Boom Bust

Boom Bust

tirsdag 30. september 2014

Norges BNP øker med et trylleslag


I dagens utgave av Finansavisen kan vi lese ovenstående overskrift. Saken handler om at det på grunn av nye internasjonale regler vil gjøres revideringer opp i de historiske tallene for Norges brutto nasjonalprodukt ("BNP"). For den som ev. ikke er kjent med hva BNP er, så er det et tall som i teorien skal måle verdiskapningen i et land i løpet av ett år. Litt av problemet med BNP er som jeg har påpekt mange ganger tidligere (f.eks. her, her, her og her), at det er mye teori, men ikke fullt så mye fornuft. Tallet kan være, og er i mange sammenhenger, svært misvisende og lite egnet for bruk. Det hyggelige med avisartikkelen er at man for en gangs skyld påpeker at BNP ikke nødvendigvis er et godt måltall.

Først, her er litt av hva jeg har skrevet om BNP som måltall tidligere. Fra Hvorfor BNP kan være et dårlig måletall:
Mange mennesker forbinder BNP med hvordan velstanden til folk er og hvor bra man har det økonomisk i samfunnet. Dette skal man vokte seg vel for. BNP er nemlig et endrings-tall, ikke et nivå-tall. Med det mener jeg at det måler aktivitet over en gitt periode, ikke hvor høy kvalitet eller bra noe er på et gitt tidspunkt. Det vil altså vise at man har økonomisk vekst hvis man sprenger en by og bygger den opp igjen til slik den var fra før av.
Ta altså ikke BNP-tall og henvisninger til økonomisk vekst for god fisk. Et høyt BNP-tall betyr ikke nødvendigvis at ting går på skinner i en økonomi. Tallene kan være svært misvisende og gi deg et feilaktig inntrykk av hvordan en økonomi og et samfunn utvikler seg. Dette har så klart gått de fleste SJEVøkonomer hus forbi, men for oss andre som skjønner litt god økonomisk fornuft og ikke har blitt helt ødelagt i hodet av tullete økonomiteori så er det egentlig ganske logisk og forståelig. 
Fra Hva er økonomisk vekst?:
Hva er egentlig økonomisk vekst? Dette spørsmålet stilles sjelden, for blant de allmektige økonomer og bedrevitere er det nemlig en unison enighet om at det statistiske tallet brutto nasjonalprodukt ("BNP") måler den økonomiske veksten i vårt samfunn. Er det nå virkelig så enkelt som dette? Slettes ikke!
BNP som måltall ble utviklet under den store depresjonen i USA på 1930-tallet av Simon Kuznets. Siden da har begrepet dannet grunnlaget for alt av politiske og økonomiske beslutninger i verden. Bare tenk på det: hva skjer hvis BNP (eller gud forby: inflasjonen!) utvikler seg negativt et år? Jo, politikere og økonomer blir totalt paniske og krever at det gjennomføres store politiske tiltak og sentralbankoperasjoner. Rentene kuttes. Det iverksettes infrastrukturprogrammer. Bankene får beskjed om å låne ut mer penger. Alt mulig idioti gjennomføres for å få landet ut av det man omtaler som den "negative BNP-veksten". (Bare det at man kaller en nedgang i BNP for negativvekst er jo på grensen til latterlig. Man har blitt totalt livredd for å kalle en spade for en spade, eller rettere sagt, en reduksjon for en reduksjon.)
Fra India øker BNP med et trylleslag:
De fleste tar for gitt at BNP er fasit på hvor bra en økonomi er og utvikler seg. De later til å tro at dette tallet er en eksakt vitenskapelig beregning. Virkeligheten er derimot en ganske annen. Faktisk kan myndigheter enkelt justere disse tallene slik de vil.
For vanlige individer og bedrifter så måles underskudd og gjeld oftest som en andel av inntektene. Dette gir en bedre pekepinn på i hvor stor grad man evner å bære underskuddet og/eller gjelden over tid. Denne logikken som tas for gitt ellers, brukes nær sagt aldri når man snakker om land. Da sammenligner man heller underskudd og gjeld med BNP. Slik jeg ser det er dette egentlig ikke veldig hensiktsmessig. Det blir enkelt å forstå når man ser hvor lett et land kan endre måten BNP måles på. Nær sagt med et trylleslag måles altså BNP mye større, og både underskudd og gjeld som en andel av BNP virker tilsynelatende mye bedre. 
Så over til et utdrag fra artikkelen i Finansavisen, hvor litt av idiotien med BNP riktig og godt påpekes. Faktisk viser det seg at den kan føre til at Norge må betale enda mer penger til EU gjennom EØS-avtalen og øke andre budsjettposter som f.eks. bistand og oljepengebruk:
- Har vi blitt rikere?
- Nei, vi har de pengene vi har, sier Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP i Utenrikskomiteen. - Jeg synes dette høres ut som merkelige endringer. Investeringer er jo normalt noe som skal gi avkastning, og det er vel tvilsomt om pengebruk til forsvaret gir avkastning, mener Tybring-Gjedde, og fortsetter. - For Norge blir det rart å regne forsvarsutgiftene som noe som skal være utgift til inntekts ervervelse.
Årets hovedrevisjon skyldes krav fra Eurostat, EUs statistikkbyrå, krav som alle EU- og EØS-landene skal ha innført i løpet av høsten. Med et høyere norsk BNP blir resultatet også et høyere bidrag til EU, den såkalte EØS-kontingenten. Også denne kontingenten er gjenstand for jevnlige forhandlinger, og Norge sitter akkurat nå i forhandlinger om beløpene for neste femårsperiode. Norges støtte, som til nå har vært 14 milliarder kroner årlig, er særlig bestemt av BNP. Høyere norsk BNP betyr derfor en høyere EØS-kontingent.
- Endringene skylden EU-endringer, og en følge blir vel at Norges EØS-bidrag jekkes opp ved neste forhandlingsrunde?
- Hvis EØS-avtalen binder oss, så er det greit, men det er ingen god forklaring på endringen i seg selv, mener Tybring-Gjedde. - Dette viser i hvert fall at det er utrolig viktig at de som nå sitter og forhandlier om EØS-kontingenten har tungen rett i munnen og forholder seg til reelle størrelser, sier Breivik [stortingsrepresentant fra Venstre, BB anm.]
BNP betyr mye direkte og indirekte for mange deler av den økonomiske politikken. Bistandssatsingen er definert ut fra bruttonasjonalinntekt, skattetrykk måles i prosent av BNP og ekspansiviteten av oljepengebruken defineres som en prosent av BNP.
- Bør vi justere opp andre finanspolitiske størrelser, som bistandssatsingen eller oljepengebruken, i takt med et BNP som er blåst opp ved en slik revisjon?
Når du blåser opp et tall slik det her gjøres, så får du ikke bedre eller dårligere råd av det. Det høres jo heller ut som vi heller må justere oss litt ned, for det er den reelle økonomien som betyr noe, sier Tybring-Gjedde. - Det er all grun til å tenke seg om før man lar en slik revisjon av BNP føre til en automatisk oppjustering av andre finanspolitiske størrelser, advarer Breivik.
Det er veldig bra å se noe av idiotien med BNP som et måltall påpekes i Finansavisen. Måtte den sunne fornuften spre seg som ild i tørt gress blant annen media, journalister, økonomer, politikere og hvermansen.

