Boom Bust

Boom Bust

onsdag 31. oktober 2012

En SJEVøkonoms bekjennelse

I mars kom DNB Markets ved SJEVøkonom Øystein Dørum ut i media og påstod følgende: resesjonen i Europa blir mild og kortvarig. I ettertid kan vi vel alle si oss enig i at denne spådommen slo grundig feil. Ja, allerede samme dag som Dørum sa dette skrev jeg om det i et innlegg, hvor jeg sa følgende:
Resesjonen i eurosonen blir verken mild eller kortvarig. Hellas var bare starten. Utviklingen i Spania kommer nok nå til å forløpe seg veldig likt det vi så skje med Hellas. (...) Finansmarkedene vil nok snart se at dette ikke er så mildt og kortvarig som de håper og tror. (...) Dørum har som alle andre forståsegpåere latt seg lede og forføre av de enorme utånsprogrammene som ECB gjennomfører, og han og alle hans likesinnede skal få seg en skikkelig vekker i tiden som kommer.
Dette var en no brainer. Kun SJEVøkonomer klarte ikke å forstå dette. Øystein Dørum har tatt grundig feil. Jeg skal nå likevel gi han litt ros, for i dag innrømmer han sine feil i Finansavisen:



Hva annet kan jeg si enn velkommen etter Øystein Dørum.

"Frankrike blir det neste Spania"

Dette er ikke mine ord. Eller, jeg har forsåvidt flere ganger før sagt at Frankrike er i STORE problemer (f.eks. her, her og her), men denne gangen slapp jeg åpne munnen min å si det selv. Ordene tilhører en av toppsjefene i et av Norges største foretak. Jeg hadde en prat med vedkommende i dag, og praten tok veien innpå den franske økonomien. "De blir det neste Spania!" var budskapet. Samtalen svingte innom de franske fagforeningene og hvordan politikere gjorde det umulig for utlendinger å drive forretninger i landet. Det var ikke tvil om hvor denne personen trodde de neste økonomiske problemene i Europa ville komme til syne.

Videre snakket vi om Kina. Vedkommende var ikke helt på min hard-landing-linje, men mente at en oversett risiko i Kina er den enorme korrupsjonen i det politiske lederskapet, og hvordan denne vil kunne slå ut i uante konsekvenser dersom staten ikke makter å sørge for at folk har en jobb å gå til. Her er jeg hjertens enig. Jeg tror dette vil bli en enorm risiko i årene framover. Jeg tror mer og mer grisete korrupsjonshistorier vil dukke opp i Kina, og jeg tror det vil bli stor sosial uro. Bl.a. vil folk i større grad bli forbannet på politikere som har tillat enormt forurensede fabrikker etableres på basis av bestikkelser. Jeg tror også folk vil bli forbannet på statens ekspropriering av deres eiendom til fordel for prosjekter staten iverksetter. Dette er også noe jeg ble fortalt fra en inder jeg snakket med for et par uker siden. Videre tror jeg kineserne ønsker personlig frihet. Frihet til å snakke fritt uten sensur. Dette siste har jeg ikke noe faktagrunnlag for å si. Det er kun ren logikk og tro på at også kinesere har et indre ønske om personlig frihet. Tiden vil vise om jeg får rett om disse tingene. At både Frankrike og Kina vil få store problemer, det er jeg uansett ikke i tvil om.

Nok en SJEVøkonom mener superstormen skaper økonomisk vekst

I går skrev jeg om hvordan SJEVøkonomer en etter en nå kryper ut av hiene sine og lovpriser superorkanen Sandys ødeleggelser i USA, fordi den etter deres syn er bra for den amerikanske økonomien. Jeg avsluttet innlegget med å skrive:
Forvent å se enda flere SJEVøkonomer og forståsegpåere komme ut i media å påstå at ødeleggelsene i USA er bra for deres økonomi.
Det tok en dag, så stakk nok en SJEVøkonom hodet ned i sanden. Fra dagens utgave av Dagens Næringsliv:


SJEVøkonom Jan Andreassen i vi-pusher-amerikansk-subprime-på-vestlandske-og-nordnorske-kommuner-gruppen Terra Gruppen lar sin totale mangel på realøkonomiske forståelse skinne over oss. Han avviser at stormen får negative konsekvenser for amerikanske økonomi, og sier:
"Snarere tvert imot. Hvis man får x antall dollar i skader, så får man x antall dollar i reparasjoner også. Hvis det er forsikret. Paradoksalt nok kommer det mye positivt ut av en sånn krise. Det er en menneskelig tragedie, men positive økonomiske konsekvenser. Det er lettere å få til oppgraderinger av T-bane, diker, elektriske anlegg. Anlegg og infrastruktur ingen gidder å vedlikeholde, men som man nå plutselig får penger til."
Joda. Ødeleggelse er bra for økonomien. Not! Penger som egentlig skulle blitt brukt på noe med høyere prioritet må nå heller brukes på å bygge opp ting som er ødelagt, kun for å komme tilbake til status quo. Man har brukt mer penger, men har ikke tilført økonomien noe den ikke hadde fra før stormen. At det kan sies å ha positive økonomiske konsekvenser er kun fordi man stirrer blindt på totalt misvisende økonomiske indikatorer som BNP og lignende. Og hvis argumentet var at man nå kunne lage penger ut av løse luften og bruke på disse "anlegg og infrastruktur", så er heller ikke det uten kostnad, da det vanner ut kjøpekraften for alle allerede eksisterende penger i samfunnet. There is no free lunch!

Forvent å se enda flere SJEVøkonomer stikke hodet godt ned i sanden framover. La oss håpe slike mennesker ikke kommer inn i en statsministerposisjon her i landet. Da kan vi kanskje risikere at de i sin jakt på "økonomisk vekst" gjennomfører riving av byer og tettsteder slik at de kan bygges opp på nytt. All in the name of eCONomic growth!

tirsdag 30. oktober 2012

Superstormen i USA skaper økonomisk vekst!


Den såkalte superorkanen Sandy har nettopp herjet USAs østkyst. Denne har forårsaket enorme ødeleggelser. Masse eiendom og infrastruktur må bygges opp igjen og repareres. Ren logikk og sunn fornuft tilsier at dette ikke er bra for økonomien. Til og med en økonom bør kunne forstå dette. Jeg har likevel gått og ventet på at noen SJEVøkonomer skulle komme ut å påstå at stormen ville være bra(!) for USAs økonomiske vekst. I går twitret jeg følgende:


Det tok ikke lang tid før en SJEVøkonom krøp ut av hiet og gikk rett i saksa!


Se nemlig denne fra DN.no:


Fra artikkelen:
Selv om følgene av Sandy er store, kan effekten bli kortvarig.
- Vi venter at det vil bli veid opp for den tapte produksjonen denne uken de neste ukene, slik at effekten på BNP for fjerde kvartal blir begrenset, skriver Sweet i Moody's.
Orkanen Katrina førte til skader for 100 milliarder dollar. Den amerikanske økonomien bremset opp i kvartalet etter at orkanen raste, men svingte raskt opp igjen. 
Her begår disse forståsegpåerne kroneksempelet på Frédéric Bastias "knuste vindu"-tankegang. De stirrer blindt på BNP-tallene som måler "økonomisk vekst", og glemmer at ødeleggelse faktisk er grunnleggende destruktivt for økonomien. Denne videoen illustrerer hvor tåpelig denne tankegangen er:


Som jeg i april skrev i innlegget Sinnssyke økonomer i praksis, så har også Olav Chen gått i saksa på denne måten før, da han påstod jordskjelvet i Japan var bra for Japans økonomi:
"Etter tsunamien så man et kraftig fall for privatkonsum og industriproduksjon. Men i ettertid måtte man bygge opp igjen infrastrukturen, hus og andre ting. Det gir økonomisk aktivitet, som gir en kraftig innhentning."
Peter Schiff kom i dag ut med denne videoen som tar for seg denne tåpelige tankegangen:


Du kan lese kapittel 2 i Henry Hazlitts bok Economics in One Lesson (last ned gratis her) og bruke 3 minutter på lese eksempelet Peter Schiff refererer til.

