacific Investment Managment Company, er nå netto short amerikansk statsgjeld. Om ikke dette er et stort varsko så vet ikke jeg. Jeg er ingen ekspert på kredittvurderinger, men man får vel anta at denne mannen har tatt fram kuleramma og regnet på sannsynlighetene før han gjorde dette veddemålet. Sentralanker i Asia og fremvoksende økonomier er igjen nettkjøpere av gull og edelmetaller. Det bør vel ikke overraske noen om også disse sentralbankene, i likhet med Bill Gross, begynner å bli skeptiske til den amerikanske statsgjelden.

De mest sentrale skikkelsene i FED, inkl. Ben Bernanke og Janet Yellen, er tilbøyelig til å bruke ekstreme virkemidler (jeg definerer kvantitative lettelsesprogrammer som ekstreme) for å "holde liv" i den amerikanske økonomien, og motstanderne er ikke mange nok. Om USA skal kutte budsjettene og gjelden sin må de regne med redusert BNP. Dette på samme måte som når du etter å ha kjøpt en bil til NOK 300 000 ett år, året etter må betale ned billånet og rentekostnader, opplever at du ikke kan bruke like mye penger som før på andre goder og tjenester. For USAs politikere og sentralbank sitter redusert BNP langt inne. Lang inne! 

Hvis vi da summerer dette, og legger faktorene sammen, så ser vi at USA framover vil kunne få et stort betalings -og finansieringsproblem. Hvis de etterhvert mister sin AAA-rating, så vil enkelte investor iht. sine mandater rett og slett ikke ha lov til å kjøpe amerikansk statsgjeld lengre. Hvis sentralanker og investorer slutter å kjøpe den amerikanske statsgjelden, så vil renten presses opp (dette da verdien på en statsobligasjon vil falle med mindre etterspørsel, og fordi verdien på en statsobligasjon er invers relatert til rentenivået på statsobligasjonene). Hvis renten presses opp legges det press på boligmarkedet, den amerikanske stats mulighet til å betale renter på sine innlån, den amerikanske forbrukers evne til å betale tilbake sine lån, svekke veksten i økonomien, osv. Er dette noe USA ser seg tjent med? Nei. 
Mitt tips er altså at Federal Reserve vil innføre et nytt kvantitativt lettelsesprogram for å motvirke de nevnte ringvirkningene av økte renter. De vil i praksis da kjøpe de statsobligasjonene som det amerikanske finansdepartementet utsteder, og for å finansiere disse kjøpene vil de trykke nye penger. Pengemengden i det finansielle systemet vil øke enda mere. Økt pengemende i hendene på hvem som helst fører til økt etterspørsel etter goder og tjenester. Inflasjonen vil stige. Jeg tror vi vil fortsette å se prisstigninger på råvarer og eiendeler i 
emerging markets.

Vedr. 2:
Jeg skal ikke dra gjennom en evig lang tankerekke her, for mye er sagt i punkt 1. Jeg tror følgene av de siste års økte pengemengder og svekket tillit til flere utviklede økonomier og i sær den amerikanske, vil føre til at investorer vil flokke til eiendeler som anses som sikre, reelle og inflasjonssikre, nemlig edelmetaller. Jeg drister meg frampå med en råsjangs, og gjetter på at gull vil mer enn doble seg på to år. 

