Boom Bust

Boom Bust

søndag 30. november 2014

Vil en oljenedtur gi økonomisk smell for GIEK?


I Norge har vi noe som heter Garantiinstituttet for Eksportkreditt ("GIEK"). Dette er et statlig selskap som på vegne av norske skattebetalere garanterer for veldig mange lån som tas opp når noen kjøper varer og tjenester fra Norge, alt med det formål å hjelpe norsk eksportindustri å få solgt sine varer. Sammen med selskapene Eksportkreditt og Eksportfinans er GIEK en del av av en gruppe selskaper som staten har opprettet med det formål å subsidiere norske eksportbedrifter. De siste månedene har oljeprisen falt kraftig, og næringer tilknyttet offshore olje- og energi har fått hard medfart i finansmarkedene. Hva er så GIEKs eksponering mot utlån til disse næringene?

Per 30. juni 2014 hadde selskapet garantert for utlån til en verdi av NOK 76,7 milliarder. GIEK sier i sin kvartalsrapport at de "anser...risikoen i offshore-porteføljen å være godt sikret." Jeg vet ikke hvor mye av garantiene som per andre kvartal i år vedrørte offshorenæringer, men ved utgangen av 2013 var det i følge GIEKs årsrapport NOK 68,4 milliarder som var relatert til olje- og gassindustrien:


I 2014 kan vi av GIEKs garantioversikt se at veldig store beløp er garantert for utlån til kjøpere av oljerigger, drillskip, leverandørbåter og annet utstyr. Det blir interessant å se om nedturen i oljeprisen er noe som vil vedvare, og hva konsekvensene i så fall blir for de bedriftene som har kjøpt alt dette ved hjelp av norske skattebetalergaranterte utlån.

Kina innfører statsgaranti for bankinnskudd


I Norge har vi i mange år hatt statsgaranti for bankinnskuddene våre. Nå ser vi Kina innføre det samme i sitt banksystem, hvor man fra 2015 kan komme til å innføre statsgaranti på bankinnskudd opp til et beløp tilsvarende ca. en halv million kroner.

Fra quartz.com:

China creates a bank deposit insurance system.

 
 
The People’s Bank of China introduced draft rules on an insurance system for bank deposits of as much as 500,000 yuan ($81,367). No start date came with the announcement but state media have suggested the new system—which removes the implicit government guarantee behind all deposits—could begin in early 2015.
Som jeg har skrevet om ved flere tidligere anledninger så er bankinnskuddsgarantier slik jeg ser det negativt for samfunn og økonomi. Innskuddsgarantier gjør at folk er likegyldig til hvilken bank de plasserer pengene sine i. Om de plasserer sine penger i Pølsebodbanken AS eller i Fort Knox Banken AS betyr ingenting for folk. De vet de sikres uansett hvis det går galt. De har dermed ingen incentiver til å gjøre undersøkelser av om banken deres er solid og skikkelig. Det er i og for seg greit å ha skikkelige forsikringer for bankinnskudd, men ikke slik staten gjør det. Innskuddsgarantien i Norge har nemlig kun dekning for ca. 1,5% av de innskudd de skal garantere. Hvis det blir tap utover dette er det ikke mer penger igjen i fondene som skal sikre disse bankinnskuddene. Til alt overmål er de nåværende eiendelene i Bankenes Sikringsfond plassert i statsgjeld. Jeg har omtalt dette i flere tidligere innlegg, f.eks. i Murray Rothbard om bankene: "They ain't got the money!"

Jeg synes det er bedre at de som har aksjeeierskap i en bank, som har lånt ut penger til en bank gjennom å investere i dens obligasjoner, og de som har lånt pengene sine til banken som bankinnskudd (ja, det er dette du gjør når du setter penger på kontoen din) taper pengene sine når en bank går konkurs, enn at staten skal redde banken og bruke skattebetalernes penger på dette. Dessverre er det knapt noen vanlige folk som i dag forstår at bankene lager penger (kreditt) ut av løse luften og ikke har dekning for alle pengene de har laget. Derfor vil mange intetanende og uskyldige mennesker risikere å miste sine penger når en bank går konkurs. Men, eneste måten å lære seg om virkeligheten på er kanskje at man lar disse menneskene ta tapene. Først da vil folk våkne opp og stille spørsmål ved hvordan bankene opererer. No pain, no gain. Om man hadde avskaffet statsgarantien for bankinnskudd så kunne offentlige myndigheter på forhånd opplyst folk om konsekvensene av dette, for å sikre at det ikke kommer som julekvelden på kjerringa.