Forvent å se enda flere SJEVøkonomer og forståsegpåere komme ut i media å påstå at ødeleggelsene i USA er bra for deres økonomi. Når nestemann kommer kan du stå klar til å slå ihjel deres argumentasjon med "det knuste vinduet"! Ja til bekjempelse av sinnssyke økonomer!

søndag 28. oktober 2012

Noen sitater fra helgens samtale med en eiendomsmegler

I helgen var jeg på en fest hos en venn. Jeg kom i samtale med en eiendomsmegler. Dette er tre korte sitater fra den samtalen:
Eiendomsmegler: "Jeg skjønner ikke hvordan mange av disse menneskene overhodet får seg et lån."
Eiendomsmegler: "De innførte 15% kravet på egenkapital, men det har ikke hatt noe å si. Folk går bare til kommunen og får støtte gjennom Husbanken. Egenkapitalen dekkes med husbanklån.
Eiendomsmegler: "Det er utrolig mange som får lån gjennom Oslo kommune (Husbanken)."
Og for øvrig har en av mine kamerater nå begynt å bruke leiligheten sin som kredittkort, ved å få ny (høyere) takst og ta opp mer lån.

lørdag 27. oktober 2012

Kineserne gjør sitt beste for å holde folk i arbeid, stabilisere råvareprisene og utsette problemer

For noen uker siden var jeg tilstede på en presentasjon om kraftmarkedet. Det hele sentrerte rundt strømpriser, men det som fanget min oppmerksomhet var en kommentar om at styresmakten i Kina tvinger stålindustrien til å holde fabrikkene sine i full operasjon, selv om de taper masse penger på driften for tiden. Grunnen til dette var visstnok å holde folk i arbeid. Dette vitner om desperasjon fra de kinesiske myndighetene, og det er dømt til å feile på sikt. De pisser i buksa for å holde seg varm.

Kinesiske myndigheters desperasjon kan nå også sees på andre måter. De kjøper opp råvarer i stor stil for å stabilisere råvareprisene. De kjøper så mye at de vet snart ikke lenger hvor de kan lagre alle råvarene! Fra wantchinatimes.com:


The amount of cotton purchased by the Chinese government has reached 1 million tons as of Oct. 24 — 150 times the amount bought up last year — since the government introduced a cotton collection and stock policy on Sept. 8, according to the China National Cotton Reserves Corporation.
The corporation said this is the second year the government has implemented the policy to guarantee the livelihoods of cotton growers and to stabilize prices for the commodity.
However, where the cotton will be stored has become a concern, said the company. Supply greatly exceeds demand at present and the price set by the government for its reserves is higher than in the market. This, coupled with weak demand from the textile industry in the short term, will push cotton growers to sell their crops to the government, which will soon face pressure as to where to keep it.
Galskap. Ren galskap. These are desperate times indeed! Dette minner litt om norsk jordbruk hvor så vidt jeg vet staten garanterer for kjøp av bøndenes produkter, uansett om de driver en effektiv gård på Hedmark eller om de driver en bitteliten gård ytterst i øst Finnmark.

Greit nok at Kina kanskje klarer å holde prisene på råvarene oppe på kort sikt, men en dag må disse råvarelagrene tømmes, og da vil prisene falle enda mer dramatisk enn om man tillot det å skje nå. I tillegg vil de enn så lenge høye råvareprisene stimulere til enda mer produksjon, som vil bygge opp under enda større lageroppbygging, og en enda større priskollaps senere.

Som med alle andre subsidieprogrammer og støttetiltak av ulike typer så er det man ser her et forsøk på å ta penger fra resten av befolkningen gjennom skatter, og gi pengene videre gjennom støttetiltak til personer og industrier som staten har mer sympati for.

Til slutt kommer kanskje Kina til å gjøre det samme som de latterlige norske myndighetene gjør med norske landbruksvarer, selger det til utlandet til spottpris på bekostning av norske forbrukere - deg og meg. Fra TV2.no:

Vi spiser for lite gris, i hvert fall i forhold til hvor mye som produseres.
For på Norturas lager begynner fryselagrene å bli fulle. En kvote på 3800 tonn kan dumpes for 10 kroner kiloen til utlandet. 
Det er ikke nok med at det er overproduksjon av bomull. Dette gjelder tilsynelatende også andre råvarer som f.eks. aluminium. Fra reuters.com:

Commercial stocks of primary aluminium in China have doubled this year after consumption slowed while production stayed strong in the world's top consumer and producer of the metal, sources at smelters, analysts and traders said on Friday.
"Stocks were built because the growth of local production has been much faster than the consumption rise." 
Etterspørselen etter aluminium er sterkt fallende, men de fortsetter å holde en høy produksjon. Akkurat slik jeg ble fortalt om stålindustrien i Kina.

Hva sier så en ledende indikator på den økonomiske aktiviteten i Kina, Caterpillar, om tingenes tilstand i Kina? Fra businessinsider.com:
Sales in China remained weak in the third quarter and below the third quarter of 2011. While our sales and dealer deliveries remained at low levels, finished inventory in our Product Distribution Center (PDC) in China and dealer inventories declined during the third quarter. While we have reduced production in China substantially, we have not seen an improvement in sales yet, and, as a result, the inventory reduction in China is slower than we had expected.
Nå nylig kom følgende sitat fra en av mine finansfavoritter, Hugh Hendry, om Kinas økonomi:
"We have a roadmap from the 1920's. The UK played the role of the US and the US played the role of China.  With the leverage of the creditor cycle, UK GPP peak to trough fell 8%. One year, in America, in real terms, GDP fell 23%. That's the leverage. Now am I sitting here with video cameras saying the Chinese economy will contract 23%? Of course I'm not. But if we have a coffee later I might say something different."
Det bygger seg opp massive problemer i Kina. For meg er det åpenbart at dette økonomiske eksperimentet må feile. Staten er desperat etter å holde folk i arbeid. Jeg tror de er livredde sosial uro, og spesielt nå som det politiske lederskapet skal byttes ut. Sånn sett tror jeg staten egentlig er glad for urolighetene som knytter seg til kampen om den omdiskuterte øygruppen mellom Kina og Japan. Det avleder oppmerksomheten bort fra innenlandsproblemer og mot en ekstern fiende. Hvis oppmerksomheten vender tilbake mot egen økonomi og eget lederskap så kan nok mye dramatisk skje.

Watch out you China bulls!

Ratingbyrået Dagong begynner å gjøre seg bemerket

Etter å ha skrevet om Dagong Global Credit Rating Company Ltd. første gang i april 2011, og siden det igjen, igjen og igjen, har dette ratingbyrået fra Kina plutselig kommet inn i norsk og utenlandsk mainstream media. I går skrev for eksempel lederen for institusjonelle kunder i Holberg Fondene en artikkel på E24.no om Dagong, hvor han bl.a. sa følgende:

"De færreste har trolig hørt om Dagong Global Credit Rating. Dette er en kinesisk aktør som har etablert seg som en motvekt til de amerikanske tungvekterne innen ratingmarkedet. De mener de amerikanske aktørenes rating metoder er mangelfulle og at de favoriserer amerikanske interesser.
Ikke overraskende har Dagong ratet USA svakere enn de amerikanske aktørene. Dagong har en A-rating med negative utsikter på USA. Samtidig er Dagong alene om å ha en AAA (med stabile utsikter) på Kina.
Kan man ane en tiltagende «rating-krig» mellom de to supermaktene?"
Vel, hva kan man si? Flere av oss andre som lever utenfor boblen som mange av disse forvalterne og forståsegpåerne lever i har for lengst hørt om Dagong. Velkommen etter Holberg.

