Boom Bust

Boom Bust

mandag 30. april 2012

50-øringen fjernes - Historien om kongen som lagde gull av gråstein


Som bredt meddelt gjennom media opphører 50-øringen å være tvungent betalingsmiddel f.o.m. 1. mai 2012. "Tvungent betalignsmiddel" - det er egentlig ganske sykt at ingen reagerer på dette navnet, og tenker mer på hvorfor myntene en etter en tas ut av pengesystemet vårt.

Opp gjennom historien har penger utviklet seg fra å være ulike typer råvarer, som f.eks. korn, bær, treverk og mer kjent - gull og sølv. Penger var et av samfunnets virkelig store fremskritt. Man gikk fra å bytte en ku mot en sekk poteter, til å bytte en ku mot f.eks. X gram sølv eller gull. Fra bartering (bytte en vare mot en annen type vare), gikk man til å bruke et indirekte byttemiddel som var allment akseptert i samfunnet. 

Historien om kongen som lagde gull av gråstein
I gamle dager krevde kongen inn sølv- og gullmynter i skatter fra landets innbyggere. Da som nå så var landets ledere noen grådig jævler som hele tiden forsøkte å berike seg selv mest mulig på vegne av alle andre. Kongen fant på noe smart - han flikket av små mengder sølv og gull fra myntene han fikk inn gjennom skatteinnkreving, og lagde seg nye mynter med metallet han hadde flikket av. Med de nye myntene kunne kongen kjøpe varer og tjenester, finansiere kriger og overtakelser. (Jeg fortsetter å bruke kongen som betegnelsen på statsoverhodet i dette blogginnlegget, men se på kongen som en felles betegnelse for landets myndigheter.)

Når myntene så ble brukt, og kom inn i omløp i økonomien igjen, så var mengden sølv og gull redusert. Over tid ble dette merkbart for folk flest. Plutselig var antall mynter i økonomien doblet som følge av kongens praksis. Så begynte bonden å kreve to sølvmynter for det han tidligere hadde krevd bare en mynt for. Myntene var jo tross alt halvert i størrelse. Bonden var jo ingen idiot, og ville jo ikke selge kuene sine og avlingen sin for halv pris. Så prisene sted, fra en sølvmynt til to sølvmynter. (Inflasjon...kremt kremt.)

Med tiden begynte kongen å blande inn billigere metaller i sølv- og gullmyntene, slik at han kunne holde størrelsen på myntene konstante og la landets innbyggere leve i troen på at det var like mye sølv og gull i pengene, men likevel stjele til seg sølv og gull. Etterhvert som årene gikk var det knapt sølv og gull igjen i myntene. Hvordan skulle kongen nå klare å finansiere overforbruket sitt? Han kunne jo ikke slutte å bruke mer enn han tjente! Gjennom ulike prosesser og hendelser monopoliserte kongen begrepet penger, og istedenfor å definere penger som vekten, renheten og/eller størrelsen på en sølv- eller gullmynt, så betegnet han pengene i en nominal skala fra 1 og oppover, uavhengig av hva pengene inneholdt. Fra at pengenes verdi var bestemt ut i fra verdien av metallene de inneholdt, ble verdien bestemt ut i fra tallene kongen satte på pengene. I tillegg fant kongen på et nytt navn på pengene. Han kalte de kroner. Alle penger var kroner, i ulike nominelle størrelser.

Nå bestemte kongen at en mynt som tidligere var verdt 30 gram gull, var verdt 30 kroner. Istedenfor å lage mynten av gull, brukte kongen et metall som eksisterte i overflod. La oss kalle dette metallet gråstein. Kongen hadde lagd gull av gråstein! Kongen hadde løst verdens største gåte: hvordan skape gull! For å skape en illusjon av trygghet for at pengene ville beholde sin verdi, og at ikke han selv kunne bruke de som en full sjømann, opprettet kongen noe han kalte for sentralbanken. Dette var folkets bank! Uavhengig av kongen, ifølge kongen. Kongen (med sentralbanken) kunne nå lage uendelig mange kroner, og kaste om seg med pengene sine for å finansiere sitt overforbruk. 

Etter mange år begynte så plutselig mengden gråstein å svinne hen. Kongen ble fra seg av raseri. Hva skulle han nå gjøre for å holde forbruket sitt ved like, og fortsatt klare å lure landets innbyggere? Parallelt med dette var det kommet så mange kroner i økonomien, at landets innbyggere krevde stadig flere og flere kroner som betaling for sine varer og tjenester. 1 kroninger ble knapt brukt lengre. Folk brukte heller 5 kroner og 10 kroner. Kongen måtte slutte å lage 1 kroninger, fordi gråsteinen var for kostbar å bruke til disse pengene. Han tok 1 kroningen ut av økonomien. 

Her er forklaringen han brukte for å få innbyggerne til å tro at årsaken var en annen enn at han hadde ødelagt pengene ekte verdi (lat for historiens skyld som at 50-øringen her representerer 1 kroningen, og lat med det samme som om Norges Bank er kongen):


Noen av landets innbyggere var redde for at prisene ville stige som følge av at 1 kroningen forsvant. Men kongen hadde en forklaring på at dette ikke ville skje (fortsett for historiens skyld å erstatte betegnelsene på tilsvarende måte som over):


Kongen visste utmerket godt at prisene ikke ville stige som følge av at myntene ble tatt ut av økonomien, men at pengene ble tatt ut av økonomien nettopp fordi prisene hadde steget, som igjen var en følge av at han hadde laget gull av gråstein, og pøste kroner ut i økonomien for å finansiere sitt overforbruk og for å holde seg ved makten. Dette sa han likevel ingenting om. Han brukte så de lettlurte avisene og media til å spre nyheten om at 1 kroningen forsvant, og passet på at ingen av de snakket om hvorfor pengene EGENTLIG forsvant fra økonomien.

Landets innbyggere reagerte ikke spesielt på dette. Der deres forfedre umiddelbart så at pengene ble mindre i størrelse og vekt, og fikk mindre innhold av sølv og gull, så innbyggerne nå bare fordeler av å bli kvitt 1 kroningene. De slapp alle disse småmyntene som lå og slengte. De brukte de jo ikke uansett. Det var bare tull å ha 1 kroninger i deres øyne, og kongen gjorde slik de så det det eneste riktige ved å fjerne disse tullete pengene! All hail the king!

Overalt var folk fra seg av lykke av å bli kvitt denne ubrukelige 1 kroningen:




En og annen gang var det en oppegående innbygger som prøvde fortelle innbyggerne i landet hvorfor pengene egentlig ble tatt ut av økonomien, men dette ble oversett av alle andre:


Kongen visste at en dag ville gråsteinen bli for kostbar selv for å lage 5 kroninger og 10 kroninger. Heldigvis hadde han et land med enorme mengder skog, og hans neste plan ble å lage penger av papir. Deretter kunne han bruke resirkulert papir og søppel. "Haha, cash er trash", lo kongen for seg selv. "Hadde de bare visst!" Ja, kongen hadde til og med hørt at det nå var en smart vitenskapsmann som hadde klart å lage noe han kalte for en datamaskin. Kongen skjønte hvilke muligheter dette gav han, og tenkte at om mange år, når selv papiret ble for kostbart, så skulle han lage penger på disse datamaskinene istedenfor. Så skulle han få folk til å slutte å bruke vanlige penger, og kun bruke digitale penger. Da var det kun et tastetrykk som skulle til for å lage så mange penger han bare ville. Han tenkte at han da skulle argumentere for at det ville bli mindre svart arbeid, mindre skatteunndragelse, mindre økonomisk kriminalitet, og mindre tyverier.


Kongen visste så klart at folket ikke var riktig klar for dette nå. Da ville de straks skjønne at han lurte dem, og hans maktposisjon ville tas fra han. Folket var enda ikke blitt tilstrekkelig dumme til å la seg lure til dette. Han måtte la det skje sakte, men sikkert. Gradvis...