Ron Paul og Paul Krugman om ulikheter

Det er greit å se en sak fra ulike sider. Her er to personer med svært så ulike tanker om samfunn og økonomi med sine forklaringer på økende ulikheter. Først, Ron Pauls forklaring på økende ulikheter i USA på ett minutt:


For å gi deg et perspektiv fra en helt annen synsvinkel, her er økonomen Paul Krugman om det samme:


Jeg noterer meg at Krugman bruker 7 minutter på å forklare ulikheter uten en eneste gang å nevne noen av de mest sentrale faktorene i en økonomi: penger og inflasjon. Det er likevel kanskje ikke så overraskende at han unnlater å nevne disse tingene. Krugman er tross alt mannen som en gang uttalte følgende: "Never touch the money system! (...) You are killing yourself academically if you touch the money system!"

Krugman sier at ulikhetene i USA tiltok fra 1980 da Ronald Reagan ble president. Selv vil jeg nok dra det litt lengre tilbake i tid, til perioden rundt 1971 og opphevelsen av pengesamarbeidet Bretton Woods, hvoretter all forbindelse mellom penger og gull ble fjernet og det ikke lenger eksisterte noen som helst begrensning på hvor mye penger som kunne skapes ut av løse luften. For å avslutte med noe jeg skrev i innlegget Økte ulikhetene etter 1971?:
Hvis man kan produsere nye penger uten hindring så kan man åpenbart gjøre noe med formuesfordelingen i samfunnet. (...) Alt annet like, så vil prisene på ting og tang stige i takt med at det tilføres nye penger i økonomien. De som ikke har vært mottagere av de nye pengene vil få redusert sin kjøpekraft. De som mottok de nye pengene tilegner seg kjøpekraft på de andres bekostning. Formuesutviklingen i samfunnet påvirkes av pengeproduksjonen. Med et fiat pengesystem kan det produseres nye penger over en lav sko, og det kan skapes store ulikheter mellom ulike grupper i samfunnet.

mandag 29. september 2014

Ludwig von Mises har bursdag


I dag er bursdagen for den avdøde økonomen og tenkeren Ludwig von Mises. Han ble født 29. september 1881 i Lviv i Ukraina. Familien flyttet til Wien da han var liten, og senere flyttet han til Geneve. I 1940 rømte han unna trusselen fra tyskernes destruktive handlinger og tok med seg sin kone til USA og New York, hvor han helt til slutten av sitt liv opptrådte som økonomilærer. Han døde i 1973. I ettertid fremstår han som selve symbolet på den økonomiske tankegangen som går under navnet den østerrikske skole.


Hvis du vil lære mer om den økonomiske tankegangen Mises representerer finner du masse gratis bøker via hjemmesiden til Ludwig von Mises Institute.

Peter Schiff i 2006 om USAs boligmarked og økonomi

I dette opptaket ser vi Peter Schiff holde en presentasjon på en årskonferanse for amerikanske bankfolk som driver med boliglån tilbake i november 2006. I ettertid fremstår det som om Schiff satt med en eksakt fasit på hva som kom til å skje. Som en av svært få snakket han midt i mot konsensus og alle andre. Schiff dømte boligmarkedet og den amerikanske økonomien nord og ned. Hva mente Schiffs motdebattant? Følgende: "I think Peter's scenario would come true if an atomic bomb landed on either Los Angeles, Chicago or New York...it would take that kind of an exogenous event." Vel, ingen atombombe slo ned i amerikanske byer, men tross dette kan man trygt slå fast: Peter Schiff was right.

Noen oppsummerende utdrag:


Hele presentasjonen:


Schiff om subprime og den kommende kollapsen i markedet:
Let me tell you about the subprime market which I am actively involved in shorting right now. (...) Right now, one of the big trades that is starting on Wall Street and which I’m participating in is shorting that tranche. A lot of the brokerage firms are creating derivative instruments where you can do these credit default swaps and you can bet on those things defaulting. (...) Now, what’s going to happen as more and more people put this trade on, the price of those bonds are going to start to fall. (...) Because all of the sudden, when the mortgage people who are buying these bonds from you guys, when they can’t re-sell them because Goldman Sachs and Morgan Stanley won’t buy them anymore because they can’t sell them, then it’s over. There is no more market. There is no more secondary market for these products.
Of course, this is all going to unravel. This is all going to unravel. And as real-estate prices start to fall, right, and you say wait a minute – when they rose… look what happened to real estate prices, I mean what have they done [sic]? When people talk about that we’ve created all this wealth, I mean Barry mentioned all the wealth we’ve created, we really haven’t created wealth. What’s happened is that the value of our assets are now appraising at a higher price. But prices can change over time. The NASDAQ was 5000 then it was 1000. The stocks were still the same stocks the perception of the value is all that changed. So the reason that real-estate prices were so elevated was supply and demand – right? Everybody wanted to buy, but nobody wanted to sell. Why would you sell a house? It just kept going up. If you needed money – just borrow against it. And everybody wanted to buy because it was your ticket to easy-street. If you were renting, you were an idiot, you were throwing away your money – you got to buy. So everybody wanted to buy, nobody wanted to sell so prices went up. 
you know, when pendulums swing, they don’t swing way to one side and then come and stop in the middle. They go all the way to the other way first. It takes a while before you find a balance. So as expensive as real-estate got, that’s how cheap it’s going to get. People are going to be completely amazed at the prices houses are going to be selling for in the next couple of years. Amazed. Just as amazed as the people were when they saw their shares of stocks go from 200 to nothing, or practically nothing. It’s the same thing. It’s the same dynamic because you are going to have lots of sellers, you’re going to have very little buyers, you are going to have a lot of foreclosures, you are going to have a lot of developers going bankrupt, you are going to have a lot of speculators. 
Noen utdrag fra Schiffs tale som har generell applikasjon:
Contrary to what people think, the boom is the real problem. The bust is the solution. A boom is like an artificial high, you know when you take heroin – you know you shoot yourself up with heroin and it feels really great, at least that is what they tell me. But anyway, that’s artificial, you want to get healthy, then you have to go to rehab or detox and you go cold-turkey, and you go through withdrawal. The withdrawal symptom is very unpleasant. Very painful – again that is what I hear. Again it is necessary if we want to remove these toxins from your system and get healthy. The same thing happens in a business-cycle. When you have a central bank, and the central bank made the same mistakes as it did in the 1920′s. When you have a monetary policy that is too inflationary, you create a credit bubble, you create malinvestments, the malinvestments need to be purged, the economy needs to be balanced.
the consumer went into debt and spent a lot of money to keep this recession at bay. But all that consumption has a price of dramatic reduction of future consumption. You see, the only way a society can really increase it’s future consumption is to save. And by definition saving is under-consumption, it is a lack of consumption, it represents self sacrifice. But when you save and reduce your consumption today, and you have money that you can invest and you have compound interest and returns, ultimately you can enjoy enhanced future consumption. In America, we have indulged ourselves in the present at the expense of the future.
And a nation is no different than an individual. Just like if there is one individual who works hard and doesn’t take as many vacations, doesn’t buy new cars, doesn’t eat out a lot, saves for his retirement- you know he is building something for the future. You take another similar situation, a guy with the same income but saves nothing, takes out a second mortgage on his house, doesn’t have a retirement account, doesn’t save for his kids education, and just spends everything he earns – initially, that persons economy looks pretty good if you simply measure it based on consumption. Which is what we do when we measure our GDP. But you are not looking beneath the surface – at what expense is this consumption being funded? That is the big difference. 

Britenes offentlige pengebruk og gjeld vokser videre


I oktober 2012 skrev jeg et innlegg som het Fake austerity i Storbritannia, og konkluderte med å si at "at britiske politikere snakker om at de har austerity betyr da heller ikke at de faktisk har det. De kutter ikke! De bruker MER penger!" Nå viser nye tall fra det britiske finansdepartementet at pengebruken bare har fortsatt å øke og at statsgjelden har fortsatt å vokse. Alt snakket om austerity var og er altså kun det, snakk.

Hittil i år har det britiske finansdepartementet lånt £45,4 milliarder, hvilket er 6% mer enn hva de lånte for samme periode i fjor. Statsgjelden er nå opp 7,2% de siste 12 måneder, og er på £1,43 billioner. Fra The Telegraph:
August’s figures mean the Treasury has borrowed £45.4bn so far this year, which is 6pc - or £2.6bn - higher compared with the same period last year.
Britain's debt pile [increased] to more than £1.43 trillion in August, 7.2pc higher than at the end of August 2013.
increase in revenues was more than offset by a £1.7bn rise in central government spending. Pension and other benefit payments increased by 1.2pc to £16.3bn in August, while capital spending increased by 22.7pc to £22.3bn. 
Skatteinntekter fra eiendomstransaksjoner er mye opp pga. de kraftig stigende boligprisene i landet. En dårlig nyhet for Storbritannia, og som ser ut til å være en fellesnevner i mange vestlige land, er at de nye jobbene som har kommet de siste årene er lavtlønnede jobber som ikke gir staten noe særlig skatteinntekter. Fra artikkelen:
weak earnings growth and stronger job creation in low paid sectors had reduced the “fiscal dividend” from the economic recovery. “Weak pay growth is creating problems for the Government’s budget,” said Rob Wood, chief UK economist at Berenberg Bank. “The economic recovery is creating plenty of jobs which should help keep a lid on benefit spending, but still weak wage growth means the recovery is not boosting tax receipts as much as had been hoped.”
Alle økonomer og forståsegpåere snakker om at den britiske økonomien bra og er lyspunktet i Europa. Jeg ser selv annerledes på saken. De fleste ser ut til å la seg blende av billig kreditt og stigende aktivapriser. Bak dette glansbildet ser det ut til at de underliggende forhold gradvis svekkes.

søndag 28. september 2014

Gulldebatt mellom Schiff, Rule, Auerback og Roche

Her er et opptak av en debatt på Boom Bust hvor gullets rolle i økonomien ble diskutert. I panelet finner vi Peter Schiff, Rick Rule, Marshall Auerback og Cullen Roche.


"Gold is money. Everything else is credit." - John Pierpont Morgan

lørdag 27. september 2014

Stockholmsyndromet identifisert hos den amerikanske sentralbank


For halvannet år siden stilte jeg spørsmålet Har tilsynsmyndighetene utviklet Stockholmsyndromet?, og fremmet mine tanker om at de aktørene som har fått i jobb å regulere finansmarkedene stikk i strid med sin hensikt heller har utviklet en sympati og symbiose for og med finansnæringen. Via nettstedet ProPublica kommer historien om Carmen Segarra som for en periode var ansatt i New York-avdelingen for den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve Bank of New York, "FRBNY"), og hvor hun hadde som jobb å gå Goldman Sachs etter i sømmene. Segarra etterforsket Goldman Sachs interne policy for interessekonflikter, og hennes avsløringer bekrefter de tanker jeg har fremsatt tidligere. Stockholmsyndromet lever i beste velstand hos finansmarkedets regulatoriske myndigheter.