For to dager siden kom det en pressemelding fra Dagong og to andre ratingbyråer, Egan-Jones Ratings og RusRating, om at de skulle gå sammen om et felles ratingbyrå, Universal Credit Rating Group. Dette ble siden meldt gjennom bl.a. Financial Times og andre medier. Lederen for Egan-Jones (i mine øyne USAs eneste fornuftige ratingbyrå) sa følgende:
"The credit rating system urgently needs to be reformed."
Lederen i Dagong sa følgende på en pressekonferanse:
"The clear position of protecting the interests of the largest debtor country has deprived the current rating system of the due independence."
Det er åpenbart at det er et behov for ratingbyråer som taler med en mer ærlig tunge enn de tradisjonelle byråene. Derfor synes jeg det er meget bra med dette tiltaket.

Hvis du lurer på hvordan Dagong rater USA, så er svaret A (med negative utsikter). Storbritannia er A+ (med negative utsikter). Dagongs ratinger følger denne skalaen. Fullstendig liste med alle deres ratinger for stater finner du her. Under ser du deres ratinger satt opp mot andre ratingbyråer for et lite knippe andre land. Som du ser er de jevnt over mer kritiske og negative enn sine amerikanske motparter.



At Dagong er et kinesisk selskap og derfor sannsynligvis har et mer positivt enn normalt syn på sitt eget hjemland får man tåle. De har iallefall mye fornuftig å si om andre lands kredittverdighet, og de er i forkant av de andre ratingbyråene med sine syn. Jeg kan ikke annet enn å gjenta det jeg skrev for halvannet år siden:
Ratingbyrået heter Dagong Global Credit Rating Company Ltd., og er hjemmehørende i Kina. Man kan merke seg navnet først som sist, for om 10 år tipper jeg disse er adskillig mer anerkjent enn de er i dag.

torsdag 25. oktober 2012

Fake austerity i Storbritannia

For tiden opplever den britiske regjeringen stor motstand mot sine budsjettkutt (begrepet som brukes for dette er austerity.) Her er en artikkel fra The Telegraph for noen dager siden:


En fagoforeningsleder som deltok i demonstrasjonen mot regjeringens austerity sa følgende:
We are sending a very strong message that austerity is simply failing. The Government is making life desperately hard for millions of people because of pay cuts for workers, while the rich are given tax cuts.”
En annen fagforeningsleder sa følgende:
 “We are fighting for a better future. We are not here today for the millionaires - we are here for the millions of people who don’t have a voice. We just can’t take any more.
Disse folkene demonstrerer mot austerity, og tror regjeringen kutter hardt, men det man ser i Storbritannia er ikke i nærheten av austerity. Om de tror de har sett kutt nå, så kan de virkelig grue seg til realitetene virkelig slår inn over denne QE-dopede nasjonen! Her må det virkelig mye sterkere lut til for at man skal begynne å snakke om skikkelig austerity! Forvent derfor å se mye mer demonstrasjoner og uroligheter i Storbritannia i årene som kommer.

Hva har man så gjort i Storbritannia? Vel, de har økt merverdiavgiftene, økt skattene på kapitalinntekter, økt skatter for banker, økt skattene for luftfarten, m.m. Men har de kuttet pengebruken? Nope! Statens samlede pengebruk er opp ca. 3% siden forrige år! You call that austerity?! Ynkelig! Følgende grafikk viser utviklingen siden forrige budsjettår:


Den særdeles oppegående britiske politikeren Douglas Carswell har gjennomskuet dette, og sier dette på bloggen sin:
I happen to believe that the British state has lived far beyond the means of the rest of us to pay for it. For almost a decade it has had to borrow the equivalent of a tenth of total output, just to pay the bills.  Our Big Government model is bust.
I et intervju i forrige måned uttrykte han i klartekst hva han synes om denne såkalte austerity i Storbritannia:
There has been no austerity at all! No austerity! Gordon Brown as chancellor used to talk about prudence, what prudence? He borrowed and spent money like a drunken sailor. George Osborne has talked about austerity, what austerity? In the second and third quarter of this year, the deficit has gone up by 20%. We’re due to reduce it by 5% this year, that figure is for the birds! There has been no austerity, absolutely no austerity. Look at the money George Osborne’s tax increases has took in, he put up taxes and was that additional revenue used to pay down debt? Not at all the state spent it!
Fundamentally, since 2001/2002 the British state has had to borrow the equivalent of 10% of GDP just to pay down its bills. It is incapable, I would say constitutionally and systemically incapable, of living within its tax base. So maybe the system will have to change, maybe the fundamentals wil have to change if whoever is in the office cannot get the British state to live within its means, the forces of financial gravity will bring the good airship down to earth. 
Bare fordi politikere snakker om budsjettkutt, austerity, innstramminger, whatever, så må du ikke finne på å tro de. Bare fordi man sier noe ofte nok betyr det ikke at det er en sannhet. At f.eks. en mann som Øystein Dørum insisterer på at resesjonen i Europa blir mild og kortvarig gjør ikke saken noe bedre for de europeere som nå opplever en langvarig depresjon i landene sine. At britiske politikere snakker om at de har austerity betyr da heller ikke at de faktisk har det. De kutter ikke! De bruker MER penger! Tro altså ikke på hva politikere og forståsegpåere sier.

Det man ser i Storbritannia er ikke austerity! Det er fake austerity. Fakestarity!

onsdag 24. oktober 2012

Et pengesystem som endres, men til det bedre eller verre?


Jeg har i det siste merket meg at det med stadig økende frekvens dukker opp artikler i media om pengesystemet. Dette er slik jeg ser det begynnelsen på en trend som vil fortsette i enda sterkere grad, som følge av at flere og flere innser at dagens system har store problemer. Mike Maloney har tidligere sagt at dagens pengesystem sannsynligvis i ferd med å nå sin "best-før-dato". Jeg er nokså enig med Maloney i dette.

Jeg synes det er særdeles viktig med en diskusjon om selve pengesystemet, da jeg mener dette er roten til mye av dagens problemer i økonomien. Likevel kan utfallet av en slik framtidig diskusjon dessverre bli alt annet enn til det bedre.

Den siste tiden har det f.eks. blitt skrevet om temaet på E24.no av en spaltist som heter Marius Gustavson. Sist ut i rekken er derimot en artikkel i britiske The Telegraph, der journalisten Ambrose Evans-Pritchard tar for seg en nylig publisert rapport fra to forskere i den internasjonale pengefondet, IMF. IMF-rapporten tar for seg et gammelt forslag om reform av pengesystemet, kalt Chicago-reformen, og gir det sin støtte. I all hovedsak gikk dette reformforslaget ut på at staten i praksis skulle være den eneste produsent av penger i samfunnet, istedenfor måten det fungerer på i dag, der det i all hovedsak er bankene selv som lager pengene ut av løse luften (les min tidligere beskrivelse av hvordan penger skapes i dagens pengesystem her.) Jeg siterer fra rapporten:
The key feature of this plan was that it called for the separation of the monetar and credit functions of the banking system, first by requiring 100% backing of deposits by government-issued money, and second by ensuring that the financing of new bank credit can only take place through earnings that have been retained in the form of government-issued money, or through the borrowing of existing government-issued money from non-banks, but not through the creation of new deposits, ex nihilo, by banks.
Jeg mener det er galskap å la staten få eneansvaret for å lage penger. Jeg er aldeles ingen tilhenger av dagens system, der bankene lager penger ut av løse luften som kontopenger på din bankkonto, men ser ikke på en statsmonopolisering som noen god løsning. Disse to typene pengesystemer er i mine øyne Morton's fork - et valg mellom to likestilte onder.

Bilde: En såkalt Greenback-seddel.