Er du som frosken som kokes sakte, og lar deg lure av de små gradvise endringene i pengesystemet, eller skjønner du hva de små endringene betyr og vil føre til? Tenker du som de fleste at det er bra at 50-øringen forsvinner, eller tenker du at dette er nok et tegn på hva som skjer med pengene våre, og ser du hvor dette fører? Har du stilt deg spørsmålet om penger virkelig er EKTE penger? Hvis du leser dette, så har du sannsynligvis gjort det.

Staten svindler oss sakte men sikkert, år etter år. 
Spre kunnskapen. Det er på tide at folk våkner!

søndag 29. april 2012

Mer selvmord i Hellas og ekstremistpartier på fremmarsj


E24.no melder i dag at selvmordsraten i Hellas stiger som følge av problemene i økonomien. For de fleste av oss kommer ikke dette som noe sjokk. Det er trist, men ikke overraskende. Tidligere har jeg snakket om hvordan den greske staten stjal penger fra statlige institusjoner og private foretak under restruktureringen av den greske statsgjelden tidligere i år. Jeg avsluttet blogginnlegget med å si følgende:
Er det vi ser nå forspillet til adskillig mer voldelige opptøyer og kastrering av det politiske lederskapet? Jeg tror det.
Siden jeg skrev innlegget har det blitt klart at det vil bli nyvalg i Hellas, forventet å skje 6. mai. Det sies at dagens koalisjonspartier PASOK og Nytt Demokrati mister noe av sin oppslutning, til fordel for partier som er mot innstrammingstiltakene.

Kilde: E24.no

Det ryktes via bloggkretser at partilederen i Nytt Demokrati, Antonis Samaras, er klar for å kutte samarbeidet med PASOK, og heller inngå en koalisjonsregjering med et eller flere partier som går inn for å reversere de avtale sparetiltakene. Det er visstnok spesielt unge mennesker i Hellas som søker en ny retning i den nasjonale politikken, og vender ryggen til de tradisjonelt to store partiene. 

I følge uoffisielle tall (det er ikke lov å utføre meningsmålinger tett opp mot valget) har de to store partiene kun 1/4 oppslutning i store velgerkretser utenfor Athen. Independent Greeks (ultra-høyre parti), SYRIZA (ultra-venstre parti), KKE (kommunister) og Golden Dawn (nynazister) har ca. 40% oppslutning. Det er flere ting å merke seg her. Verken høyre- eller venstresiden ligger an til å kunne danne en majoritetsregjering, spesielt siden venstrepartiene (utenom PASOK) er innbitte motstandere mot sparetiltakene. SYRIZA har antydet at de kan være villige til å samarbeide med Independent Greeks, på grunnlag av deres felles motstand mot sparetiltakene. Enn annen ting som er enda mer interessant er at "ekstremistpartier" (i mangel på et bedre ord) er på fremmarsj. Dette er en utvikling jeg ser komme over det meste av Europa framover, etterhvert som de økonomiske problemene eskalerer. 

For et par uker siden snakket jeg med to grekere som flyttet til Oslo i 2009. Begge var meget opplyste, hadde mye kontakt med sine venner i Hellas, og hadde sterke syn på utviklingen videre. Jeg spurte de om de trodde volden og uroen ville eskalere ytterligere i Hellas framover. Svaret var et utvetydig ja. Det var for de helt åpenbart at vanskelighetene og uroen vil tilta. Samtidig sa de også at det de hørte fra sine venner i Hellas var at "ekstremistpartier" var på sterk fremmarsj. Spesielt nevnte de at nynazistene opplevde en renessanse. Det politiske klimaet i Hellas er i stor endring!

Hellas er i stor grad ute av nyhetsbildet nå som restruktureringen av gjelden er gjennomført, men problemene vil garantert eskalere. Innbyggerne tømmer bankkontoene sine for penger, slik grafen under illustrerer, og sender sine midler ut av landet. 

Kilde: Goldman Sachs

Financial Times meldte i forrige uke at restriksjonene på penger i Spania og Italia har ført til store kapitalstrømmer ut av de landene og inn i f.eks. Sveits og Norge. (Se min omtale av restriksjonene her.) Selv om det så vidt jeg vet ikke er innført lignende restriksjoner i Hellas, ser man nå altså også store beløp tas ut av bankene også der, og økonomiene er i stort forfall, hvilket man nå ser resultere i store endringer i det politiske landskapet. 

Kilde: Financial Times

Når grekerne til slutt får nok av sparetiltakene (for det kommer de til å gjøre) vil vi kanskje se ECB, IMF og den europeiske kommisjon kastes på hodet ut av Hellas. De to grekerne jeg snakket med her i Oslo gjorde meg oppmerksom på en dokumentar som er laget av grekere, delvis finansiert gjennom en felles kronerulling, og som tar for seg den krisen landet nå er i. Dokumentaren, som heter Debtocracy, har slik jeg ser det en viss vridning mot det sosialistiske budskapet, men er likefullt meget interessant å se, og spesielt siden den er laget av grekere. Den gir et bilde på hva mange grekere nå tenker, og gir en pekepinn på hva man kanskje kan  forvente å se skje i Hellas framover. 


Jeg ser fram til et meget interessant valg i Hellas, og forventer nye uroligheter framover. Europa er inne i en depresjon nå. (Øystein Olsen, dette er ingen "mild og kortvarig resesjon"!) De politiske ringvirkningene vil nok bli store, og i større og større grad flytte makten til "ekstremistpartier". 


Oppdatering (30.04.2012):
Jeg kom over denne grafen som viser oppslutningen om nazistene i Tyskland fra 1924-1933. Bare en liten påminnelse om hva økonomiske kriser og desperasjon i verste fall kan føre til.
Kilde: Dylan Grice, Société Générale, 2011

onsdag 25. april 2012

En østerriksk økonom i løvens hule


Robert Wenzel er skribenten på en blogg jeg har sansen for. Han ble for en stund siden invitert til å holde et foredrag for Federal Reserve Bank of New York i deres hovedkvarter. Wenzel har bloggen Economic Policy Journal, og som en tilhenger av den østerrikske skole har han i lang tid vært en hard kritiker av Federal Reserve. Etter å ha gått i strupen på noen av FRBNYs økonomer, og ettertrykkelig minnet de på hvor rett han hadde i forkant av finanskrisen, og samtidig hvor galt de tok, ble han invitert inn i løvens hule. I dag var han der. Her er avslutningen på foredraget. Spesielt likte jeg hans oppfordring i siste avsnitt! Hele foredraget kan leses på hans blogg.
I will now give you more warnings about the economy.

The noose is tightening on your organization, vast amounts of money printing are now required to keep your manipulated economy afloat. It will ultimately result in huge price inflation, or,  if you stop printing, another massive economic crash will occur. There is no other way out.

Again, thank you for inviting me. You have prepared food, so I will not be rude, I will stay and eat.

Let’s have one good meal here. Let’s make it a feast. Then I ask you, I plead with you, I beg you all, walk out of here with me, never to come back. It’s the moral and ethical thing to do. Nothing good goes on in this place. Let’s lock the doors and leave the building to the spiders, moths and four-legged rats.

tirsdag 24. april 2012

Navarsete søker råd om boligpolitikken


I dag er det en artikkel på DN.no om Liv Signe Navarsete som ønsker å få "kreative og nye løsninger på hva som bør diskuteres i forbindelse med stortingsmeldingen om boligpolitikk".

Navarsete sier at "det er helt riktig at vi subsidierer boligeiere med drøyt 50 milliarder. Det ligger veldig grunnfestet i det norske systemet at folk skal eie sin egen bolig. Så det er ikke det første du begynner å rokke ved, sier Navarsete".

Videre argumenterer Navarsete for de "gode grunnene" til at staten må lage regler for universell utforming av boliger. Så fremkommer det at Kommunal- og regionaldepartementet har laget en nettside hvor folk kan komme med innspill til boligpolitikken. "Jeg vil vite hva folk flest mener er en god bolig. Jeg ønsker også historier om hvordan folk kom seg inn på boligmarkedet. Noen har kanskje kreative løsninger andre kan lære av. Jeg er også interessert i hvilke erfaringer folk har med leiemarkedet", sier Navarsete.