Vedr. 3:
Valget i Finland er interessant fordi det finske parlamentet, i motsetning til mange andre land i eurosonen, har rett til å stemme over Finlands tilskudd og støtte til europeiske redningspakker. Per i dag er parlamentet nokså "pro eurosone", men en endret sammensetning i parlamentet vil kunne endre dette i "disfavør eurosone." I likhet med mange andre land, særlig i nordre del av europa, har den finske befolkningen vokst seg stadig mer skeptisk til de europeiske redningspakkene hvor "siestalandene" Portugal, Hellas og muligens Spania, og "Guinesslandet" Irland, skal reddes fra sin feilslåtte økonomistyring. Partiet "ekte finlendere" som er det mest euroskeptiske i Finland omtrent firedoblet størrelsen sin og vil etter helgens valg i Finland ha ca. 19 % av det finske folket i ryggen. Dette har ført til at flere andre tidligere eurovennlige partier nå offentlig utviser større skepsis til redningspakkene. Etter dette vil nok Angela Merkel og andre statsoverhoder utvise en tøffere holdning overfor land med økonomiske problemer. Dette ikke minst for å tekkes velgerne. Der man hittil har gjort alt man kunne for at obligasjonseierne ikke skulle pådra seg haircuts vil det nok i økende grad stilles strengere betingelser. Jeg mistenker at frykten for kaos i obligasjonsmarkedene tidligere har hindret slike haircuts. Nå vil nok politikerne i økende grad sette sin egen politiske karriere og oppslutning foran frykten for kaos i obligasjonsmarkedet. 

Det finske valget vil kunne ende med at Finland stikker kjepper i hjulene for samarbeidet i eurosonen og gjennomføringen av redningspakkene. For de som er interessert i det som gjelder redningspakkene i eurosonen blir det nå viktig følge med på hva som skjer i mai. Dette er da EU-ledere håper å sluttføre avtalen. Finland er viktig for avtalen da de er ett av 6 land i eurosonen som har AAA-rating for sin statsgjeld, og det er disse landene som danner "grunnmuren" og sikkerheten i redningspakken. For å illustrere dette kan disse landene sammenlignes med dine rike foreldre som stiller opp som sikkerhet når du ber om lån i banken din. Uten disse rike foreldrene dine sliter du med å få et godt og stort nok lån. Det hjelper liksom ikke at du har en filleonkel som går på trygd og som sier han gjerne stiller opp som sikkerhet. Banken (i redningspakkens tilfelle markedet) ser ikke på det som godt nok. 
At signaler fra Tyskland nå tyder på at restrukturering av gjelden i Guiness -og siestalandene vokser frem som et reelt alternativ kan få ytterligere fart i seg dersom valget i Finland endrer maktbalansen i favør euroskeptikerne.

Kanskje vil vi i løpet av måneder se at lånegiverne til de nevnte landene (altså statsobligasjonseierne) må 
akseptere tap på sine utlån (såkalte "haircuts" på obligasjonene).

Personlig er jeg glad for at Norge slipper delta i dette garantikonsortiet. Siestalandene kan takke seg selv og sin lettvinte politikk for problemene de nå har havnet i. La de jobbe knallhardt selv for å løse problemene sine, men dette er vel for mye forlangt fra folk som bruker 1 time hver dag rundt kl 12 for å ta seg en høneblund og som ser på svart arbeid og grytidlig pensjonsalder som en folkerett.

lørdag 16. april 2011

Heksejakt og spill for galleriet

Bilde: Utklipp av artikler hentet fra E24.no, WSJ.com og FT.com

Den siste uken har det i media vært en jevn strøm med artikler om Goldman Sachs' involveringer i finanskrisen. Det amerikanske senatet har publisert en 600 sider lang rapport hvor det bl.a. pekes på Goldman Sachs' og Deutsche Banks handlinger under finanskrisen. Deres handlinger ifm. kreasjon og salg av såkalte CDO'er (Collateralised Debt Obligations - et verdipapir bygd opp av diverse underliggende obligasjoner som igjen er bygd opp av diverse lån, f.eks. boliglån, billån, kredittkortlån, studentlån, osv.) ble sterkt kritisert i rapporten. Jeg synes media og politikere bommer totalt i sin kritikk!