I mitt innlegg om hvordan penger skapes forklarte jeg mitt syn på en eventuell statlig monopolisering av all pengeproduksjon:
Jeg mener dette ikke vil være noe fremskritt fra dagens system, da dette også vil være dømt til å misbrukes av kortsiktige og grådige politikere, og etter en stund igjen føre oss tilbake til de problemene vi ser i verdensøkonomien i dag. Personlig er jeg for å innføre fri konkurranse i pengemarkedet slik at hvem som helst kan lage penger, og slik at folk selv kan bedømme hvilke penger de fester sin tillit til.
Før i dag visste jeg ikke at jeg tilsynelatende tilhører en av to "økonomiske trosretninger" som ønsker å avskaffe dagens kartellignende tilstand innen pengeproduksjon. Den ene trosretningen kalles Greenbackers, den andre kalles den østerrikske skole. Dette ble jeg klar over da jeg via lewrockwell.com kom over denne artikkelen skrevet av økonomihistorikeren Gary North. Hva synes North om The Telegraphs journalist Evans-Pritchard?
Ambrose Evans-Pritchard has outdone himself in stringing together a series of unsubstantiated historical facts connected by a truly crackpot monetary theory.
Hva synes North om forslaget om å erstatte bankproduserte penger med statsproduserte penger?
This is fiat money with a vengeance, based on a compulsory swap of legal IOUs (contracts) from private parties in exchange for "equity" issued by the government (or is it the FED?) that has no definition, no contractual basis, and no capital markets. 
Jeg er helt enig med Gary North. Les artikkelen hans, den inneholder flere historiske referanser, og er lærerik.

Dessverre er det ikke usannsynlig at en ny Chicago-plan kan komme til å se dagens lys. Kanskje vil det bli et steg på veien mot en verdensomspennende sentralbank og pengeenhet, slik økonomen Murray Rothbard predikerte? Jeg håper virkelig ikke det!

Statsproduserte penger vil slik jeg ser det føre med seg en hel masse djevelskap over tid. Kanskje det ville fungert en periode, men det er dømt til å feiles slik det har gjort mange ganger før opp gjennom historien. Hvis du tror bankfolk driver uansvarlig, så kan du jo tenke deg hvilke resultater man ville fått dersom politikerne var ene og alene ansvarlige for pengeproduksjonen.

31 minutter med kloke ord om bank og finans

Her er en relativt ny, kort og lærerik video du bør se. Det er en paneldiskusjon med syv, i mine øyne, meget smarte menn. Temaer er fraksjonsreservesystemet (som jeg nylig omtalte i korte ordelag her), hvorvidt penger i teori og praksis kan skapes av andre enn bankene, minstelønn, reguleringer av finansmarkedet, m.m.

 

tirsdag 23. oktober 2012

Norges svar på Francois Hollande


For under to uker siden kom jeg over en ganske utrolig sak. Den franske presidenten Francois Hollande skal gå i bresjen for å forby lekser på skolene! Fra france24.com:
French President Francois Hollande pledged to ditch homework on Tuesday as part of wide-raging reforms aimed at improving standards for over-worked French pupils, especially those in disadvantaged areas.
“Education is priority,” Hollande said at Paris’s Sorbonne University on Wednesday. “An education programme is, by definition, a societal programme. Work should be done at school, rather than at home,” in order to foster educational equality for those students who do not have support at home., he added. 
Så, løsningen på problemer med at elever lærer for lite er....waaaait for it.....å studere mindre! Yes. Her skal det ikke gis så mye som en eneste lekse til skoleelevene. Man skal kun studere når man er på skolens område. For tenk om noen elever har foreldre hjemme som kan hjelpe til med lekser?! Da kan de jo få hjelp til å lære seg mer enn de som ikke har slike hjelpende foreldre. Tenk det! Urettferdig! Ikke bra! Her skal det være likhet for alle! Amen!

Med denne logikken burde Hollande trekke dette enda lengre. Han bør forby all form for hjemmehjelp for elever. For det kan da ikke være nok å forby lekser. Tenk om noen elever får hjelp hjemme til å frivillig studere mer enn det skolepensum tilsier, og dermed klarer å oppnå litt bedre resultater enn noen av de andre elevene? Tenk om noen elever faktisk klarer å få litt bedre resultater enn andre fordi de har foreldre som ofrer seg og gjør alt de kan for at barna deres skal yte bedre på skolen?

Med denne logikken bør Hollande forby barn å trene idrett på fritiden. For tenk om disse barna gjør det bedre i gymtimene enn de elevene som kun spiller Playstation på fritiden? Videre bør Hollande påby skoleuniformer for at ingen barn skal kunne gå på skolen i flotte og dyre klær, mens andre elever kanskje kommer fra en familie som ikke har råd til dette. Han bør også forby matpakker hjemmefra, slik at ingen elever kan dra nytte av foreldre som gir de ekstra næringsrik skolemat som kan øke prestasjonene deres på skolen.

Eksemplene på hvilke idiotiske påbud og forbud Hollande burde innføre gitt hans argumentasjon i den refererte saken er omtrent endeløse. Denne mannen, som jeg har skrevet om flere ganger før (f.eks. her, her, her og her), kommer til å kjøre Frankrike rett i grøfta med sin politikk. Hans politikk tilsier at ingen skal være bedre enn "det svakeste leddet".

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg leste denne saken fra Frankrike. Bedre ble det ikke da jeg for noen dager siden så følgende uttalelse fra det som fra nå av må kunne sies å være Norges svar på Francois Hollande: lederen for Arbeiderparties Ungdom Eskil Pedersen:


Er det virkelig et paradoks at innsats og hardt arbeid skal være avgjørende for hvor bra man gjør det? For meg er det heller et paradoks at mennesker med manglende forståelse for sunn fornuft og logikk ender opp som ledende politikere verden rundt. (Det skal liksom ikke være nok at de har et trist syn på mennesker og stat?)

Hva er Pedersens løsning på hvordan hans parti nå skal snu "høyrevinden" i Norge før neste valg? Joda, som sine meningsfeller så lever åpenbart også Pedersen i troen på at penger vokser på trær. Løsningen er derfor veldig enkel, og som følger:

mandag 22. oktober 2012

Hvordan penger skapes

"The process by which banks create money is so simple that the mind is repelled", John Kenneth Galbraith
Penger er noe alle bruker. Det er en helt sentral del av samfunnet vårt. Likevel er det forbausende få som har kjennskap til hvordan penger oppstår. De fleste har en slags tro om at penger på en eller annen måte oppstår av seg selv, uten at de helt klarer sette ord på hvor og når dette skjer. Du kan spørre nesten en hvilken som helst person om dette uten å få et riktig svar. Så hvordan oppstår egentlig penger? I teorien kan det kanskje være noen tekniske forskjeller fra land til land, men i det store og hele er det nok ganske likt. Federal Reserve Bank of Chicago publiserte i 1961 et hefte som het Modern Money Mechanics, og som etter mitt syn er et must read for de som ønsker å sette seg inn i hvordan penger skapes i dagens pengesystem.

Hvem skaper penger? Jo, det er sentralbankene og bankene. FED beskriver det slik:
Changes in the quantity of money may originate with actions of the Federal Reserve System (the central bank), depository institutions (principally commercial banks), or the public. The major control, however, rests with the central bank. The actual process of money creation takes place primarily in banks.
Det skilles mellom penger laget av sentralbankene og penger laget av bankene. Førstnevnte lager kontanter (og reserver, som er bankenes innskudd i sentralbanken) og sistnevnte lager det som i Norge ofte kalles for kontopenger. Kontopenger er det du og jeg bruker når vi f.eks. trekker kortene våre gjennom kortterminaler. Kontopenger er i praksis det de fleste av oss i dag ser på som penger.