Jeg satte av fem minutter av min tid til raskt å gi en kommentar om noen av mine syn. Det ble som følger:
Å leie bolig har flere fordeler: En fordel, som er totalt oversett i dag – men som vil erkjennes når også Norge går på en økonomisk smell, er at man er fleksibel og relativt raskt og enkelt kan flytte. Om man eier en leilighet, og samtidig opplever at boligprisene faller og i tillegg mister sin jobb, så havner man i økonomisk uføre. Selv om man får et jobbtilbud i et annet sted av landet, vil man da ikke kunne flytte og ta jobben, fordi man er tynget av boliglånet og eierskapet til en bolig som kanskje ikke lar seg selges i et dårlig marked. Dette ser man eksempler på i f.eks. USA (ikke alle der kan gi fra seg nøklene og dumpe lånet, slik det fremstilles i media), der nettopp mobiliteten i arbeidsstyrken tidligere var den amerikanske økonomiens fordel. Å leie vil gjøre at man i en slik situasjon kan komme seg i ny jobb uten for store vansker.
Et generelt råd for å «løse boligproblemene», er å deregulere og forenkle byråkratiet. Ta bort alt som er av unødige hindringer for at private aktører kan bygge ut eiendomsprosjekter. De høye boligprisene vil stimulere private aktører til å bygge så lenge ikke regulering og byråkrati legger for store hindringer i veien for de.
Ikke innfør nye krav til universell boligutforming. Fjern de kravene som er innført. Kravene medfører merkostnader ved bygging av eiendom. At enkelte har behov for spesialtilpassede boliger må ikke føre til at alle tvinges til å måtte betale mer for sine boliger. Andre har ikke behov for spesialtilpasninger, og det er umoralsk å påtvinge disse menneskene dyrere boliger enn det som er nødvendig.
Staten bør ikke drive boligutbygging. Dette er en jobb det private næringsliv fint kan klare selv. Det er nok av eksempler på hvordan statlige utbyggingsprosjekter skaper problemer, f.eks. i form av «ghetto»-lignende områder der det bygges. Staten bør i stedet legge til rette for at private lettere kan bygge eiendom.
Bolig bør ikke fordelsbehandles i skattelovgivningen. Dette er med på å skape en boble. At staten skaper så sterke insentiver til å eie bolig som vi ser i dag, vil kunne føre til enorme vanskeligheter for den norske økonomien når boligmarkedet en dag opplever fallende priser. Da sitter 85% av norges befolkning med en bolig de eier, og som faller i verdi, og som igjen fører til økonomiske vansker. Effekten dette vil få på næringsliv ved at privat forbruk vil falle markant vil være enorm.
Jeg leier selv, og er fornøyd med det. Jeg ser med gru rundt meg den euforien de fleste folk har når det gjelder å «komme seg inn i markedet». Alle tror prisene skal til himmels, og bruker nettopp dette argumentet for å kjøpe. Tegnene rundt oss er meget likt det man så i USA før 2008.
At folk leier sin bolig bør ikke motarbeides, men heller sees på som positivt. Den dagen boligmarkedet opplever et prisfall vil folk, og dermed økonomien, stå mye bedre rustet til å takle dette.
Alle som har interesse av å gi Navarsete sine syn kan gå inn på denne nettsiden. Jeg tror byråkratene og politikerne har godt av noen fornuftens ord fra mannen og dama på gata.

mandag 23. april 2012

Norges Banks renteutsikter


I dag snakket denne mannen om utsiktene for norsk økonomi, på Polyteknisk Forening i Oslo. Jeg stakk innom for å se sentralbanksjefen i aksjon. Som de fleste som leser denne bloggen er jeg mest interessert i å vite om Norges Bank har tenkt å voldta den norske kronen framover, gjennom rentenedsettelser og ev. andre tiltak. Det jeg sitter igjen med etter å ha hørt på sentralbanksjefen er at valutakursen på den norske kronen er ekstremt viktig for Norges Bank. Dette er forsåvidt ikke noe breaking news, men greit å få en veldig klar forståelse for.

Media omtalte seansen her og her. Plansjene fra foredraget kan hentes her. Sitatene er løst referert etter Boom Busts beste evne, og det tas forbehold om at ikke alt er 100% korrekt gjengitt.

Øystein Olsen sa bl.a.:
"Kronekursen er følsom. Den styrket seg fram til vi besluttet å sette ned renten. Vår beslutning overrasket markedet, og kronen ble da svekket. Kronekursen er en veldig viktig variabel når vi setter renten. Vi er en liten åpen økonomi. Den påvirker også inflasjonsutsiktene i vesentlig grad."
"Prisveksten i Norge er lav. Grunnen til det er at den importerte prisstigningen er lav og under null. Kostnadsutviklingen i norsk økonomi ligger nærmere målet. Det ser nå ut som om det vil ta flere år før vi ser inflasjonen komme opp mot målet. I årstalen sa jeg at vi ikke vil forsere frem en raskere tiltakende inflasjon. Hadde vi kun vært opptatt av at inflasjonen skulle øke ville vi måtte sette renten mye raskere ned."

 Legg merke til den importerte prisveksten (i plansje 15). Den er negativ, og Norges Bank er livredd for at en sterk krone skal føre til at deres inflasjonsmål ikke nås av denne grunn.
"Vårt første kriterie er inflasjonsmål. Kriterie to er at vi må ta hensyn til arbeidsmarked og økonomi også. Kriterie tre er at pengepolitikken må være robust, kall det gjerne et uttrykk for skjønnsutøvelse. Vi må altså ikke være for brå og for raske. Generelt er det sånn at rentebeslutningen er skjønnsbasert, som sagt i kriterie tre. Vi ser både på inflasjonen og økonomien. Det var en krevende beslutning å sette ned renten, men vi må oppfylle vårt mandat, og må reagere på hendelser og utviklingstrekk som påvirker utsiktene for inflasjonen.
På spørsmål fra tilhørerne om hvorfor Norges Bank for enhver pris på svekke kronen like mye som andre valutaer svekkes, og om ikke en sterk kronekurs heller må sees på som et tegn på at norsk økonomi er sterk og utvikler seg godt, svarte Olsen:
"Vi har ikke noe mål for kronekursen lenger. Det hadde vi frem til ca. år 2000. Kronen flyter, men vi må vektlegge kronekursen, og spesielt siden den påvirker inflasjonsutviklingen. Vår politikk sier at vi ikke skal systematisk intervenere i kronekursen. Med store oljeinntekter kjøper vi utenlandsk valuta. Det er en nøytral intervensjonspolitikk. Utover dette har hovedstyret vedtatt å ikke gjøre noe mer."
På et annet spørsmål som dreide seg om konsekvensene av lang lavrentepolitikk, svarte Olsen bl.a. følgende (utenfor det spørsmålet dreide seg om):
"I Europa har de strukket pengepolitikken lengre enn normalt for å skaffe likviditet. Vi i Norges Bank har i sentralbankloven sagt at vi ikke finansierer staten eller bankene med lang likviditet. Det får bli statens rolle." 
På et spørsmål om vi kan fra erfaringer fra Kina som styrer pengepolitikken både med renter og reservekrav, svarte Olsen bl.a. følgende, hvilket jeg hadde sansen for:
"Jeg tror ikke vi skal lære noe av Kina på reguleringssiden. De ligner litt på oss slik vi var frem til 80-tallet. De beskyldes for et fastkursregime, men det hadde jo vi også. Amerikanerne får rydde opp i egen økonomi snarere enn å skylde på kineserne. Kineserne vil komme etter med tiden." 
På et spørsmål om oljefondet har investert i land med dårlig utvikling, og hvor det fra spørsmålsstiller ble vist til uttalelser fra noen som hadde sagt at fondet kan tape tusen milliarder kroner, svarte Olsen bl.a. følgende:
"Investeringer har risiko knyttet til seg. Også ved å investere i gjeldsutsatte land. Vi solgte oss kraftig ned i Hellas før det smalt. Så mistet vi noen av fordringene våre i restruktureringen. Vi har solgt oss ned i italienske statsobligasjoner. På lengre sikt tas risikoen i aksjer, men der med høyere forventet avkastning,"