Jeg har flere tanker om dette:
1) Hvorfor skal man for enhver pris rette kritikken mot de som tjente penger på finanskrisen? 
2) Det er latterlig at en privateid foretak innen finans må forsvare at de tjente penger under finanskrisen.
3) Det er latterlig at de privateide foretakene innen finans som tjente penger faktisk prøver å fremstille det som om de ikke tjente penger, og at de forsvarer seg med at de ikke trodde det ville bli en eiendomskrise i USA.

Vedrørende punkt 1 og 2:
For det første virker det veldig ofte som om politikere og media henger ut foretak som gjør profitt der hvor nær sagt alle andre har tapt penger, spesielt om disse "alle andre" er mannen i gata. Det er som om det er galt og uetisk å gjøre smarte investeringer og gå mot strømmen. Det er som om det er galt og straffbart å rope at keiseren faktisk ikke har på seg noen klær! Det hele er ganske latterlig. Jeg er helt enig i at faktiske uetiske og straffbare handlinger må forfølges og straffes. La det ikke herske noen tvil om det. Jeg stiller meg veldig åpen for at slike handlinger har, er, og vil fortsette å utføres i finansmiljøene verden over. Likevel mener jeg media og politikere veldig ofte tar den lette utveien og fokuserer på feil ting. Det må være lov for et foretak å tenke selv og gjøre investeringer og veddemål som går på tvers av den aksepterte tankegangen i markedene og samfunnet. Det må være lov å tjene penger på slike investeringer og veddemål. Det var da vel ikke Goldman Sachs og Deutsche Bank som skapte subprimekrisen?! Det var da vel ikke Goldman Sachs og Deutsche Bank som sa til seg selv at prisene på boliger garantert bare kunne gå opp og til himmelen og at derfor kjøpte stadig nye og større hus med lånte penger?! Nei, det var den gjennomsnittlige amerikaner som gjorde dette! Man kan ikke legge all skyld på Wall Street. Før subprimekrisen bygde grådigheten seg opp i alle lag i samfunnet. Det begynte på bunnen, hvor folk stadig kjøpte større og dyrere og lånefinansierte mer og mer, opp gjennom Wall Street som utviklet og meglet produkter som markedet etterspurte, og opp til maktapparatet som blåøyd så på den økende BNP-utviklingen, lønnsomheten i privat sektor og lave arbeidsledigheten, og ikke så behov for streng regulering og tilstrekkelig tilsyn med markedet. 
Medias og politikeres refs av aktører som Goldman Sachs og Deutsche Bank virker for meg veldig som et tilfelle av "shoot the messenger". De fyrer løs mot de som så ting som de var og faktisk hadde så mye baller at de gikk mot markedet og tjente gode penger på det. Dette er noe som også typisk skjer i tilfeller hvor f.eks. et hedge fond shorter aksjer og tjener penger på fallende kurser. Finanstilsynene, politikerne og media mener hedge fondet har opptrådt uærlig og uetisk ved å shorte aksjene til bunns, mens de som ofte egentlig fortjener skyld og oppmerksomhet er de selskapene som hedge fondet har shortet og hvor ledelsen har bedrevet kreativ bokføring, svindel og straffbare handlinger. Dette har skjedd gang på gang, og jeg er sikker på at det vil skje igjen og igjen. Se på krisen i eurosonen, hvor statsledere og politiske høvdinger stadig legger skylden for de økonomiske problemene på markedet. Hallo?! Er det markedet som er ansvarlig for at Hellas har mishandlet sin økonomi og i tillegg manipulert sine økonomiske statistikker?! Nei, det er Hellas sin skyld! For meg virker slik mediadekning og politisk korrekthet patetisk og veldig lettvint!