Segarra ble ansatt i etterkant av en intern rapport hvis oppdrag var å identifisere årsaker til at sentralbanken ikke klarte å forutse og reagere på finanskrisen på en bedre måte. David Beim, professor i finans ved Columbia universitet i USA, meldte i sin 27 siders lange interne rapport at sentralbanken måtte rekruttere personer som i større grad tenkte selv og turte å snakke i mot systemet og sine overordnede. Segarra viste seg å være nettopp en slik person, men det falt ikke tilstrekkelig i smak hos sin arbeidsgiver, og hun ble til slutt sparket fra sin jobb.

I løpet av sin karriere i FRBNY opplevde Segarra tidlig at det var vanskelig å komme med kritikk av Goldman Sachs. Hennes kolleger og overordnede i FRBNY ba henne om å tone ned sin regulatoriske kritikk mot investeringsbanken. Hun oppdaget en kultur gjennomsyret av handlingslammelse og med et fravær av evne til å sterkt kritisere de man var tenkt å regulere. Beims rapport fra tidligere av hadde konkludert med nettopp slike betraktninger. Fra ProPublica:
In the end, his 27-page report laid bare a culture ruled by groupthink, where managers used consensus decision-making and layers of vetting to water down findings. Examiners feared to speak up lest they make a mistake or contradict higher-ups. Excessive secrecy stymied action and empowered gatekeepers, who used their authority to protect the banks they supervised.
"Our review of lessons learned from the crisis reveals a culture that is too risk-averse to respond quickly and flexibly to new challenges," the report stated. "A number of people believe that supervisors paid excessive deference to banks, and as a result they were less aggressive in finding issues or in following up on them in a forceful way."
One New York Fed employee, a supervisor, described his experience in terms of "regulatory capture," the phrase commonly used to describe a situation where banks co-opt regulators. Beim included the remark in a footnote. "Within three weeks on the job, I saw the capture set in," the manager stated.  
Etter en stund begynte Segerra å gjøre lydopptak av møter og samtaler for i ettertid kunne dokumentere sine erfaringer. Lydopptakene viser at kulturen Beim påpekte i sin rapport var eksakt den samme i de påfølgende årene.

Forfatteren Michael Lewis skriver avslutningsvis i en artikkel på Bloomberg om denne saken følgende:
1. You sort of knew that the regulators were more or less controlled by the banks. Now you know.
2. The only reason you know is that one woman, Carmen Segarra, has been brave enough to fight the system. She has paid a great price to inform us all of the obvious. She has lost her job, undermined her career, and will no doubt also endure a lifetime of lawsuits and slander.
So what are you going to do about it? At this moment the Fed is probably telling itself that, like the financial crisis, this, too, will blow over. It shouldn't.
At sentralbanker og finanstilsyner har en slik kultur bør, slik Lewis påpeker, ikke overraske noen med hodet skrudd godt sammen midt mellom skuldrene. For to år siden skrev jeg nemlig i et innlegg bl.a. følgende:
De aller aller fleste ser nok på Finanstilsynets rolle som utelukkende positiv. Uten de hadde jo alt gått til helvete?! Bankene ville hersket over sine kunder, og tatt masse farlig risiko som kunne ødelagt økonomien?! Dette er så klart alt annet en realiteten. Det er snarere tvert det motsatte!
Med viten og vilje forsøker de å hjelpe udugelige banker å tjene penger, f.eks. på spreads mellom lånekostnader i sentralbankene og renteinntekter på statsobligasjoner. Finanstilsynet er overhodet ikke interessert i å straffe store og svake banker. De straffer kun små aktører hvor en konkurs ikke vil ha noen innvirkning på markedet. De store bankene derimot, holder Finanstilsynet i handa hele veien til profitten! Til alt overmål har Finanstilsynet og deres venner verden over laget et så komplekst og massivt regelverk, at det i praksis er umulig for nye aktører å komme inn i bankmarkedet for å skape mer konkurranse. Finanstilsynene verden over har med andre ord bygd opp en beskyttende mur rundt hele bankvesenet som ikke lar seg bestige. 
Regulatory capture? Stockholmsyndromet? Ja det skal være sikkert og visst! Jeg har sagt dette lenge. Takk til Carmen Segarra og ProPublica for nå å sette dette på dagsordenen.

Ny britisk politiker melder overgang til UKIP

For kun kort tid siden meldte det britiske parlamentsmedlemmet Douglas Carswell overgang fra de konservative til United Kingdom Independence Party ("UKIP"). I dag ble det kjent at nok et parlamentsmedlem fra de konservative følger etter. Mark Reckless annonserte dette på UKIPs årlige konferanse som avholdes i Doncaster.

For å gjenta hva jeg har skrevet lenge nå: det vil være verdt å holde øye med UKIP fremover, for de kommer til å bli en kraft å regne med i britisk og europeisk politikk.


Partileder og systemkritiker Nigel Farage har all mulig grunn til å skåle med sine velgere:

fredag 26. september 2014

Siegel vs. Stockman: Aksjemarkedet sett fra to ulike sider

Her er et godt intervju og en bra diskusjon mellom to anerkjente økonomer og investorer. David Stockman, tidligere budsjettansvarlig under Ronald Reagans presidentskap i USA, og Jeremy Siegel, professor i finans ved Wharton i USA, argumenterer her hhv. mot og for fortsatt stigende aksjemarkeder i USA.

Begge økonomene presenterer gode argumenter, og det viser at det sjelden er enkelt å si helt absolutt at noe er veldig høyt (eller veldig lavt for den saks skyld) priset, før etter at et krakk (eller bullmarked) ev. har inntruffet. Man kan som regel alltid finne fornuftige argumenter både for og i mot.