Etter Olsens foredrag tok jeg en kort prat med konferansier Karin Due Andresen, som er seniorøkonom i Handelsbanken. Andresen jobbet frem til 2010 i Norges Bank, og jeg ville få på det rene om Norges Bank kunne gjøre tiltak dersom kronen ble for sterk, og renten fra før av var satt ned til null. Andresen svarte:
"Mandatet tillater i prinsippet mer tiltak, men Norges Bank vil som Olsen sier ikke gjøre ytterligere ting. Det må være et ekstremtilfelle isåfall."
Så viste jeg til at BoJ, BoE, ECB og FED alle gjennomfører en meget ekspansiv pengepolitikk, og "trykker penger ut av helvete". Spørsmålet mitt var så om det er riktig av Norges Bank å "hoppe i havet bare fordi alla andre gjør det", og svekke den norske kronen i takt med de andre sentralbankene. Andresen svarte:
"Jeg mener Norges Bank gjør det riktige."
Så hva er take.out fra alt dette? Gitt at ikke prisnivået på norskproduserte varer og tjenester øker markant mer enn hva Norges Bank er komfortabel med, så kan vi forvente oss fortsatte forsøk på å depresiere den norske kronen fra Norges Banks side. Når utenlandske investorer søker trygge valutahavner, og peiler seg inn mot Norge, kan vi forvente å se kronen under press (altså styrke seg). Når Øystein Olsen er ferdig å bruke rentevåpenet vil han måtte ty til andre midler for å stagge styrkningen av kronen. Sentralbankloven tillater ikke systematisk intervenering i valutakursene, men i "ekstremtilfeller" (som Norges Bank så klart vil kalle det når vi kommer til et punkt hvor kronen blir for sterk etter deres smak), vil de nok gjennomføre tiltak som de vil påstå er midlertidige og usystematiske. Man skal ikke se bort i fra at Norges Bank da fort kan ende opp med å "ta en SNB", og si at det er et midlertidig tiltak.

Norge er på samme slagmark som andre sentralbanker, og denne valutakrigen er nok bare i sin spede begynnelse. Norges Bank kommer ikke til å tillate at den norske kronen blir for sterk sett i forhold til våre viktigste handelspartnere.

Hvordan skal vi vite når smertegrensen er nådd for Norges Bank? Vel, vi kan legge inn denne siden blant våre favoritter i nettleseren, og anta at hvis den importveide kursindeksen "l-44" kommer ned under, la oss si 85, så står renten for nytt fall.

Legg merke til svekkelsen av den norske kronen etter forrige rentemøte den 14. mars 2012.

Så kommer Norges Bank til å voldta den norske kronen? Ja, det er dessverre sannsynlig. Fordi hvis alle andre voldtar sine valutaer, så må vi gjøre det samme med vår valuta. Med vennlig hilsen Norges Bank.

søndag 22. april 2012

Helicopter Ben og hans mulige planer videre




21. november 2002 holdt Ben Bernanke en tale på National Economists Club i Washington D.C. Talen het Deflation:Making Sure «It» Doesn’t Happen Here. Etter denne talen ble Ben Bernanke også kjent som “Helicopter Ben”. Jeg har ofte hørt om denne talen, og sett det blitt referert til den. Talen er ofte brukt som et oppslagsverk for de som prøver å forutse hva FED kommer til å gjøre framover. Jeg hadde aldri lest den selv, og derfor tenkte jeg at det nå var på tide å sette seg inn i Ben Bernankes mulige planer videre.

Talen tok for seg årsakene til deflasjon, konsekvensene av deflasjon, og de tiltakene som kunne settes inn mot deflasjon. Som de fleste andre er jeg mest opptatt av det siste punktet. Hvilke tiltak vil Ben Bernanke bruke i et scenario med deflasjon eller svak vekst i økonomien? (Hvis du ikke er interessert i å lese hele min gjennomgangen av talen, og de ulike sitatene, så kan du hoppe helt til slutten hvor jeg lister opp tiltak vi kan forvente av FED framover.) Merk at jeg prøver å ikke bruke for mye tid på å kritisere Bernankes ulike uttalelser her, men heller prøver å få fram hva han sa og mener.

KONSEKVENSER AV DEFLASJON
Bernanke begynner talen med å snakke om de, i hans øyne, grusomme konsekvensene av deflasjon.

“In a period of sufficiently severe deflation, the real cost of borrowing becomes prohibitive. Capital investment, purchases of new homes, and other types of spending decline accordingly, worsening the economic downturn.”

“Although deflation and the zero bound on nominal interest rates create a significant problem for those seeking to borrow, they impose an even greater burden on households and firms that had accumulated substantial debt before the onset of the deflation.

“The financial distress of debtors can, in turn, increase the fragility of the nation's financial system--for example, by leading to a rapid increase in the share of bank loans that are delinquent or in default.

Bernanke nevner så klart ikke noen av fordelene med deflasjon. Det gir bl.a. insentiver til å spare, det gjør mer penger tilgjengelig for utlån til produktive formål, og det gjør at man selv lettere kan finansiere det man ønsker å kjøpe ved at man sparer mer og fordi pengene man sparer øker sin kjøpekraft med tiden.

Videre erkjenner Bernanke at når renten er satt ned til null, så kan ikke sentralbanken lengre benytte seg av de tradisjonelle verktøyene for å øke etterspørselen i økonomien. (Er det noe sentralbanksjefer ikke får nok av så er det etterspørsel.) Men, så kommer Bernanke med en skikkelig “gladsak” - han har likevel ammunisjon på lager!

”However, a principal message of my talk today is that a central bank whose accustomed policy rate has been forced down to zero has most definitely not run out of ammunition.”

UNNGÅ Å FÅ DEFLASJON
Bernanke tar først for seg hvordan en sentralbank bør opptre for å unngå å i det hele tatt komme i en situasjon med deflasjon. Han argumenterer for at sentralbanken bør ha en buffersone for inflasjonen, og ikke prøve å presse inflasjonen for langt ned i gode tider.

the Fed should try to preserve a buffer zone for the inflation rate, that is, during normal times it should not try to push inflation down all the way to zero. (…) For example, central banks with explicit inflation targets almost invariably set their target for inflation above zero, generally between 1 and 3 percent per year. Maintaining an inflation buffer zone reduces the risk that a large, unanticipated drop in aggregate demand will drive the economy far enough into deflationary territory to lower the nominal interest rate to zero.”

Bernanke sier også at de målte prisstigningene ofte overdriver realitetene (hehe, den var god ja – det er vel i realiteten egentlig nokså motsatt!), og at dette er et argument for å ha som mål å ha prisstigninger over null. Det man kan trekke ut av dette er at Bernanke vil tolerere en relativt høy inflasjon før han begynner å aktivt arbeide for å få inflasjonen ned.

“Several studies have concluded that the measured rate of inflation overstates the "true" rate of inflation, because of several biases in standard price indexes that are difficult to eliminate in practice. The upward bias in the measurement of true inflation is another reason to aim for a measured inflation rate above zero.

Så utviser Bernanke et øyeblikks god humor, og gir inntrykk av at FED sørger for et sunt og godt kapitalisert finansmarked i USA (ja dette kom jo virkelig til syne i 2008/2009 må jeg si). Han sier også at FED kan gjøre god bruk av sitt discount window. Dette er for øvrig noe man så under finanskrisen, etter terroangrepet I New York, og etter krakket I 1987:

«A healthy, well capitalized banking system and smoothly functioning capital markets are an important line of defense against deflationary shocks. The Fed should and does use its regulatory and supervisory powers to ensure that the financial system will remain resilient if financial conditions change rapidly. And at times of extreme threat to financial stability, the Federal Reserve stands ready to use the discount window and other tools to protect the financial system.»

Bernanke erkjenner hvor diktatorisk et FIAT-system er, og sier:

«Indeed, under a fiat (that is, paper) money system, a government (in practice, the central bank in cooperation with other agencies) should always be able to generate increased nominal spending and inflation, even when the short-term nominal interest rate is at zero.”