Vedrørende punkt 3:
Goldman Sachs og Deutsche Bank har ifm. den publiserte rapporten bedyret sin "uskyld". De har sagt at de langt i fra tjente penger på kollapsen i subprime. Deutsche Bank uttalte at "Despite the bearish views held by some, Deutsche Bank was long of the housing market and endured significant losses." Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor foretakene bedriver dette spillet for galleriet. Selvfølgelig tjente de gode penger på kollapsen i subprimemarkedet. Selvfølgelig tjente de penger på at de hadde baller til å gå mot markedet. Grunnen til at de sier at de var "long of the housing market" er fordi det ikke er politisk korrekt i USA, og ei heller i andre land som f.eks. i Norge, å si at man tror eiendomsmarkedet skal falle. Det er en akseptert sannhet at boligpriser bare kan stige, og det er slik samfunnet vil det skal være. Ingen skal si noe annet. Jeg forstår hvorfor Deutsche Bank sier de var long. De gjør det for å bli unnskyldt, forstått og tilgitt av samfunnet. Likevel irriterer det meg at samfunnet er slik at man for enhver pris må ha et tankesett som er overens med de aksepterte sannheter og myter, og at aktører som Deutsche Bank faktisk bedriver et spill for galleriet når de selv godt vet at de tjente gode penger, og at de faktisk evnet å se at subprimemarkedet i USA var råttent, når ingen andre så det!

Konklusjon:
Om noe, så fortjener Deutsche Bank og Goldman Sachs honnør og ikke kritikk for at de så problemene i subprimemarkedet i USA før andre! Ja, de loppet naive og blåøyde markedsaktører og politikere for penger og status, og det synes jeg er prisverdig!

tirsdag 12. april 2011

Det kommer et QE3

Den amerikanske sentralbanken har signalisert at den vil avslutte sitt QE2-program i juni i år. Markedene er nå innstillt på dette. Det ser ut til at størstedelen av diskusjonen i media er hva som vil skje i markedet når programmet slutter. Vil aksjer få en korreksjon? Vil statsobligasjoner gjøre det dårlig? Osv. Jeg tror den amerikanske sentralbanken etter en stund vil innføre et nytt program, QE3. Hva får meg til å tro dette? Jo, den amerikanske sentralbanken , FED, er opptatt av to ting; priser og arbeidsledighet. Hvor er arbeidsledigheten nå? 8,8 %. Hvor er prisene; rundt 3% årlig vekst (alt etter hvordan den måles). Bolimarkedet i USA sliter fortsatt. Case-Schiller indeksen viser få tegn til bedring, og om mulig så er den enda i fallende trend. Boliglån i USA regnes som regel ut i fra lange amerikanske statsrenter, f.eks. 10-års statsobligasjoner. For å holde disse så lave som mulig, og for dermed å stabilisere boligmarkedet og den jevne amerikaners følelse av velstand og positivitet, så støttekjøper FED statsobligasjoner og boliglånsobligasjoner i stor stil i sitt QE2-program. De planlegger altså nå å avslutte programmet i juni. Bill Gross, sjefen i verdens største obligasjonsfond PIMCO, har nå solgt seg helt ut av amerikanske statsobligasjoner. Ja, faktisk meldes det i dag at han har gått short (http://www.marketwatch.com/story/pimcos-gross-ups-bets-against-us-sovereign-debt-2011-04-10?dist=afterbell). Det har vært lite eller ingen diskusjon i media om hva Bill Gross for rundt en uke siden sa om USAs statsgjeld; "[I have] been selling Treasuries because they have little value within the context of a $75 trillion total debt burden," og "Unless entitlements are substantially reformed, I am confident that this country will default on its debt," men "not in conventional ways." Hva skjer med etterspørselen etter statsobligasjoner om både FED og PIMCO slutter å kjøpe disse? Hva om andre i markedet også følger PIMCO, og slutter å handle statsobligasjoner? Etterspørselen  faller til bunnen. Vil andre sentralbanker ønske statsobligasjonene? Lite sannsynlig om dollaren fortsetter sitt fall, hvilket jeg faktisk tror vil skje. Min antakelse er at når dette skjer så vil statsobligasjonene falle i verdi, og statsrentene vil skyte oppover, da de har en invers sammenheng med prisen på obligasjoner. Dette vil igjen føre til at rentene for boliglån, som knyttes tett til rentene på statsobligasjoner, vil stige kraftig, og den jevne amerikaner vil få store problemer med sine boliglån. Jeg tror FED ser på dette som ekstremt problematisk, og dermed vil sette igang nye støttekjøp av statsobligasjoner gjennom et nytt program, QE3, for å holde rentene nede og stimulere til fortsatt vekst og velstandsfølelse. Jeg er veldig spent på om mine antakelser slår til. Disse antakelsene er litt av det som ligger til grunn for andre syn jeg har, som f.eks. at gull og edle metaller vil stige markant i årene framover. Jeg tror f.eks. ikke gull, som nå er på all time high, er i nærheten av å ha nådd en topp, men dette er en annen diskusjon.