20% av amerikanere feirer Thanksgiving på matkuponger


Midt i alt snakket om hvor fortreffelig den amerikanske økonomien gjør det dukker noen glimt av sannhet opp og minner oss om den underliggende ikke fullt så positive trenden i USA. Nye tall viser nå at for fjerde år på rad så lever nær av av fem amerikanske husholdninger på matkuponger.

Fra cnsnews:

Nearly 1 in 5 Households Will Celebrate Thanksgiving on Food Stamps

(CNSNews.com) - Nearly one in five U.S. households will celebrate Thanksgiving on food stamps this year, according to the latest data from the U.S. Department of Agriculture on participation in the Supplemental Nutrition and Assistance Program.
Back in fiscal 2000, there were 106,061,000 households in the United States and, according to a USDA report published in November 2012, there was a monthly average of 7,335,000 households—or 6.9 percent—getting food stamps that year.
As of this August, according to the most recent data released by USDA, there were 22,729,389 households on food stamps. That equaled 19.75 percent of 115,048,000 households in the country at that time.
In each of the two previous fiscal years, the percentage of American households on food stamps in the average was near 20 percent, hitting 19.4 percent in 2012, 20.4 percent in 2013.
As of August, according to the Department of Agriculture, there were 46,484,828 individuals in the food stamp program.
Fra før av har vi notert oss at det er like mange mennesker i USA som mottar matkuponger som der er kvinner i fulltids arbeid.

Et sitat fra den avdøde økonomen Murray Rothbard og hans bok Making Economic Sense er her passende:
The contemptuous charge by economic “scientists” that all this experience by consumers is merely “anecdotal,” that hard quantitative data and their statistical manipulations demonstrate that economic growth is lively, that the economy is doing splendidly, that inflation is over, and all the rest, doesn’t cut any ice either. In the end, all this “science” has only succeeded in convincing the public that economic and statistical experts rank up there with lawyers and politicians as a bunch of—how shall we put it?—“disinformation specialists.”  
If everything is going so well, the public increasingly wants to know, how come young married couples today can no longer afford the standard of living enjoyed by their parents when they were newlyweds? How come they can’t afford to buy a home of their own? One of the glorious staples of the American experience has always been that each generation expects its children to be better off than they have been. This expectation was never the result of mindless “optimism”; it was rooted in the experience of each preceding generation, which indeed had been more prosperous than their parents.
But now the reality is quite the opposite. People know they are worse off than their parents, and therefore they rationally  expect their children to be in still worse shape.
Og der virkelighetsfjerne sjevøkonomer (sic) og tradisjonell inkompetent media fremhever USAs økonomi som et lyspunkt i verden, har Rothbards siste setning mer rot i virkeligheten. 65% av amerikanere er nemlig av den oppfatning at dagens unge generasjon vil vokse opp til å oppleve en verre økonomisk situasjon enn dagens voksne generasjon.

mandag 24. november 2014

Warren Buffetts måte å vinne diskusjoner


Jeg får noen ganger spørsmål om hvordan man skal gå frem for å overbevise meningsmotstandere om at ens eget syn er det riktige og beste. Jeg er på ingen måte noen ekspert på slikt, men i innlegget Hvordan diskutere med meningsmotstandere? skrev jeg om syv trinn jeg selv mener kan være viktige: 1) Start samtalen med et smil, 2) Finn noe dere har til felles, 3) Si noe om deg selv som relaterer seg til noe dere har felles, 4) Still et åpent spørsmål, 5) Hold deg unna kontroversielle emner, 6) Bruk den andre personens navn, og 7) Lytt til den du snakker med. Jeg skrev videre:
Slik jeg ser det er det ikke alltid om å gjøre å "vinne" en samtale og diskusjon. Man må noen ganger se langsiktig på det. Det handler kanskje heller noen ganger om å plante et lite tankefrø som kan danne grunnlaget for en ny type tankegang i hodet på den man snakker med. Over tid, og med litt "vanning og gjødsling" i ny og ned, vil frøet kunne vokse og slå ut i en ny tanke og overbevisning. På det tidspunktet vil sannsynligvis personen også føle at han eller hun kom på tanken helt selv uten påvirkning fra andre. Når personen faktisk oppriktig tror dette selv, føler den et større grad av eierskap til tanken, og den vil dermed ha et større potensial for videre utbredelse. En tanke som virkelig har slått rot i et menneske kan være en veldig sterk drivkraft. Jeg sier ikke at man skal forsøke å manipulere andre mennesker, men heller være oppmerksom på hvordan man fremlegger sitt budskap og sine tanker for å få maksimal aksept for disse over tid.
I boken Warren Buffett's Management Secrets kan vi lese om hvordan verdens mest kjent og kanskje mest suksessfulle investor Warren Buffett gjør det når han skal vinne en diskusjon. Fra boken:
To win an argument you sometimes have to lose. Warren learned early on that the way to win an argument was not to have one in the first place. That to openly correct someone might cause them to lose face, and in the process the person could end up resenting him. 
Warren learned from [Dale] Carnegie that instead of taking issue with someone, it was better to agree with them so that you could win the person’s trust, and in the process get the person to listen to your ideas. Warren fully embraces this philosophy, and he is famous for avoiding conflict and arguments. 
Warren is also well known for listening to people and for respecting their opinions, even when they are contrary to his own. But it is his ability to agree with the other person’s argument that allows others to relax and to hear Warren’s position. And Warren knows that getting the other person to listen to you is the first step to winning any argument.