Så kommer the money shot, og sitatet alle i ettertid gjengir:

“But the U.S. government has a technology, called a printing press (or, today, its electronic equivalent), that allows it to produce as many U.S. dollars as it wishes at essentially no cost. By increasing the number of U.S. dollars in circulation, or even by credibly threatening to do so, the U.S. government can also reduce the value of a dollar in terms of goods and services, which is equivalent to raising the prices in dollars of those goods and services. We conclude that, under a paper-money system, a determined government can always generate higher spending and hence positive inflation.”

TILTAK SOM KAN SETTES INN FOR Å BEKJEMPE DEFLASJON
Bernanke kommer så inn på hvilke tiltak FED kan bruke for å bekjempe deflasjon når renten har kommet ned til null. Han foreslår å utvide mengden aktiva de kjøper, og utvide utvalget av hvilke aktiva de kjøper.:

To stimulate aggregate spending when short-term interest rates have reached zero, the Fed must expand the scale of its asset purchases or, possibly, expand the menu of assets that it buys. Alternatively, the Fed could find other ways of injecting money into the system--for example, by making low-interest-rate loans to banks or cooperating with the fiscal authorities.

Samtidig erkjenner Bernanke at slike utradisjonelle tiltak er forbundet med risiko, at de ikke er prøvd ut i praksis før, og at man først og fremst bør prøve å unngå å komme i en situasjon med deflasjon:

Each method of adding money to the economy has advantages and drawbacks, both technical and economic. One important concern in practice is that calibrating the economic effects of nonstandard means of injecting money may be difficult, given our relative lack of experience with such policies. Thus, as I have stressed already, prevention of deflation remains preferable to having to cure it. If we do fall into deflation, however, we can take comfort that the logic of the printing press example must assert itself, and sufficient injections of money will ultimately always reverse a deflation.

Bernanke sier videre at FED kan garantere nullrenter i en gitt periode, eller eventuelt det han selv vil foretrekke, nemlig at FED setter tak på rentenivået på ulike durasjoner statsobligasjoner.

“One relatively straightforward extension of current procedures would be to try to stimulate spending by lowering rates further out along the Treasury term structure--that is, rates on government bonds of longer maturities. There are at least two ways of bringing down longer-term rates, which are complementary and could be employed separately or in combination. One approach, similar to an action taken in the past couple of years by the Bank of Japan, would be for the Fed to commit to holding the overnight rate at zero for some specified period. Because long-term interest rates represent averages of current and expected future short-term rates, plus a term premium, a commitment to keep short-term rates at zero for some time--if it were credible--would induce a decline in longer-term rates. A more direct method, which I personally prefer, would be for the Fed to begin announcing explicit ceilings for yields on longer-maturity Treasury debt (say, bonds maturing within the next two years). The Fed could enforce these interest-rate ceilings by committing to make unlimited purchases of securities up to two years from maturity at prices consistent with the targeted yields. If this program were successful, not only would yields on medium-term Treasury securities fall, but (because of links operating through expectations of future interest rates) yields on longer-term public and private debt (such as mortgages) would likely fall as well.”

Et annet alternative for FED er å kjøpe gjeld utstedt fra statsgaranterte institusjoner, som Fannie Mae, Freddie Mac og Ginnie Mae:

“Yet another option would be for the Fed to use its existing authority to operate in the markets for agency debt (for example, mortgage-backed securities issued by Ginnie Mae, the Government National Mortgage Association).

Så stiller mange seg spørsmål: kan FED virkelig klare å sette et tak på rentenivået på statsobligasjoner? Bernanke viser til en periode før Federal Reserve – Treasury Accord i 1951, og sier at dette er fullt mulig:

a sufficiently determined Fed can peg or cap Treasury bond prices and yields at other than the shortest maturities.

“Prior to that agreement, which freed the Fed from its responsibility to fix yields on government debt, the Fed maintained a ceiling of 2-1/2 percent on long-term Treasury bonds for nearly a decade. Moreover, it simultaneously established a ceiling on the twelve-month Treasury certificate of between 7/8 percent to 1-1/4 percent and, during the first half of that period, a rate of 3/8 percent on the 90-day Treasury bill. The Fed was able to achieve these low interest rates despite a level of outstanding government debt (relative to GDP) significantly greater than we have today, as well as inflation rates substantially more variable. At times, in order to enforce these low rates, the Fed had actually to purchase the bulk of outstanding 90-day bills. Interestingly, though, the Fed enforced the 2-1/2 percent ceiling on long-term bond yields for nearly a decade without ever holding a substantial share of long-maturity bonds outstanding.

I en footnote til talen forklarer Bernanke hvordan FED klarte å få investorer til å holde på amerikanske statsobligasjoner selv om de satte et tak på rentenivået, og til tross for høy statsgjeld (over 120% ift. BNP midt på 40-tallet) og volatile prisstigninger (den målte inflasjonen i perioden mellom 1940 og 1951 varierte mellom -1,2% og +14,4%):

“See Eichengreen and Garber (1991) and Toma (1992) for descriptions and analyses of the pre-Accord period. Both articles conclude that the Fed's commitment to low inflation helped convince investors to hold long-term bonds at low rates in the 1940s and 1950s. (A similar dynamic would work in the Fed's favor today.) The rate-pegging policy finally collapsed because the money creation associated with buying Treasury securities was generating inflationary pressures. Of course, in a deflationary situation, generating inflationary pressure is precisely what the policy is trying to accomplish.

Figuren over viser brutto statsgjeld ift. BNP og i absolutte termer. 

(For øvrig kan det være nyttig å ha klart for seg at myndighetene kan sette lover og regler som tvinger f.eks. pensjonskasser til å holde på amerikanske statsobligasjoner. Søk f.eks. opp ”financial repression” på google for å forstå mer om dette.)

Bernanke sier altså at så lenge FED klart gir uttrykk for at de er forpliktet til å sørge for lave prisstigninger, så vil investorer være villig til å holde på statsobligasjoner selv i perioder med tak på rentenivået, høy statsgjeld og volatile (og tidvis sterkt økende) prisendringer.

Hvis det ikke er tilstrekkelig å sette tak på rentenivået på ulike durasjoner statsobligasjoner, så har Bernanke fortsatt flere verktøy klare. En mulighet er å låne ut penger til bankene på lav- eller nullrente, og tillate alle mulige former for sikkerhetsstillelser (f.eks. selskapsobligasjoner og boliglån – Bernanke sier i en note til talen at FED har stort spillerom ift. hva de kan tillate som sikkerhetsstillelser):

“If lowering yields on longer-dated Treasury securities proved insufficient to restart spending, however, the Fed might next consider attempting to influence directly the yields on privately issued securities. Unlike some central banks, and barring changes to current law, the Fed is relatively restricted in its ability to buy private securities directly. However, the Fed does have broad powers to lend to the private sector indirectly via banks, through the discount window. Therefore a second policy option, complementary to operating in the markets for Treasury and agency debt, would be for the Fed to offer fixed-term loans to banks at low or zero interest, with a wide range of private assets (including, among others, corporate bonds, commercial paper, bank loans, and mortgages) deemed eligible as collateral.

Bernanke sa at “the Fed is relatively restricted in its ability to buy private securities directly”, men i en note til talen (se utdrag under) kommer det likevel frem at FED f.eks. kan gi såkalte “IPC-loans” direkte til den private sektor. I praksis betyr dette at i ekstreme tilfeller så kan FED gi lån direkte til enkeltpersoner, partnerskap eller selskaper.

“The Fed is allowed to buy certain short-term private instruments, such as bankers' acceptances, that are not much used today. It is also permitted to make IPC (individual, partnership, and corporation) loans directly to the private sector, but only under stringent criteria. This latter power has not been used since the Great Depression but could be invoked in an emergency deemed sufficiently serious by the Board of Governors.

I ettertid så man dette skje da AIG gikk under. FED viste da til Federal Reserve Act del 13(3) som gav de mulighet til å gi IPC-lån.