Som jeg har omtalt før, så oppstod dagens pengesystem som en svindel. Folk lagret gullet sitt hos en gullsmed, som skrev ut kvitteringer som bevis for eierskapet av gullet. Disse kvitteringene tok så rollen som penger i praksis, da folk fant det lettere å bytte disse enn å stadig hente ut og sette inn gullet på lageret. Gullsmedene så etterhvert sitt snitt til å utnytte dette til sin fordel. De forstod at de kunne skrive kvitteringer for eierskap av gull selv uten å ha gull i hvelvet. Så lenge de hele tiden hadde nok gull til å dekke uttakene til de få som kom og hentet gullet sitt, så ville ingen oppdage at de hadde skrevet ut for mange kvitteringer. De svindlet altså kundene sine. Her er hvordan Federal Reserve beskriver dette:
This unique attribute of the banking business was discovered many centuries ago.
It started with goldsmiths. As early bankers, they initially provided safekeeping services, making a profit from vault storage fees for gold and coins deposited with them. People would redeem their "deposit receipts" whenever they needed gold or coins to purchase something, and physically take the gold or coins to the seller who, in turn, would deposit them for safekeeping, often with the same banker. Everyone soon found that it was a lot easier simply to use the deposit receipts directly as a means of payment. These receipts, which became known as notes, were acceptable as money since whoever held them could go to the banker and exchange them for metallic money.
Then, bankers discovered that they could make loans merely by giving their promises to pay, or bank notes, to borrowers. In this way, banks began to create money. More notes could be issued than the gold and coin on hand because only a portion of the notes outstanding would be presented for payment at any one time. Enough metallic money had to be kept on hand, of course, to redeem whatever volume of notes was presented for payment. 
Det FED så fint omtaler som en "unique attribute", er i realiteten god gammeldags forfalskning og svindel. Om en alien landet på jorda og så dette skje, ville dette umiddelbart blitt avslørt som svindel. For mennesker som har gått gjennom denne prosessen gradvis over hundrevis og tusenvis av år så fremstår det derimot som en naturlov.

Hvordan lages penger? Jo, veldig kort fortalt skjer dette i dagens system ved at bankene godskriver din bankkonto med et gitt beløp med kontopenger.

Prosessen med å skape penger kan starte med det som på norsk kalles markedsoperasjoner (engelsk: open market operations). Dette kan ta form av at Federal Reserve kjøper en statsobligasjon på USD 10 000 fra en finansinstitusjon. I USA kalles disse institusjonene for primary dealers. FED gir da beskjed til dealerens bank, bank A, om at dealerens bankkonto i bank A skal godskrives med USD 10 000. Samtidig godskriver FED bank A sin konto i sentralbanken med det samme beløpet. Summen av dette er at det er skapt USD 10 000 nye kontopenger på en bankkonto i bank A og USD 10 000 i nye reserver på bank A sin konto i sentralbanken.

I det moderne pengesystemet har det tradisjonelt vært slik at bankene kun har måtte ha reserver tilsvarende en gitt prosentandel av kontopengene (bankinnskuddene). Navnet fraksjonsreservesystem (engelsk: fractional reserve banking) kommer av dette faktum. Hvis kravet til bankenes reserver var på 10% av kontopengene, så ville bank A i eksempelet over mer enn overoppfylle kravet. Kravet ville vært at bank A måtte ha USD 1 000 som reserver i sentralbanken. I dette tilfellet ville derimot bank A ha like mye reserver som kontopenger, altså 100% reserver. Bank A har således USD 9 000 i overskytende reserver (engelsk: excess reserves). Bank A kan da skape USD 9 000 i nye kontopenger ved å godskrive kontoen til en av kundene sine med dette beløpet. Dette er nye penger som bank A skaper ut av løse luften. Luftpenger. Svindel. Av de nye kontopengene må bank A kun ha 10%, USD 900, i reserver hos sentralbanken. Sammen med det opprinnelige reservekravet på USD 1 000 er det totale reservekravet nå kommet opp i USD 1 900. Bank A hadde fra før reserver på USD 10 000, og overoppfyller således fortsatt reservekravet. Bank A kan dermed fortsette å skape nye kontopenger helt til reservene på USD 10 000 utgjør 10% av kontopengene i omløp. Totalt kan det da skapes USD 100 000 i kontopenger basert på de opprinnelige USD 10 000 i reserver som sentralbanken skapte.

FED beskriver prosessen slik:
However, they are not required to keep $10,000 of reserves against the $10,000 of deposits. All they need to retain, under a 10 percent reserve requirement, is $1000. The remaining $9,000 is "excess reserves." This amount can be loaned or invested. If business is active, the banks with excess reserves probably will have opportunities to loan the $9,000. Of course, they do not really pay out loans from the money they receive as deposits. If they did this, no additional money would be created. What they do when they make loans is to accept promissory notes in exchange for credits to the borrowers' transaction accounts. Loans (assets) and deposits (liabilities) both rise by $9,000. Reserves are unchanged by the loan transactions. But the deposit credits constitute new additions to the total deposits of the banking system.
Bank A kan også skape kontopenger ved å kjøpe verdipapirer. FED sier:
Deposit expansion can proceed from investments as well as loans. Suppose that the demand for loans at some Stage 1 banks is slack. These banks would then probably purchase securities. If the sellers of the securities were customers, the banks would make payment by crediting the customers' transaction accounts, deposit liabilities would rise just as if loans had been made. More likely, these banks would purchase the securities through dealers, paying for them with checks on themselves or on their reserve accounts. These checks would be deposited in the sellers' banks. In either case, the net effects on the banking system are identical with those resulting from loan operations. 
Så dette er hvordan det som i gamle dager ble ansett som svindel, i dag er satt i system gjennom lover og regler, fasilitert av sentralbanken.

Du kan også finne litt informasjon om dette på Norges Banks hjemmeside, men informasjonen er ikke i nærheten så god som i heftet Modern Money Mechanics. Dette heftet bør du virkelig lese.

Du kan se dokumentaren 97% owned som tar for seg hvordan penger skapes. Slik jeg ser det er problemet med denne og mange andre av disse "sannhetsdokumentarene" at de er forkjempere for at staten skal lage alle penger i samfunnet istedenfor bankene. Jeg mener dette ikke vil være noe fremskritt fra dagens system, da dette også vil være dømt til å misbrukes av kortsiktige og grådige politikere, og etter en stund igjen føre oss tilbake til de problemene vi ser i verdensøkonomien i dag. Personlig er jeg for å innføre fri konkurranse i pengemarkedet slik at hvem som helst kan lage penger, og slik at folk selv kan bedømme hvilke penger de fester sin tillit til.

Hvem tjener på sentralbankenes galskap?

Her er to avisartikler fra Finansavisen som illustrerer hva jeg har sagt tidligere om at de som tjener på sentralbankenes "stimulanser" er bankene og aktørene i finansmarkedet (på bekostning av røkla):



Dette er ingen overraskelse. Hele finansmarkedet har over tid endt opp som et kasino som divergerer mer og mer fra realøkonomien. De som sitter nærmest sentralbankenes pengepresse er de som tjener mest på pengetrykkingen. Her stiller bankene i første rekke. Jeg anser meg selv som 110% støttespiller for kapitalisme. Dessverre er det vi er vitne til i dag ikke ekte kapitalisme. Det er en slags mutasjon som har blitt besudlet med staters inngripen og manipulering over lang tid.

I mitt innlegg The trend is your friend? skrev jeg følgende:
De eneste som tjener på sentralbankenes operasjoner er de rikeste i samfunnet. De som spekulerer i hva sentralbankene skal gjøre neste gang, og plasserer sine penger i eiendeler de vet sentralbankene skal kjøpe eller i eiendeler de vet påvirkes positivt av sentralbankenes operasjoner (har du husket å kjøpe gull og sølv?), er de som kommer godt ut av det som skjer nå.
PIMCO og deres sjef Bill Gross visste utmerket godt, sammen med de fleste andre i markedet, hva Federal Reserve kom til å gjøre. Medlemmene i FED, med Ben Bernanke i spissen, hadde gang på gang varslet om sine kommende tiltak før de gjennomførte de. Nå håver investorene inn penger på å sitte med eiendeler som FED skal bruke et beløp tilsvarende ca. NOK 230 mrd. hver måned framover på kjøpe!