Som en liten digresjon: Denne diskusjonen er et godt eksempel på en saklig og respektfull diskusjon. Det er godt å se en slik samtale hvor deltakerne oppfører seg voksent og ikke snakker i hverandres munn og hakker løs på hverandre.

onsdag 24. september 2014

Sentralbankene er som kreft


Her er et kort klipp fra et noen år gammelt intervju med den amerikanske økonomen Thomas Sowell. På spørsmål om han ville lagt ned sentralbanken om han fikk muligheten, svarer han uten betenkningstid "yes." Han påpeker rettmessig at den amerikanske sentralbanken ikke har gjort økonomien bedre eller mer stabil siden den ble etablert for ca. 100 år siden, og at den heller ikke har oppfylt de oppgavene den var ment å gjøre.


Det Sowell sier er for øvrig i tråd med hva historikeren og forfatteren G. Edward Griffin skriver i sin bok The Creature From Jekyll Island fra 1994:
The accepted version of history is that the Federal Reserve was created to stabilize our economy. One of the most widely-used textbooks on this subject says: "It sprang from the panic of 1907, with its alarming epidemic of bank failures: the country was fed up once and for all with the anarchy of unstable private banking." Even the most naive student must sense a grave contradiction between this cherished view and the System's actual performance. Since its inception, it has presided over the crashes of 1921 and 1929; the Great Depression of '29 to '39; recessions in '53, '57, '69, '75, and '81; a stock market "Black Monday" in '87; and a 1000% inflation which has destroyed 90% of the dollar's purchasing power.
There can be no argument that the System has failed in its stated objectives. Furthermore, after all this time, after repeated changes in personnel, after operating under both political parties, after numerous experiments in monetary philosophy, after almost a hundred revisions to its charter, and after the development of countless new formulas and techniques, there has been more than ample opportunity to work out mere procedural flaws. It is not unreasonable to conclude, therefore, that the System has failed, not because it needs a new set of rules or more intelligent directors, but because it is incapable of achieving its stated objectives. 
If an institution is incapable of achieving its objectives, there is no reason to preserve it—unless it can be altered in some way to change its capability. That leads to the question: why is the System incapable of achieving its stated objectives? The painful answer is: those were never its true objectives. When one realizes the circumstances under which it was created, when one contemplates the identities of those who authored it, and when one studies its actual performance over the years, it becomes obvious that the System is merely a cartel with a government facade. There is no doubt that those who run it are motivated to maintain full employment, high productivity, low inflation, and a generally sound economy. They are not interested in killing the goose that lays such beautiful golden eggs. But, when there is a conflict between the public interest and the private needs of the cartel—a conflict that arises almost daily-—the public will be sacrificed. That is the nature of the beast. It is foolish to expect a cartel to act in any other way. 
The basic plan for the Federal Reserve System was drafted at a secret meeting held in November of 1910 at the private resort of J.P. Morgan on Jekyll Island off the coast of Georgia. Those who attended represented the great financial institutions of Wall Street and, indirectly, Europe as well. The reason for secrecy was simple. Had it been known that rival factions of the banking community had joined together, the public would have been alerted to the possibility that the bankers were plotting an agreement in restraint of trade—which, of course, is exactly what they were doing. What emerged was a cartel agreement with five objectives: stop the growing competition from the nation's newer banks; obtain a franchise to create money out of nothing for the purpose of lending; get control of the reserves of all banks so that the more reckless ones would not be exposed to currency drains and bank runs; get the taxpayer to pick up the cartel's inevitable losses; and convince Congress that the purpose was to protect the public. It was realized that the bankers would have to become partners with the politicians and that the structure of the cartel would have to be a central bank. The record shows that the Fed has failed to achieve its stated objectives. That is because those were never its true goals. As a banking cartel, and in terms of the five objectives stated above, it has been an unqualified success.
På spørsmål om hva man skulle erstattet sentralbanken med svarer Sowell (hvis mentor var bl.a. Milton Friedman) i intervjuet retorisk: "When someone removes a cancer, what do you replace it with?" Jeg kan jo forsøke meg på et svar: Hva med å erstatte sentralbankene (og private bankers enerett til å produsere penger i form av kreditt) med fri konkurranse for produksjon og bruk av penger. Med tiden vil de beste og mest prefererte betalingsmidlene og løsningene tvinge seg frem. Akkurat som fri konkurranse bidrar til å få frem gode varer og tjenester på andre området i samfunnet, så ville slik jeg ser det akkurat det samme vært tilfelle med penger. Monopoler og karteller bidrar sjelden til noe godt for økonomi og samfunn. Ei heller når det gjelder pengeproduksjon.

fredag 19. september 2014

Når skepsis og risikoaversjon latterliggjøres


Fondsforvalteren Bill Fleckenstein gjorde nylig et intervju på tv-kanalen CNBC. Her ble han nær sagt gjort narr av for å ha vært mistroisk til utviklingen i aksjemarkedet den siste tiden. Dette illustrerer et fenomen man stadig ser gjenta seg. Når et marked går veldig mye opp og det store flertall deltar på medgangsbølgen, men hvor enkelte mennesker uttrykker skepsis og risikoaversjon, så blir disse enkeltpersonene sett på som tullinger og nær sagt mindreverdige alle andre. Er det virkelig slik at skepsis og risikoaversjon ikke har noe for seg når det er opplest og vedtatt at risiko er fraværende?

Argentinas politikere innfører priskontroller


Økonomisk idioti er ingen nyhet i Argentina. Folk der har levd lenge med tullete politikk som er destruktiv for samfunnet. Nå kommer nyheten om at politikerne i landet har vedtatt en lov som forbyr bedrifter i å ta "for mye betalt" eller øke prisen på varene og tjenestene sine.