Videre sier Bernanke at FED har mandat til å kjøpe utenlandske statsobligasjoner. I en note til talen sier han samtidig at FED har gitt kongressen lovnad om å ikke redde utenlanske stater fra konkurs, og at de i praksis derfor vil kjøpe statsgjeld med høy kredittrating. For de som har fulgt med i media så trenger jeg ikke fortelle at FED allerede har begynt å kjøpe utenlandske statsobligasjoner. William dudley i New York FED innrømte dette nylig. Bernanke passer på å legge til at det er USAs holdning at dollarens verdi skal bestemmes av markedet, og at han ikke anbefaler å blande seg inn i verdsettelsen av dollaren:

“The Fed can inject money into the economy in still other ways. For example, the Fed has the authority to buy foreign government debt, as well as domestic government debt. Potentially, this class of assets offers huge scope for Fed operations, as the quantity of foreign assets eligible for purchase by the Fed is several times the stock of U.S. government debt.

the Secretary of the Treasury has expressed the view that the determination of the value of the U.S. dollar should be left to free market forces. (…) Thus, I want to be absolutely clear that I am today neither forecasting nor recommending any attempt by U.S. policymakers to target the international value of the dollar.

Selv om Bernanke sier han ikke anbefaler å aktivt manipulere dollarens verdi, så viser han til Franklin D. Roosevelts devaluering av dollaren mot gull i 1933-1934, og sier dette raskt løste problemene med deflasjon da. Et annet poeng fra Benanke er enda viktigere å notere seg: han viser til at aksjemarkedet i 1934 varet av århundrets beste. Her ser vi hvor stor vekt Bernanke legger på aksjemarkedet, og man kan anta at hans fiksjon på dette står ved lag i dag. Det er bl.a. dette tradere på Wall Street omtaler som «the Bernanke put», og viser til at han alltid vil stå klar for å redde markedet og økonomien dersom ting begynner å gå dårlig. Ofte ser man derfor aksjemarkedet stige selv på nyheter som normalt ville blitt tolket dårlig og ført til store fall.

“it's worth noting that there have been times when exchange rate policy has been an effective weapon against deflation. A striking example from U.S. history is Franklin Roosevelt's 40 percent devaluation of the dollar against gold in 1933-34, enforced by a program of gold purchases and domestic money creation. The devaluation and the rapid increase in money supply it permitted ended the U.S. deflation remarkably quickly. Indeed, consumer price inflation in the United States, year on year, went from -10.3 percent in 1932 to -5.1 percent in 1933 to 3.4 percent in 1934. The economy grew strongly, and by the way, 1934 was one of the best years of the century for the stock market. If nothing else, the episode illustrates that monetary actions can have powerful effects on the economy, even when the nominal interest rate is at or near zero, as was the case at the time of Roosevelt's devaluation.”

Et siste verktøy Bernanke foreslår er et samarbeid mellom myndighetene og sentralbanken. Han sier at et bredt skattekutt sammen med at FED gjennomfører store kjøp av statsobligasjoner, nesten helt sikkert ville stimulert til økt konsum og stigende priser. Et poeng som er veldig viktig å notere seg er følgende: Bernanke sier at selv om skattekuttene ikke gjør at husholdningene konsumerer mer, men istedenfor bruker de ekstra pengene sine på å kjøpe realaktiva eller finansielle aktiva, så vil de økte prisene på disse aktivaene gjøre kapital billigere for lånetakere og bedre lånetakernes balanser. Bernanke lar det altså skinne gjennom at han i likhet med aksjemarkedets verdi, er meget opptatt av verdien på andre realaktiva og finansielle aktiva. Dette viser med all tydelighet hvor farlig det er å shorte markedet når Bernanke er sentralbanksjef. Opphavet til navnet «Helicopter Ben» kommer også fra denne delen av talen hans:

A broad-based tax cut, for example, accommodated by a program of open-market purchases to alleviate any tendency for interest rates to increase, would almost certainly be an effective stimulant to consumption and hence to prices. Even if households decided not to increase consumption but instead re-balanced their portfolios by using their extra cash to acquire real and financial assets, the resulting increase in asset values would lower the cost of capital and improve the balance sheet positions of potential borrowers. A money-financed tax cut is essentially equivalent to Milton Friedman's famous "helicopter drop" of money.

Selv om myndighetene ikke kutter skattene, så sier Bernanke at myndighetene istedenfor kan øke sine kjøp av varer og tjenester, eller til og med kjøpe realaktiva eller finansielle aktiva. FED vil da samtidig trykke penger og kjøpe statsobligasjoner som tilsvarer det beløpet myndighetene bruker. I realiteten har FED da omgått mandatet sitt og i praksis kjøpt private varer og tjenester og aktiva.

“Of course, in lieu of tax cuts or increases in transfers the government could increase spending on current goods and services or even acquire existing real or financial assets. If the Treasury issued debt to purchase private assets and the Fed then purchased an equal amount of Treasury debt with newly created money, the whole operation would be the economic equivalent of direct open-market operations in private assets.

Bernanke sier i en note til talen at det strengt tatt ikke er nødvendig med et formelt samarbeid mellom FED og myndighetene. Så lenge FED gir lovnader om lave renter på statsobligasjoner, slik Bernanke sa var et av hans foretrukkede verktøy, så vil myndighetene lettere våge å låne mer penger for å finansiere skattekutt.

Til de som mener at skattekutt ikke fører til økt konsum blant husholdningene fordi husholdningene vil forvente en framtidig økning i skattene for å dekke inn skattekuttene, så sier Bernanke at forskning viser at dette ikke stemmer. Han sier at hvis myndighetene låner til fastrente, og det blir sterke prisstigninger, så vil husholdningene forstå at realverdien på statsgjelden faller, og de vil tro på myndighetene når de sier at de ikke vil øke skattene i framtiden. (Bernanke glemmer her så klart å si at denne politikken ødelegger dollarens verdi, og at nettogevinsten for de som mottar skattelettene derfor sannsynligvis er lik null.)

Avslutningsvis i talen skinner det gjennom at Bernanke er villig til å strekke seg langt for å unngå at USA opplever deflasjon. Vi kan nok derfor anta at han vil ta i bruk mange av disse foreslåtte tiltakene dersom han så mye som får ferten av deflatoriske tendenser (hvilket vi jo må kunne si vi ser i de amerikanske husholdningene i dag).

“Moreover, as I have discussed today, a variety of policy responses are available should deflation appear to be taking hold. Because some of these alternative policy tools are relatively less familiar, they may raise practical problems of implementation and of calibration of their likely economic effects. For this reason, as I have emphasized, prevention of deflation is preferable to cure.

OPPSUMMERING - TILTAKENE BERNANKE FORESLÅR
Listen under viser hva vi kan forvente å se FED gjøre framover (og til en viss grad hva de allerede har gjort):

1.       Utvide mengden aktiva de kjøper, og utvide utvalget av hvilke aktiva de kjøper. (Dette har vi sett med QE1 og QE2. FED kjøpte her bl.a. gjeld utstedt av Fannie Mae og Freddie Mac.)
2.       Garantere nullrente i en gitt periode. (Dette er det vi ser FED gjøre i dag, hvor de har garantert nullrente fram til 2014 - også kjent som "ZIRP".)
3.       Sette tak på rentene på ulike durasjoner av statsobligasjoner, ved å forplikte seg til å kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner. (Dette er Bernankes favoritt.)
4.       Gi lån til banker med 0% rente, og akseptere sikkerhetsstillelser i form av andre aktiva enn statsobligasjoner og obligasjoner fra statsgaranterte institusjoner. F.eks. kan dette være selskapsobligasjoner og diverse utlån fra banker.)
5.       Gi lån direkte til enkeltpersoner, partnerskap eller selskaper. (Dette kan kun skje hvis ting står virkelig dårlig til.)
6.       Kjøpe utenlandske statsobligasjoner. (Man har allerede begynt å se tegn til dette i det siste.)
7.       Samarbeide med myndighetene ved at myndighetene gir skatteletter samtidig som FED finansierer dette ved å kjøpe statsobligasjoner. Få husholdningene til å konsumere mer slik at prisene stiger, eller iallefall kjøpe mer realaktiva eller finansielle aktiva slik at prisene på disse stiger.
8.       Samarbeide med myndighetene ved at myndighetene kjøper varer, tjenester, realaktiva eller finansielle aktiva, samtidig som FED finansierer dette ved å kjøpe statsobligasjoner.