Hva gjør de fattigste i verden? De har ikke hatt muligheten til å plassere noe som helst i eiendomsobligasjoner i USA. De må derimot bruke det lille de har av penger på å kjøpe varer som bare blir dyrere for hver dag som går, slik matvareindeksen nå viser.
Så selv om professor Steinar Holden i artikkelen i Finansavisen har overbevist seg selv om at FEDs tiltak er bra for hele økonomien, så kan du være trygg på at dette er feil. Det er svada. Han lever i lala-land sammen med de fleste andre SJEVøkonomer og forståsegpåere.

onsdag 17. oktober 2012

The award for innovation in interest rate manipulation

Dette må jeg si var et ganske morsomt påfunn av noen kreative og vågale unge mennesker. De snek seg inn på den årlige Investment Banking Awards i London, og tok egenhendig initiativet til utdelingen av en helt ny pris: prisen for rentemanipulasjon! Prisen gikk som du ser til Barclays.

Uten å ta fra disse folkene for mye ære for stuntet, så må jeg likevel legge til at prisen etter mitt syn nok egentlig burde gått til the Bank of England og andre sentralbanker verden over. Som jeg skrev i et innlegg om LIBOR-saken 9. juli:
Banksjefen i Barclays var nok ikke annet enn en liten brikke i et mye større spill arrangert av politikere og sentralbanker, og ble kastet for ulvene av hyklerne i mektigere posisjoner. Nå må media bare kjøre på og avsløre disse heslige og dobbeltmoralske hyenene!
Jeg har for øvrig skrevet mer om LIBOR/NIBOR her, her, her og her tidligere, hvis dette skulle være av interesse.

Her er stuntet med prisutdelingen:

søndag 14. oktober 2012

Sentralbankene vil ha mer prisstigninger!

Via Reuters kan man i dag lese at sentralbanken i USA ønsker seg mer prisstigninger framover:


Artikkelen forteller oss at sentralbanken i USA på "midlertidig" basis ønsker å tillate at prisstigningene (inflasjonen som de kaller det, men merk at inflasjon egentlig er definisjonen på en økning i pengemengden, mens prisstigninger er en konsekvens av inflasjon) kan gå over deres mål på 2% per år. Uttalelser fra medlemmer av sentralbanken gjør det klart at de vil akseptere mer prisstigninger framover. De forsvarer dette med ønske om mer økonomisk vekst. 

Så klart er dette helt sykt. Rett og slett patetisk, ondskapsfullt og farlig. Jeg har skrevet om dette i det vide og vrede før, men om du ikke har fått med deg mitt syn på saken så kan du f.eks. lese dette innlegget om inflasjonens effekt på samfunnet og økonomien. Det du dessverre kan være sikker på er at vi for tiden befinner oss i det man kan kalle the race to debase, altså et kappløp om å ødelegge verdien på ens egen valuta raskere enn sine handelspartnere. Taperne av dette vil være de fleste av oss, foruten de rikeste i samfunnet. Til og med Donald Trump har innrømmet dette faktum! Du kan ta for gitt at kappløpet vil fortsette med tiltagende styrke framover. Cash is trash!

La meg avslutte med et sitat fra artikkelen i Reuters som jeg synes vitner om hvor fullstendig på viddene synet på økonomi har kommet i dag:
Investors are wondering just how high - and for how long - the Fed may allow inflation to rise to encourage borrowing, investment and hiring. In theory, more people working means higher output, which should narrow the gap between what American workers are currently producing and their potential.
Sitatet vitner om at dagens forståsegpåere tror at mer lån er nøkkelen til økt velstand og vekst. Men hvor kommer lånene fra da? For at du skal kunne låne noe, må da ikke dette ha blitt skapt av noen før du kan låne det? Du kan f.eks. ikke låne en gitar som ikke eksisterer, så fremt du ikke har planer om å stille opp i norske talenter og spille luftgitar da. Man har dessverre helt sluttet å se på sparing som en driver for vekst. Nå er det kun lån som gjelder. Akkurat som Inga Marte Torkildsen, så tror forståsegpåerne at penger vokser på trær. I dagens samfunn er dette på sett og vis riktig, for banker og sentralbanker lager penger ut av løse luften, men dette kan ikke sees på som ekte penger. Dette er luftpenger. Dette er slik bankeierne svindlet sine bankkunder i gamle gamle dager da de skrev ut lånetilsagn på gull som ikke eksisterte ved å levere ut kvitteringer på eierskap av gull. Det skapes en midlertidig illusjon av vekst og velstand, men det skaper større og større problemer. 

Dagens problemer i verdensøkonomien kan til en viss grad sees på som et resultat av nær 40 år med et pengepolitisk eksperiment der alle lands valutaer er totalt verdiløse, etter at Richard Nixon i 1971 opphevde den siste gjenværende biten av gullstandarden.

OMF trer frem i Finanstilsynets og medias søkelys

I vår begynte jeg å skrive innlegg om et for mange ganske ukjent fenomen: obligasjoner med fortrinnsrett ("OMF"). I helgen havnet OMF i medias søkelys etter at bankenes støttekontakt Finanstilsynet i forrige uke visstnok sendte et brev om OMF til Finansdepartementet. Fra DN.no:


Først, det jeg har skrevet om OMF tidligere finner du her, her, her, her, her og her. Jeg vil også rette din oppmerksomhet mot en innsiktsfull kommentar fra Anonym på mitt forrige innlegg om saken. Som økonominerd synes jeg dette er meget interessant stoff.

Her er noe av det jeg har sagt om OMF tidligere:
"Boligkredittforetakene er slik jeg tror og ser det en stor del av forklaringen på hvorfor boligprisene i Norge har økt så mye som de har gjort. Det er tilgangen på kreditt som presser prisene oppover."
"Hold et våkent øye med OMF'ene framover. De har vært kritiske for finansieringen av norske boliglån og boligprisenes ferd oppover, og vil slik jeg ser det være like kritiske for at prisene en dag faller."
"Dette er på en måte det omvendte av subprime, for banken selger her unna den sikreste delen av utlånene sine, og sitter kun igjen med den mest usikre delen på sin balanse - slik jeg har forstått det. Dersom den sikre delens verdi svekkes, må banken "fylle på" med andre eiendeler den har for at obligasjonsinnehaverne ikke skal tape pengene sine. Til syvende og sist frykter jeg at det kan ende med at staten må baile ut banker som er proppet med kun den mest usikre delen av sine utlån, og med dette bidra til å baile ut investorene som eier obligasjonene."
Nå kommer altså Finanstilsynet med bl.a. følgende kommentarer:
"OMF kan ha bidratt til veksten i husholdningsgjeld og boligpriser. Hensynet til å redusere denne kilden til systemrisiko bør derfor, isolert sett, tilsi begrensninger i mulighetene for ytterligere vekst. (...) Lånene har gitt bankene lettere adgang til internasjonale lånemarkeder og har bidratt til å gjøre markedsfinansieringen mer langsiktig. OMF har også bidratt til å utvikle det norske obligasjonsmarkedet. Samtidig ser vi at omfattende pantsettelse av boliglånsporteføljer gjennom overføring til OMF-foretak kan ha uheldige strukturelle effekter på bankenes samlede finansiering. I verste fall kan dette bidra til en sterk kredittkontraksjon. Det bør vurderes å begrense omfanget, og i tilsynet med den enkelte bank vil vi ta hensyn til OMF-finansieringen i risiko- og kapitalvurderingen."
Så her har tydeligvis Finanstilsynet et syn som sammenfaller med det jeg har skrevet tidligere. Dessverre ser Finanstilsynet nå sin mulighet til å innføre enda mer regelverk og styring av markedet. Jeg er ikke uenig i at OMF'er har tilført nye typer risiko til finanssystemet og således er noe man bør holde et våkent øye med, men jeg er ikke enig i at mer regulering skal være til det bedre. All historie viser at regulering er fånyttes, og kun skaper nye utilsiktede problemer. Staten og regulatorene lærer aldri! Finanstilsynet sier nå bl.a.:
"Vi ser at enkelte banker legger opp til å øke sine boliglån betydelig samtidig som de legger opp til lavere vekst i bedriftsmarkedet. Fra et makroperspektiv kan dette være uheldig. Det er vårt inntrykk at kredittverdige norske bedrifter i dag har tilgang til kreditt, men vi er urolige for at vi fremover kan oppleve at bankene strammer inn på kreditten til næringslivet for å gi rom til fortsatt sterk utlånsvekst til husholdningssektoren. (...) OMF kan ha bidratt til veksten i husholdningsgjeld og boligpriser. Hensynet til å redusere denne kilden til systemrisiko bør derfor, isolert sett, tilsi begrensninger i mulighetene for ytterligere vekst.
Til alt overmål sitter altså Finanstilsynet her og synser om hvilke deler av samfunnet som bør tildeles lån. De vil prioritere bedrifter foran husholdninger. Jeg er av det synet at nordmenn har ekstremt mye gjeld, og ikke trenger mer kreditt, men jeg mener det er fullstendig tullete og galt at noen høye herrer og kvinner skal sitte på sine kontorer i Revierstredet 3 og legge premissene for hvem i samfunnet som skal kunne ta opp lån i bankene. Jeg mener dette er noe bankene selv må få avgjøre, men mener også at de selv må ta konsekvensene når ting går galt og de begynner å slite. Det betyr: No bailouts! None whatsoever!