Fra France 24:
Argentina's Congress passed a bill Thursday giving the government powers to regulate prices and production in a bid to control runaway inflation, a measure condemned by the business community.
After a marathon session that stretched until dawn, President Cristina Kirchner's center-left government leveraged its majority to get the bill through by a vote of 130 to 105, with five abstentions.
The law gives the government the power to set profit margins and reference prices.
Firms that unduly raise prices or hoard goods face fines of up to $1.2 million and bans on doing business for up to two years.
Å innføre priskontroller er så klart helt idiotisk. Det er til skade for økonomi og samfunn. Hva tror du skjer når staten forbyr selskaper å tjene tilstrekkelig med penger på det de selger? Jo, produksjonen av disse varer og tjenester reduseres og kan til og med opphøre. Ville du ønsker å selge varer for en statlig fastsatt pris hvis du opplevde at du ville tape penger på å gjøre det? Neppe. Ved slik priskontroll, og i praksis en begrensning på folks mulighet til å oppnå profitt når de driver forretninger, vil det motsatte av hva jeg skrev om i innlegget Forbud mot profitt inntreffe.

Vi kan nok forvente å se problemene tilta i Argentina etter dette. Neste steg blir vel mindre tilgang på varer og tjenester, rasjonering av enkelte varer og tjenester, og/eller noen form for subsidier til produsentene.

Det er ikke noe nytt at politikerne i Argentina forsøker å innføre forbud for å dekke over sin udugelighet. Fra før av har de på grunn av sin inflasjonskåte politikk innført offentlige vekslingskurser på utenlandsk valuta, hvilket har ført til et svartebørsmarked for dette. For å unngå at borgerne skal fullt og helt gi avkall på sin nasjonale valuta har de også innført forbud mot kjøp av edelmetaller.

Det er trist å se hva politikerne i Argentina gjør med landet deres. Det er også synd at folk stemmer på slike mennesker og ikke tar et oppgjør med de. For å sitere en argentinsk bekjent av meg: "People in Argentina unfortunately require more from Messi than they do from politicians."

mandag 15. september 2014

Investeringsselskap forbereder seg på uro i markedet

Oaktree Capital Management, et investeringsselskap under ledelse av den anerkjente investoren Howard Marks, er i følge kilder i ferd med å opprette et nytt fond på USD 10 milliarder som i all hovedsak skal forbli ubrukt inntil det oppstår uro i finansmarkedene som skaper kjøpsmuligheter.

Fra Bloomberg:
Oaktree Capital Group LLC (OAK) is preparing for the economic recovery to falter.
The world’s biggest distressed-debt investor is seeking $10 billion for a new fund with plans to sit on most of the capital until rising markets reverse course, three people with knowledge of the plans said. Oaktree plans to raise $3 billion that it can start investing immediately and $7 billion for a reserve pool to deploy when more distressed opportunities arise, said the people, who requested anonymity because the plans aren’t public.
Credit standards have dropped and non-investment grade debt issuances reached record levels,”John Frank, Oaktree’s managing principal, said July 31 on a conference call with investors and analysts. “Aggressive extensions of credit of the sort we’re seeing today have always been a precursor to a substantial distressed-debt opportunity.
Oaktrees leder Howard Marks er kjent for å være en investor som ikke tenker som alle andre. Under finanskrisen i 2008 stablet han og Oaktree på beina et fond på USD 11 milliarder som kjøpte opp eiendeler til en lav pris, og som siden gav deres investorer svært god avkastning.

Marks' tanker om risiko er vel verdt å lese, og du finner de bl.a. i hans bok The Most Important Thing: Uncommon Sense For The Thoughtful Investor. Det er en bok jeg kan anbefale.

Marks pleier regelmessig å offentliggjøre sine tanker på Oaktrees hjemmeside. Her er noen utdrag fra hans siste investorbrev, som kanskje kan forklare hvorfor han mener tiden nå begynner å bli moden for å gjøre klart litt tørt krutt i form av et stor investeringsfond:


Her er et intervju med Howard Marks om hans tanker og bok, fra januar i år:

fredag 12. september 2014

Raghuram Rajan advarer om konsekvensene av lavrentepolitikken


Indias sentralbanksjef Raghuram Rajan sier til Time Magazine at den langvarige og pågående lavrentepolitikken som alle de store sentralbankene fører kan føre med seg dårlige investeringer som ikke er hensiktsmessige for økonomi og samfunn.

Fra The Economic Times:
Asked whether super easy money has led to misallocation of capital, he said his greater worry was that by altering the price of capital for a substantial period of time, "are we also, in a sense, distorting investment decisions and the nature of economy we will have. 

"Have we artificially kept the real rate of interest somehow below what should be the appropriate natural rate of interest today and created bad investment that is not the most appropriate for the economy?" 

To a question whether long term low interest rate mean trouble, Rajan said his sense was that monetary policy can do only so much and beyond a certain point it does more damage than good.
Det Rajan sier er noe som for mange allerede er et velkjent fenomen. Enkelte økonomer snakker om såkalte "malinvestments", eller feilinvesteringer om du vil. Fra Wikipedia:
In Austrian business cycle theorymalinvestments are badly allocated business investments, due to artificially low cost of credit and an unsustainable increase in money supply.
Fra mises.org:
Malinvestment occurs due to misleading relative price signals, and it necessitates a corrective contraction - a bust following the boom.
Malinvestment results from the inability of investors to foresee correctly, at the time of investment, either the future pattern of consumer demand, or the future availability of more efficient means for satisfying consumer demand. Malinvestment is always the result of the inability of human beings to foresee future market conditions correctly. However, such errors are most frequently compounded by distorted price signals (the essential information channel through which entrepreneurs can identify investment opportunities) and these distortions in turn are most often caused by government intervention or inflation misleading market participants. It should be noted that it is often only in retrospect that malinvestments can be identified, as price distortions and financial bubbles can confuse investors and market participants for extended periods of time. 
Du kan lese mer om "malinvestment" på bloggen EcPoFi.