Avslutningsvis kan jeg trekke frem to sitater fra Ludwig von Mises:

What the individual American… has to realize is that the policy of inflation… makes it impossible for him to organize his working, earning, spending, and saving in such a way that he could provide for the future of his family.  This is why inflationary policy is the most radical revolutionary institution in the world.”

"Continued inflation inevitably leads to catastrophe."


tirsdag 17. april 2012

Forvaltningen av statens pensjonsfond


Dette bildet viser hvordan en inkompetent forsamling ser ut. Her har dere medlemmer av finanskomitèen, sentralbanksjef Øystein Olsen, sjefen i oljefondet Ynge Slyngstad, finansminister Sigbjørn Johnsen, Olaug Svarva fra Folketrygdfondet, styreleder i Folketrygdfondet Erik Keiserud og lederen i Norges Banks representantskap Reidar Sandal. De høye herrer og damer som skal vokte finansene i samfunnet vårt. Eliten. De eminente. (Merk sarkasmen.)

Anledningen var en høring om forvaltningen av Statens pensjonsfond inn- og utland i 2011. Hvis du ikke er interessert i hva som ble sagt under høringen, så foreslår jeg at du hopper ned til rett før neste bilde, og leser derfra istedenfor.

Under høringen ble det bl.a. gått gjennom oljefondets endrede mandat. Et par take-outs er at fondet vil øke sin eksponering i fremvoksende markeder fra 6% til 10%. For obligasjoner vil 70% plasseres i statsobligasjoner og 30% plasseres i selskapsobligasjoner. Visstnok skal obligasjoner være av investment grade for å kunne kjøpes. (La oss realister kalle mye av det hva det er: junk!)

Det ble fra alle parter pratet varmt om fordelene med diversifisering. Sigbjørn Johnsen skrøt av at fondet var godt diversifisert. (Ja, i hele tre aktivaklasser faktisk! Så flinke dere er altså!)

Jeg noterte meg at per årsskiftet så var ca. 85% av obligasjonsporteføljen plassert i obligasjoner nominert i enten euro, dollar eller yen.

Etter at de høye herrer hadde fått gått gjennom sine ansvarsområder, var det tid for en runde med spørsmål og svar fra finanskomitèens medlemmer. Komitèens leder, Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen, var først ute med i bunn og grunn å stille spørsmålet "Er pengene våre trygge?". (Micaelsen fattet seg så klart ikke så kort som dette. Han brukte lang tid på å formulere seg, som de fleste av disse andre politikerne gjorde gjennom stort sett hele høringen. Jeg merket jeg ble oppgitt av å sitte å høre folk si så mye for egentlig å si så lite.) Finansministeren svarte så en masse svada om at det foreligger god dokumentasjon, god kontroll, gode rutiner, osv. Han la til at det alltid er risiko når man investerer i noe, enten det er aksjer, obligasjoner eller eiendom. Resten av eliten kom med mye av det samme snakket. De poengterte at tillit var viktig, fordelen av å være langsiktig, god kontroll, osv. Sigbjørn Johnsen avsluttet med å vise til en film det uttrykket "buy land" var brukt, og illustrerte med dette hva han mente f.eks. var en sikker investering.

Christian-Tybring Gjedde, Jan Tore Sanner og Ketil Solvik-Olsen gjorde seg ikke bort med sine spørsmål. Likevel dreide de seg ikke fullt så mye på forvaltningen av fondet og plasseringen av midlene. Det gikk mye på om man brukte oljepengene riktig, om ikke infrastruktur også var lønnsomme formål, etc. Sanner pekte på at Trond Giske under et besøk i India nylig hadde hintet om at oljefondet kunne redusere sine investeringer der dersom Telenor ikke fikk "rettferdig" behandling i telekommarkedet der, og stilte spørsmål ved om slik oppførsel var smart, og om det var riktig å blande utenrikspolitikk inn i forvaltningen av oljefondet. Både Slyngstad og Johnsen svarte at oljefondet fulgte sitt mandat, og ikke skulle påvirkes av utenrikspolitiske affærer.

Solvik-Olsen stilte også spørsmål ved om man istedenfor å mene at vi nå er inne i en periode med ekstremt lav avkastning, heller burde snu det på hodet, og se på det som om perioden før finanskrisen faktisk var en periode der risiko ble priset for lavt, og hvor avkastningen var uforholdsmessig høy som følge av dette.

Finansministeren kom i et av svarene inn på rentenivåene rundt i verden, og sa at "slik situasjonen er nå ser vi vel for oss at rentenivået kommer til å ligge lavt i lang tid framover".

Gunnar Gundersen fra Høyre stilte spørsmål om ikke man også burde se på mandatet til Folketrygdfondet. Han viste til at kraftsektoren og samferdselssektoren står overfor store investeringsbehov framover, og mente det kunne være hensiktsmessig for Folketrygdfondet å få et mandat som tilpasset for større investeringer i slike næringer. Sigbjørn Johnsen svarte at dette var noe han var åpen for. Så da kan vi kanskje forvente å se staten bruke Folketrygdfondet som en pengebok for å finansiere nasjonale selskaper som driver innen næringer politikerne setter høyt i kurs. Lønnsomhet er tydeligvis ikke avgjørende for disse politikerne. Så lenge formålene for selskapene er i tråd med politikernes egne prioriteringer av hva som er viktig, så skal selskapene skaffes billig kapital gjennom Folketrygdfondet. Hvis dette er noe som kommer til å skje, så er det veldig kritikkverdig.

Mitt syn på høringen var at dette var skrale greier. Hvor var de kritiske tankene? Hvor var fokuset på de store viktige spørsmål? At vi kaster hundrevis av milliarder inn i det store statsobligasjonshullet er det ingen som bryr seg om. Istedenfor skal alt fokus være på de etiske retningslinjene, at vi ikke må investere i selskaper som kutter regnskogen, at vi må ha lang tidshorisont, osv! Kan dere snart våkne opp og forstå at Ben Bernanke og mange andre skrur eiere av statsobligasjoner?! Forstår dere at Bernanke kommer til å tillate inflasjon godt over rentenivåene, lenge?! Forstår dere ikke at dere i realiteten deltar i et stort ponzi-scheme som er dømt til å ende i disfavør av de som eier statsobligasjonene - oss, oljefondet, den norske befolkningen!?

Etter at høringen var avsluttet gikk jeg bortom komitèens leder Micaelsen, og følgende (løst refererte) samtale fant sted:
Boom Bust: "Hei. Jeg er her som en vanlig skattebetaler med interesse for forvaltningen av pengene våre. Jeg reagerer på at dere ikke snakker noe som helst om de virkelig viktige tingene. Og når du spør om pengene våre er trygge, så kan jeg vise deg en ting." Micaelsen: "Jaha, skal du vise meg hva vi skal investere i nå?" Boom Bust: (Plukket en unse sølv opp av lommen.) "Dette, gull og sølv, er noe som beholder sin verdi, som er sikkert og er ekte. Hvorfor investerer man ikke i slikt?" Micaelsen: "Vel, hva om verden hypotetisk sett går under, og det blir ragnarok. Skal man da ha sine investeringer i noe som bare baserer seg på en verdi folk tror det har? Nei, det må da være mye bedre å ha produksjonsskapende aktiva." Boom Bust: "Dette har alltid beholdt sin verdi. Jeg er enig i at man skal investere i produksjonsskapende aktiva, men da må man iallefall for all del selge unna amerikanske statsobligasjoner. Obligasjoner i selskaper som øker produktiviteten er bra. Men USA bruker bare pengene våre på å refinansiere gammel gjeld. De skaper ikke noe. De er ille ute." Micaelsen: "Altså...hvis man skal basere seg på at verdens største økonomi kollapser, da liksom..." Boom Bust: "Ja så absolutt. Alle tegnene er der. 90% av dere som sitter her har ikke peiling. Dere ser ikke hva som skjer der borte. Det ender ikke bra." Micaelsen: "Jeg tror ikke jeg har hørt en sånn tanke siden jeg var liten. Det blir litt rart det der." Boom Bust: "Dere må få solgt unna statsobligasjoner i USA..."
Det virket alt i alt som en veldig fjern tanke for Micaelsen at oljefondet skal investere i gull og sølv. Og at USA skal gå på en smell, det er for han iallefall en utopi.