I en kommentar i gårsdagens utgave av Dagens Næringsliv skriver lederen av finansredaksjonen i avisen bl.a.:
"Kombinasjonen av at Norges Bank holder renten lav og at bankene lett kan finansiere boliglån kan føre til at boligprisene stiger mer enn de ellers ville gjort. Dette fører igjen til at det blir enda lettere å utstedre nye OMF'er, fordi sikkerheten i boliglånene ser enda bedre ut. På denne måten kan obligasjoner med fortrinnsrett bidra til en mulig boligboble."
Hvis du lurer på hvordan det kan ha seg at boligprisene har kunnet stige så mye de siste årene, så er forklaringen såre enkel. I kombinasjon med en latterlig boligpolitikk fra politikernes side, så har bankene pøst ut lån til husholdninger slik at de har kunnet fortsette å stadig by opp prisene på boliger. Hadde det ikke vært for utlånsveksten fra boligkredittforetakene så ville ikke utlånsveksten vært i nærheten så stor som den har vært, og boligprisene hadde heller ikke steget så mye. Denne figuren fra Norges Bank illustrerer veksten i utlån tilknyttet boliger:


En ting som er verdt å nevne her er hvordan bankene beregner kjernekapitalen sin. Dette er et tall som sier noe om hvor mye egenkapital bankene har i forhold til sine utlån, og gir dermed en indikasjon på en banks soliditet. For at bankene skal pynte på dette tallet, så har de, med regulatorenes tillatelse, funnet måter å justere ned tallet som angir totale utlån. Istedenfor å se på egenkapital ift. totale utlån, så ser man på egenkapital ift. riskovektede utlån (jeg har skrevet om dette tidligere i innlegget Sikkert som banken). Så hvis banken totalt har egenkapital på 10 kr, og utlån på 100 kr til boliger, så sier de at basert på sine egne modeller så skal kun 10% av dette utlånet anses som risikoutsatt. Dermed er risikovektede utlån på 10 kr. Dermed vil deres egenkapital utgjøre 100% av deres risikovektede utlån. Snedig hva? Sikkert som banken! Ingen risiko her, move along, nothing to see! Metodikken for å risikovekte utlånene kalles IRB-metoden (internal ratings-based), og er et kapittel for seg, som jeg ikke sier noe mer om her. Men du kan trygt si at her har man et klassisk eksempel på bukken som passer havresekken.

Jeg ønsker Finanstilsynet og media velkommen etter med sitt fokus på OMF, men ser med gru fram mot enda mer reguleringer framover. Dagens banksystem er så sentralstyrt og beskyttet at det er helt sykt. Med Basel 1 regelverket hadde man så vidt jeg vet under 10 sider med regler. Med det nye Basel 3 regelverket får man opp mot 1000 sider. Har bankene blitt sikrere? Er det finansielle systemet mer robust? Nei, aldeles ikke. Snarere tvert imot.

torsdag 11. oktober 2012

Et trist syn på mennesker og stat


Etter at FpU-leder Himanshu Gulati denne uken anklagde den norske stat for å bedrive uansvarlig økonomisk poltikk, har nå AUF-leder Eskil Pedersen kastet seg inn i diskusjonen.

Først, dette er hva Gulati sa:
"Hadde alle ungdommer brukt penger i privatøkonomien på samme måte som regjeringen, så hadde hele landet vært i luksusfellen."
Så må jeg vel fra starten av også gjøre på det rene at jeg ikke akkurat er uenig i påstanden, da jeg i går twitret følgende til en av Luksusfellens programledere:


Vel, nå er altså Pedersen fra AUF ute og kritiserer Gulati for hans utspill. Jeg skal ikke si noe om mitt syn på disse to politikernes partier eller om personene som sådan, men kun ta for meg et par uttalelser fra Pedersen som jeg mener vitner om en trist virkelighetsoppfatning. Her er hva Pedersen sier til Nettavisen:
"Det er jo slik at de angriper oss for uansvarlig pengebruk, når det de ønsker å gjøre er å bruke opptil hundre milliarder kroner på skattekutt hvert eneste år. Og vi vet at de aller største lettelsene går til de som har mer enn nok fra før av. De ønsker å ta fra fellesskapet og bruke det til tidenes fest i privat forbruk. Så om noe er luksusfellen, så er det det."
Her er det jeg reagerer på i dette utspillet. Først, å gi skattekutt er ikke å bruke penger. Det er derimot å la våre medmennesker beholde verdiene av det de skaper. Det er å unnlate å frata nordmenn penger de selv har tjent. Pedersen identifiserer seg altså åpenbart  ikke med nordmenn, men derimot med staten. Han ser ikke på skattelette som penger individene i samfunnet beholder, men heller som penger staten ikke får (tar).

Videre sier Pedersen at "vi vet at de aller største lettelsene går til de som har mer enn nok fra før av." Dette synes jeg er en interessant påstand. Først, hvem er vi? Jeg synes det er påfallende ofte at sosialister og likesinnede påkaller seg den allvitende rolle og uttaler seg i vi-form istedenfor jeg-form. Pedersen: vi vet ikke dette. Dette er ditt syn. Videre er det interessant å se noen uttale seg om hva som er nok for andre mennesker enn seg selv. Selv har jeg ikke noe høyt forbruk, men jeg kan da ikke gjøre meg selv til sannhetsvitne om at andre enn meg har mer enn nok fra før. Vi er alle ulike, med våre ulike behov. Det Pedersen nok egentlig mener er å si at skattelettelsene i hans øyne går til de som har mer enn han fra før av. Dessuten, hva er nok? Er 400 000 kr nok? 600 000 kr? 1 000 000 kr? 10 000 000 kr? 100 000 000 kr?