Hva er løsningen på problemene både Rajan og enkelte økonomer snakker om? Vel, mitt syn er at prisen på penger må reflektere de reelle underliggende forhold. Disse forhold avhenger av menneskers reelle sparing og lån av penger, og ikke slik det er i dag hvor penger helt ukritisk kan produseres ut av løse luften og pumpes inn i økonomien. Slik jeg ser det bør derfor pengemarkedet utsettes for fri konkurranse og sentralbankenes operasjoner legges ned. Prisen på penger bør settes fritt i markedet, og ikke dikteres av sentralbanker. For å sitere Jim Grant, og som jeg skrev i innlegget Intervjuer med Jim Grant"I'm all in favour of free-range interest, you know, the organic green kind of interest rates."

torsdag 11. september 2014

Fakta om Alibabas børsnotering og Jack Mas brev til investorer


Fredag 19. september skal det kinesiske selskapet Alibaba børsnoteres. Det som startet hjemme hos Jack Yun Ma i hans leilighet i Lakeside Gardens i Hangchou i 1999 har på 15 år vokset seg til en gigantisk selskap som totalt dominerer Kinas varehandel og nå har internasjonale ambisjoner.

Her kan du se en video fra selskapets spede begynnelse hjemme hos Jack Ma i 1999, lese fakta om børsnoteringen og Jack Mas brev til potensielle investorer.

India øker BNP med et trylleslag

Jeg har lenge vært meget kritisk til det veldig store fokuset blant økonomer, politikere og media på tall som brutto nasjonalprodukt ("BNP") og inflasjon. Daglig møtes vi at nyhetssaker som omhandler disse to nøkkeltallene i ulike geografiske områder, og straks et av tallene nærmer seg 0% skriker nær sagt alle ut om at krisetiltak må innføres for å øke veksten. Nær sagt ingen tar seg bryet med å tenke over hva tallene egentlig betyr, hva endringene skyldes, og om det virkelig er så farlig om de nærmer seg 0% og lavere.

De fleste tar for gitt at BNP er fasit på hvor bra en økonomi er og utvikler seg. De later til å tro at dette tallet er en eksakt vitenskapelig beregning. Virkeligheten er derimot en ganske annen. Faktisk kan myndigheter enkelt justere disse tallene slik de vil. I India skal de nå endre måten BNP beregnes på. De nye estimatene vil gjøre at den indiske økonomien virker større enn tidligere.

Fra Firstbiz:
India will soon revise the way it measures gross domestic product to reflect under-represented and informal economic sectors, two government sources said, in an initiative that is expected to show the economy is larger than previously thought.
"We plan to release GDP data based on the 2011/12 base year by early next year, that could theoretically revise up the growth estimates," the official said, requesting anonymity as he was not authorised to speak to media.
Pronab Sen, India's former chief statistician and current chair of the National Statistics Commission, said the planned adjustment would likely reveal that Asia's third-largest economy is bigger that previously reckoned in absolute numbers.
Oppjusteringen av estimatet fører til at landets budsjettunderskudd virker mindre og kan forsvare en bedre kredittverdighet av kredittratingbyråer, fordi underskuddet stort sett blant alle forståsegpåere måles som en andel av BNP:
Any upward revision this time will be a big boost for Modi and his Finance Minister Arun Jaitley, who is trying to meet a fiscal deficit target of 4.1 percent of GDP and convince global rating agencies like Standard & Poor to upgrade India's sovereign ratings. 
For vanlige individer og bedrifter så måles underskudd og gjeld oftest som en andel av inntektene. Dette gir en bedre pekepinn på i hvor stor grad man evner å bære underskuddet og/eller gjelden over tid. Denne logikken som tas for gitt ellers, brukes nær sagt aldri når man snakker om land. Da sammenligner man heller underskudd og gjeld med BNP. Slik jeg ser det er dette egentlig ikke veldig hensiktsmessig. Det blir enkelt å forstå når man ser hvor lett et land kan endre måten BNP måles på. Nær sagt med et trylleslag måles altså BNP mye større, og både underskudd og gjeld som en andel av BNP virker tilsynelatende mye bedre.

Som jeg har skrevet tidligere så kan BNP være et dårlig måletall. Eksempelet fra India illustrerer til en viss grad hvorfor så er tilfelle.

tirsdag 9. september 2014

En samtale med Sergey Brin og Larry Page

Her er et intervju med grunnleggerne av Google, Sergey Brin og Larry Page. De snakker bl.a. om hvordan de i begynnelsen av sin karriere var nær å selge selskapet sitt for rundt USD 1 million og om hvilke teknologier de synes er spennende, herunder bl.a. kunstig intelligens og selvkjørende biler.

Page og Brin sier at noen ganger har det offentlige så mye reguleringer på enkelte områder at man hindrer god utvikling og teknologiske fremskritt. På slutten sier Larry Page noe jeg selv har tenkt på før: for å unngå å få et lovverk som eser ut og blir totalt umulig for folk å forstå og ha oversikt over burde man vurdert å innføre en regel om at for hver nye side i lovverket som ble innført så måtte en eksisterende side fjernes.

torsdag 4. september 2014

Hvor ble folks nøysomhet av?


Ofte tenker jeg på hvordan folk i dag ser ut til å spare mindre enn i gamle dager. Jeg husker tilbake til hvordan mine besteforeldre var nøysomme og sa man måtte spare og tenke på fremtiden. Dette var også noe jeg ble opplært til. Sparegrisen var en viktig del av min barndom. Mitt inntrykk er at denne tankegangen er noe som er i ferd med å forsvinne. Nå er det nær sagt en selvfølge å ta på seg store lån i veldig ung alder. Folk snakker ofte om å låne penger og gjøre raske penger. Faktisk har det gått så langt at mange folk ser på deg som en tulling hvis du ikke har noe gjeld. På noen få generasjoner har man gått fra en mentalitet om sparing og nøysomhet til en mentalitet om belåning og konsumering.