Ute på gangen stod noen journalister og intervjuet sentralbanksjefen og sjefen for oljefondet. Etter at de var ferdig tok jeg turen bortom Øystein Olsen.
Boom Bust: "Er du bull eller bear på gull?" Øystein Olsen: "Bull eller bear...hva mener du nå? Nå skjønner jeg ikke helt..." Boom Bust: "Ja, på gull. Er du positiv eller negativ til gull? Er det ikke på tide at sentralbanken nå kjøper inn gull? For første gang på nesten 30 år er jo sentralbanker verden over nå nettokjøpere av gull. Skal ikke vi kjøpe?" Øystein Olsen: "Vel, vi solgte jo gullet for mange år siden vi. Sentralbanken satser på andre verdipapirer vet du."
Øystein Olsen virket forsåvidt som en hyggelig fyr, men han er akkurat som alle andre, og har ikke skjønt hva gull er. Han ser ikke hvorfor gull skal være et tema for sentralbanken, akkurat som Micaelsen ikke ser hvorfor det skal være et tema for oljefondet. Olsen og Micaelsen skiller seg ikke ut fra de andre maktpersonene. De tenker innenfor boksen, og klarer ikke tenke selvstendig og kritisk. De forstår ikke hva som er i ferd med å skje rundt oss i verdensøkonomien.

Det positive man kan trekke ut fra dette er at det er langt opp til toppen for gullprisen. Her er det mange potensielle kjøpere igjen. Jeg skal ikke si at Øystein Olsen representerer den menige sentralbanksjef (åpenbart ikke - siden flere andre sentralbanker allerede har begynt å kjøpe gull), men det er nok fortsatt mange som er som han likevel.

Cash er trash - gull er bull!

mandag 16. april 2012

Tilnærming til markedet nå - nominelle priser stiger i alle aktiva

Jeg kom over en artikkel om en person som jeg umiddelbart fikk sansen for. Han heter Bill Fleckenstein, og sier bl.a. følgende i en artikkel på MSN Money
"Thus, all the economy bulls, who had concluded that another round of quantitative easing from the Federal Reserve -- including the much talked about QE3 -- is D.O.A. now will be back to contemplating just that. It is really hard to see how the U.S. economy can be all that strong, given the sorry state of Europe and the fact that China is slowing."  
"Were it not for the money-printing going on, I would be looking very seriously at getting short, betting stocks will go down. As it is, my enthusiasm is tempered by the fact that it still might be hard to win with that strategy in the current environment even if the market is dealt a large dose of reality in the coming month, as I suspect. I do think the market is quite vulnerable, for a number of reasons, but obviously there is a rather large, oblivious contingent out there." 

Fleckenstein tenker litt som meg. I en verden der det sitter noen gærninger som styrer noe så sinnsykt som fabrikker som produserer penger ut av ingenting, så er det farlig å være short noe som helst - iallefall over lengre tid. Nominelle verdier på ulike aktiva er dømt til å øke. (Jeg kommer for øvrig med en liten godbit av et innlegg som tar for seg akkurat dette - forhåpentligvis om noen dager.) 

Som man kan se av videoen under var han på rett side av edelmetall-markedet i 2009, og legg merke til hans deilige holdning til FED.

I mai 2010 sa han i et intervju på Bloomberg TV bl.a."The dollar is a total joke. The only difference between Greece and us is a printing press."

I august i fjor var han ute med bl.a. følgende utsagn, som vist i videoen under:
"You can't print your way to prosperity."

"There will be QE3."
"At some point the world will take the printing press from Bernanke, and the rest of these central banks...but for now, all they know how to do is to print, and they don't understand that the printing is how we got into the problem. They think the printing is the solution." 
"For the most part, what I have owned for the last years since I closed my short fund in March 2009, gold and gold related entities...When I say gold I [also] mean silver." 

Som om ikke dette var nok, så har Fleckenstein i et annet intervju uttalt at "Keynesian economics is the cause for unrest in the world." Slike uttalelser skjerper med en gang mine sanser, og gjør at jeg tar en person adskillig mer seriøst enn normalt.

Det er så deilig når man oppdager nye personer som overrasker på oppsiden! Bill Fleckenstein er herved ført opp på den korte listen med fornuftige økonomer. 

lørdag 14. april 2012

Restriksjoner på penger i Spania og Italia, og en ny valuta ser dagens lys i Hellas

Spania skal innføre restriksjoner på bruk av kontanter. Fra Yahoo/Reuters:
Spain announced plans on Friday to crack down on tax dodgers as it tries to scrape together extra funds to meet stringent budget targets this year.
Several independent economists estimate Spain's underground sector may account for up to one fifth of the economy, and many Spaniards have been working cash-in-hand to tide themselves over as unemployment is tipped to reach 24 percent this year.
The draft bill proposes to forbid cash payment for more than 2,500 euros ($3,300) and demand taxpayers declare overseas assets. Failure to comply with the new measures will result in fines, the government said. The measures would increase government revenue, said Treasury Minister Cristobal Montoro at the government's weekly news conference but he declined to say by how much.
Spania følger her Italia, som i fjor gjorde tilsvarende grep. Fra Businessweek:
Newly appointed Prime Minister Mario Monti wants landlords, tenants, and Italians of all sorts to stop using so much cash, a habit that makes it very easy to evade the taxes needed to shore up Italy’s dire finances. So on Dec. 4, Monti banned cash payments of over €1,000 ($1,340). As part of a wide-ranging emergency decree, the cash cap takes effect immediately, even though Parliament must formally vote on it later on.
De skakkjørte landene prøver å få inn mer skattepenger ved å forby transaksjoner med kontanter. Dette er desperate tegn, og kommer nok ikke til å virke særlig godt. Se opp for mer svartebørs framover i disse landene. I den grad de får inn mer skattepenger, så vil tiltakene sannsynligvis ha en dårlig effekt på reell produktivitet og velstand blant folk i landene. Høye og økende skatter og begrensninger på transaksjoner midt i en depresjon, innbyr nok ikke akkurat til økt produksjon og innovasjon.

Herbert Hoover forsøkte seg med økte skatter for "de velstående" etter børskrakket i 1929. Resultatet var ikke særlig vellykket (det kom som kjent en depresjon på 30-tallet - selv om dette så klart ikke alene skyldtes skatteøkningene). Obama forsøker i disse dager å imitere Hoover, ved å innføre lignende grep i USA med sin "Buffet rule".

Når den virkelige krisen ruller inn over oss for fullt, så kan du regne med å se stadig nye grep og restriksjoner fra myndighetenes side. Italia og Spania blir ikke de eneste landene som innfører restriksjoner. Dette vil også komme her hjemme hvis ting blir tilstrekkelig ille. Flere land vil nok ønske å fjerne kontanter helt og holdent fra samfunnet, og gå over til kun elektroniske penger. Slik vil de forsøke å få full kontroll over alle transaksjoner og innbyggere. I Sverige er dette allerede et tema, og i Canada ser man også gryende tegn. Jeg pleier å si at cash er trash, men digital cash vil vel være enda verre.

I den greske byen Volos har de nå innført en ny lokal valuta (se video under). Dette er ganske interessant, og viser hvordan markedet tilpasser seg utfordringer. Selv om det ikke er "bartering" slik BBC kaller det, så er det innføring av en konkurrent til Euro'en. Jeg har ikke sett nærmere på TEM (navnet på den nye valutaen), men syntes det var interessant å se dette dukke opp i kjølvannet av problemene i Hellas.