Min gjetning er altså at FED vil iverksette QE3 innen utløpet av 2011. Blir spennende å se om dette etterhvert er noe som vil diskuteres i de etablerte økonomikretser her i landet og i utlandet, og om vi snart får se mer om dette i media. Time will tell.

søndag 10. april 2011

"En strategisk feil å heve renten." Ehhh, nei!! ECB er best i klassen!

E24.no melder at Petter Eilif de Lange i Sparebank 1 SMN mener den europeiske sentralbanken, ECB, gjør en stor strategisk feil når de nå hever styringsrenten i den europeiske monetære unionen, EMU, med 25 basispunkter til 1,25 %. Styringsrenten i EMU har befunnet seg på 1 % siden begynnelsen av 2009.

"Det fremstår som om pengepolitikken gjør det den kan for å motarbeide finanspolitikken: Mens myndighetene i mange euroland må ut i kredittmarkedet og refinansiere lån, velger Trichet å gjøre det både dyrere og vanskeligere for dem å skaffe nettopp disse midlene," sier sjefsøkonomen. Hallo sjefsøkonom!? Nå må du våkne opp! Har du sett hva som skjer i råvaremarkedene? Har du sett at et utall råvarer nærmer seg eller har nådd historiske toppnivåer?! Har du sett at PPI i EMU i februar steg med 6,6 % sett ift. tilsvarende måned i 2010? Tror du ikke dette er et tegn på at prisstigningen er høy? Tror du ikke denne prisstignignen vil sette seg i konsumprisene over tid? Skal den europeiske sentralbankesjefen vente til inflasjonen når 10% før han med sikkerhet kan si at veksten har satt seg og inflasjonen ikke er midlertidig over inflasjonsmålene. Svaret er nei! Det er uhyre viktig at en sentralbanksjef tør tenke framover og ikke bli hengene "behind the curve"! Økonomien er som et tankskip. Det hjelper ikke å dra roret over mot venstre når båten er i ferd med å treffe land på styrbord side! Sentralbanksjefen må være på forskudd og se framover. Roret må dreies lenge før man nærmer seg land! Jeg gir Jean-Claude Trichet og hans kolleger i ECM all honnør for å øke renten! Endelig en sentralbanksjef som har vett i hodet. Bernanke har mye å lære. USA har aktivt gått inn for å skape inflasjon, og vi skal nok se at de klarer det. Dessverre. Når de ser hva slags monster de skaper så tror jeg det vil være for sent. Mitt syn er at inflasjonen kommer til å løpe løpsk om ikke sentralbankene tar ansvar. Jeg tror vel egentlig de kommer til å løpe løpsk uansett pga. den ENORME økningen i pengemengden i de store vestlige økonomiene og spesielt USA, men en edruelig sentralbank ville hjulpet noe på vei. 


Jeg oppfordrer alle sentralbanksjefer til å sette opp rentene umiddelbart og mye mer enn 25 fattige basispunkter. Men med sine fattige 25 basispunkters økning er likevel Jean-Claude Trichet best i klassen her i vesten. Han skal ha honnør for det!