Er det bare meg, eller har fokuset på sparing og nøysomhet blitt borte med årene? Er det bare meg, eller har fokuset på å låne penger og gjøre raske penger økt med årene? Vel, jeg gjorde for moro skyld noen søk i bøkene som Google har digitalisert. Hvor ofte har ordene "thrift" (norsk: nøysomhet, sparsomhet), "leverage" (norsk: belåning) og "fast money" (norsk: raske penger) forekommet i disse bøkene i perioden mellom 1800 og 2008 (som er siste registrerte årstall i statistikken)? Vel, som du ser av grafene under, så tilsier statistikken at det ikke bare er meg.

onsdag 3. september 2014

Bagatelles konkurs illustrerer det flotte med privat næringsliv


Den eksklusive restauranten Bagatelle i Oslo legger ned etter å ha tapt 44 millioner kroner. Eieren sier at "det har vært investert mye med hjertet når det gjelder Bagatelle, så dette er veldig trist.

Dette er et godt eksempel på at i det private næringsliv, altså den delen av økonomien drevet av vanlige folk som deg og meg og som i utgangspunktet ikke er betalt for av skattepengene våre (mange private bedrifter lever jo i praksis indirekte på penger fra det offentlige, og det kan diskuteres hvorvidt disse i realiteten er en del av det private næringsliv), så er man avhengig av tilstrekkelig med kunder for å kunne overleve på sikt. Man er avhengig av at folk ser behovet for og etterspør ens varer og tjenester. Dermed er man også avhengig av å gjøre en god jobb overfor ens kunder. Har man ikke tilstrekkelig med kunder, eller gjør man ikke en god nok jobb, så er ikke virksomheten overlevelsesdyktig og må legge ned.

I det offentlige er realiteten dessverre noe ganske annet. Fordi alt der finansieres via staten gjennom innkreving av skatter fra deg, meg og alle andre, er man der ikke avhengig av tilstrekkelig med brukere (kunder) for å overleve på sikt. Avhengig av hvilke politikere som sitter med makten så vil pengene strømme inn til virksomheten uansett hvor få brukere den har og hvorvidt den gjør en god jobb eller ikke. Der er man ikke avhengig av at folk ser behovet for og etterspør deres varer og tjenester. Der er man ikke avhengig av å gjøre en god jobb overfor brukerne.

Å være for økt privatisering og en mindre offentlig sektor er i mine øyne ensbetydende med å støtte opp om et samfunn hvor reelle behov og etterspørsel imøtekommes på en mest mulig effektiv og god måte, og hvor man premierer virksomheter som jobber for å tilby sine kunder bedre og rimeligere varer og tjenester.

"The development of capitalism consists in everyone having the right to serve the consumer better and/or more cheaply." "The capitalist system of production is an economic democracy in which every penny gives a right to vote. The consumers are the sovereign people. The capitalists, the entrepreneurs, and the farmers are the peoples mandatories." - Ludwig von Mises

Chris Martenson om inflasjon

I denne videoen forklarer Chris Martenson hva inflasjon er, hvordan det oppstår og hvilke konsekvenser det har.


La meg legge til at en svært viktig kilde til inflasjon og utvanning av verdien av pengene dine er banker som skaper penger ut av løse luften og øker pengemengden i samfunnet. Dette er noe som sjelden nevnes på slike videoklipp, men som like fullt er veldig viktig å være klar over.
"Lenin is said to have declared that the best way to destroy the Capitalist System was to debauch the currency. By a continuing process of inflation, governments can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens. By this method they not only confiscate, but they confiscate arbitrarily; and, while the process impoverishes many, it actually enriches some... Lenin was certainly right. There is no subtler, no surer means of overturning the existing basis of society than to debauch the currency. The process engages all the hidden forces of economic law on the side of destruction, and does it in a manner which not one man in a million is able to diagnose." - John Maynard Keynes

tirsdag 2. september 2014

Norge finansierer krigen i Ukraina via IMF


Etter at Ukraina tidligere i år fikk lånetilsagn fra det internasjonale pengefondet ("IMF"), melder Financial Times i dag at Ukraina vil ha behov for enda flere milliarder.

Fra ft.com:

Ukraine crisis hits economy and could require bigger loan, says IMF

Ukraine will require a much bigger international bailout than previously planned if the worsening conflict in the east persists beyond another few months, the International Monetary Fund warned on Tuesday.
Så, Ukrainas krig mot borgere i de østlige delene av landet, hvor tusenvis av mennesker hittil har blitt drept i kampene, har altså kostet så mye penger at landet trenger påfyll. Hvor kommer disse pengene fra da mon tro? Jo, blant annet fra norske skattebetalere.

Fra dn.no tilbake i desember 2011:


55 milliarder(!!!) norske kroner ble den gang lånt ut, tilsynelatende og i følge daværende statsminister Jens Stoltenberg, med det formål å "bidra til å stabilisere europeisk økonomi." Hva som ligger i det må gudene vite, men uansett om pengene går direkte til Ukrainas krigføring øst i landet, eller om de går til andre formål og dermed frigjør andre IMF-midler til å kunne lånes ut til Ukraina, så finansierer du, jeg og alle andre norske skattebetalere direkte eller indirekte krigen i Ukraina.

Godt er det da for Jens Stoltenberg at han nå har fått seg toppjobb i NATO, en av de aktørene som støtter opp om Ukrainas krigføring, hvor han mottar en millionlønn han ikke trenger å skatte av. Det er greit å invitere til lunsj når andre tar hånd om regningen.

Om ikke dette var nok, så har den nåværende regjeringen i Norge lovet mer økonomisk skattebetalerfinansiert støtte til Ukraina. Ingenting er så enkelt som å bruke andre mennesker penger.

Vingle-politikere


Slik jeg ser det er det i det store og hele ganske liten forskjell på de politiske partiene i Norge. Alle ønsker i høy eller litt mindre enn høy grad å styre ditt liv og dine muligheter til å gjøre det du vil, kreve inn omtrent like mye skattepenger, bruke omtrent like mye penger om enn bare på litt forskjellige ting, ha like mye velferdsordninger, støtte like mye utenlandsk krigføring, ha omtrent like mye byråkrati, osv. Det er så klart nyanser mellom partiene, men veldig mye er identisk, og de virkelig store linjene trekker i samme retning: like mye eller mer offentlig styr og stell. Av disse grunnene ble jeg derfor svært lite overrasket da jeg i dag leste at en politiker fra Høyre har meldt overgang til Senterpartiet.