Så avslutter Pedersen med å si "De ønsker å ta fra fellesskapet og bruke det til tidenes fest i privat forbruk." Merk deg at han sier ta fra fellesskapet. Først, å gi skattelette er ikke å ta penger fra noen, det er derimot å la mennesker beholde pengene sine. Og hva er fellesskapet? Hvis Pedersen her mener at fellesskapet og staten er en og samme ting, så er det han sier litt mer logisk. Skattelette fratar på sett og vis staten penger ved å la folk beholde sine egne penger. Det syke her er da at Pedersen faktisk ser på staten som fellesskapet, og som det som kommer først, over og foran landets over 5 millioner individer.

Og hva er galt med privat forbruk? Pedersen mener åpenbart det er bedre med offentlig forbruk, men hvorfor er dette bedre? Hvorfor er det bedre at staten bruker penger på ting noen politikere mener er viktig for andre, enn at folk kan bruke pengene sine selv på det de synes er viktig for seg selv? Igjen, Pedersen tydeliggjør sitt forskrudde syn på staten, unnskyld..."fellesskapet", som det beste i samfunnet, over og foran Ola og Kari Nordmann.

Når politikere identifiserer seg med, og prioriterer som viktigst, staten - istedenfor mennesker og individer - så har politikken og statsapparatet kommet på ville veier slik jeg ser det.

Som Milton Friedman sier i boken Capitalism and Freedom: "To the free man, the country is the collection of individuals who compose it, not something over and above them. He is proud of a common heritage and loyal to common traditions. But he regards government as a means, an instrumentality, neither a grantor of favors and gifts, nor a master or a god to be blindly worshipped and served. He recognizes no national goal except as it is the consensus of the goals that the citizens severally serve. He recognizes no national purpose except as it is the consensus of the purposes for which the citizens normally strive."

Videre sier Friedman at "a society which is socialist cannot also be democratic, in the sense of guaranteeing individual freedom." Som Alexis de Tocqueville sa i 1848: "Democracy extends the sphere of individual freedom, while socialism makes each man a mere agent, a mere number. Democracy and socialism have nothing in common but one word: equality. But notice the difference: while democracy seeks equality in lberty, socialism seeks equality in restraint and servitude."

onsdag 10. oktober 2012

Der Spiegel avslører svindelen for massene!

Der Spiegel, et av Europas største ukesmagasiner, har i sin nyeste utgave følgende forside som bør fungere som en vekker for noen og enhver:


"Advarsel, inflasjon! Den snikende ekspropriasjon 
av tyske verdier."

Jeg blir oppriktig glad av å lese et anerkjent magasin brette sannheten ut på hele sin forside! Forsiden følges opp med noen virkelig sannhetens ord i artikkelen inne i magasinet:
The German economy may be doing relatively well, with low unemployment and better economic performance than in many other industrialized countries. But Germans sense that they will end up paying for the current debt crisis, one in which politicians and monetary watchdogs are playing for time, through inflation that will gradually reduce the value of their savings. 
It's a silent but insidious and cold form of expropriation that has now begun.
Vi snakker om en forkastelig måte å frata folks sparepenger og verdier på, og Der Spiegel preker sannheten for hele sin leserkrets. Takk Der Spiegel! Jeg blir varm om hjertet av slikt!

La oss se hva mer det sies i artikkelen. Om inflasjonens omfordeling av verdier fra de fattige til de rike (som jeg bl.a. har omtalt her tidligere):
Bosomworth argues that a gigantic redistribution from the bottom to the top has begun. "Gradual inflation has a numbing effect. It impoverishes the lower and middle class, but they don't notice," says Bosomworth. He believes that the Germans' fear of inflation is more than justified.
Videre om hvordan dette gjentar seg gang på gang opp gjennom historien:
Instead, the US government is behaving the way governments have always behaved when their debts have gotten out of hand. The history of money is a history of almost constant devaluations.
Ytterligere noen sannhetens ord om hvordan realøkonomien totalt frakobles finanssystemet:
"Monetary policy drives the prices of financial instruments more strongly than growth and employment," Bosomworth says, explaining the phenomenon. "In this way, it drives a dangerous wedge between the financial economy and the real economy." The first consequences can already be seen today.
Om hva flere og flere begynner å plassere pengene sine i:
Today the upper middle class, consisting of skilled craftsmen, doctors and university instructors, is starting to invest some of its assets in gold. 
Artikkelen tar også for seg financial repression. Jeg har i tidligere innlegg (les f.eks. her, eller her hvor jeg forteller hvordan sentralbankene kan dra nytte av dette) omtalt dette fenomenet slik:
Staten finner alltid på måter å skru investorer og sitt lands innbyggere på. Dette går inn under begrepet financial repression, og er noe vi kommer til å se mer og mer av framover. Staten får få folk til å finansiere den utgifter ved å kjøpe statsobligasjoner, og finner på finurlige måter å unngå å betale tilbake realverdiene de har lånt. Dette skjer verden over. 
Dette er tilnærmet også hvordan Der Spiegel omtaler dette:
With the combination of very low interest rates and palpable inflation, the government can pay off a portion of its debt over the years and borrow money at cheap rates. Economists call this financial repression.
This is how the trick works: The central bank buys government bonds, thereby pushing the interest rates to levels below the rate of inflation. This means that inflation is greater than the growth in interest rates, so that real interest rates become negative. Put differently, inflation consumes assets. Or, to put it even more bluntly: Saving becomes pointless. 
Jeg har tidligere skrevet om hvordan Finanstilsynet aktivt hjelper bankene å tjene penger, stikk i strid med deres egentlige jobb å stoppe svindel og dårlig bankdrift. Her er Der Spiegels omtale av dette fenomenet:
Ironically, it was the governments, which ought to be advocates for taxpayers, that helped the financial companies. "The relationships between the banking economy and the political world are generally such that the transfer of risks can succeed," says Hau. For example, he explains, government regulators have a natural interest in avoiding problems among "their" institutions. "If government bonds are reallocated from private investors to the ESM and the ECB, risks are shifted from rich to poor, and from foreign financial investors to domestic taxpayers," says Hau.
In contrast, if governments reduce their debt through low interest rates and inflation, says Hau, this primarily affects the holders of life insurance policies and similar types of investments. "Those who buy highly regulated products like life insurance are forced into bonds, where the low interest rates make a big dent," explains economist Mayer. That's because insurance companies and pension funds are required by law to invest their depositors' money in supposedly safe havens, like government bonds. "If people watching the news everyday could see how their savings are losing value as a result of low interest rates, they would be appalled," says Mayer.
Artikkelen nevner også noe jeg har snakket om i diskusjoner med noen venner jeg har. Nemlig hvordan Tysklands (og forsåvidt Norge og andre såkalte safe havens) situasjon i dag faktisk ligner litt på den situasjonen PIIGS-landene var i da de kom inn i eurosonen og dro nytte av lave renter og easy money:
Investor Bosomworth sees Germany in a situation similar to that of Ireland, Spain and Greece after the euro introduction, when these countries profited from low interest rates. "Now Germany mustn't repeat the mistake that led to speculation bubbles and the current problems in those countries," says Bosomworth.
Jeg kunne gjengitt mye mer av artikkelen her, men får nøye meg med dette. Det står så mye bra der at du må heller lese hele selv! Artikkelen tar også for seg hvordan inflasjon driver opp priser på bensin (som jeg tidligere har omtalt her), hvordan Helikopter Ben pøser penger inn i systemet (som jeg bl.a. har omtalt her tidligere), og om hvordan penger opp gjennom tidene har blitt utvannet (som jeg har skrevet om her tidligere).

Artikkelen finner du her (del 1, 2 og 3). Denne må du lese! Det kommer nemlig millioner av tyskere å gjøre. Tyskere, som kanskje begynner å ane ugler i mosen, og etterhvert begynner å mislike tanken på å ha et politisk lederskap som støtter opp om og godtar slik forkastelige økonomisk politikk. Politikerne må gjøres klar over hva som skjer, og at vi som borgere ikke finner oss i svindel, bedrag og tyveri!