Paul Krugman vs. Peter Schiff


Økonomen Paul Krugman skrev for et par dager siden et blogginnlegg om Peter Schiff og det økonomiske synet han representerer i sin spalte i New York Times. Her er Krugmans innlegg:

The Wisdom of Peter Schiff

No, seriously. Well, sort of. Danny Vinik sends us to the latest from Schiff, who made a big splash in 2008-2009 predicting runaway inflation if not hyperinflation; he was a favorite of Glenn Beck’s.
And in his new piece Schiff lays out the analytical issue very clearly:
Mainstream economists (who hold sway in government, the corporate world, and academia) argued that as long as the labor market remained slack, inflation would not catch fire. My fellow Austrian economists and I loudly voiced the minority viewpoint that money printing is always inflationary-in fact, that it is the very definition of inflation. 
The truth is that high levels of unemployment are historically correlated with higher inflation and low levels of unemployment with lower inflation. That is because an economy that more fully utilizes labor resources is more productive. More production brings down prices. In contrast, an economy that does not fully employ its citizens is less productive, and its government is more prone to pursue misguided inflationary policies to stimulate the economy. 
OK, leave aside the business about defining money-printing as inflation; guys, nobody cares. But what Schiff says very clearly is that according to his worldview, rolling the printing presses should cause inflation (by the normal definition) even in a depressed economy, and that high unemployment should in fact make inflation higher, not lower.
He has that exactly right: the central dispute is between those who see depressions as the result of inadequate demand, implying that inflation will fall and that printing money does nothing unless it boosts employment, and those who see depressions as the result of maladapation of resources or something — anyway, something on the supply side — who predict that running the printing presses will lead to runaway inflation.
How could you test those rival views? Why, how about having a huge slump, to which central banks respond with aggressive monetary expansion? And that is, of course, the test we’ve just run. And everywhere you look, inflation is low, verging on deflation.
So we’ve just run the Schiff test — and his brand of economics, by his own criteria, loses with flying colors. And that goes for just about all anti-Keynesian doctrines: we ran as close to a clean experiment as you’re ever going to get, and the answer is no.
Now, just about everyone on that side insists that it’s not true, that sinister bureaucrats are smuggling away the inflation evidence and burying it in Area 51. That tells you a lot about who we’re dealing with. But at least Schiff states the issue clearly before refusing to admit error.
Du kan jo tro at Schiff ikke lar slikt stå usagt. Pleier han noen ganger å ikke si noe? Her er hans respons:


Jeg klarer å se denne diskusjonen litt fra begge sider, men det er vel likevel liten tvil om hvilken av disse to jeg personlig har mest sansen for. 

Østerriksk økonomi vs. Keynesiansk økonomi:

Den vestlige verdens tro på fremtiden i en graf

Innimellom alt snakket blant økonomer og media om at land som USA og Storbritannia viser god økonomisk vekst, og at sentralbankenes ekstraordinære inngripen i økonomi og samfunn har fått verden ut av en krise og på vei til mer bærekraftig vekst, så kommer man ofte over informasjon som tegner et annet bilde. Makrotall sier en ting, men "mannen i gata" sier veldig ofte noe annet. Her er en graf som viser fremtidstroen blant folk over hele verden, og hvorvidt de tror dagens unge generasjon vil vokse opp til å få en bedre eller verre finansiell situasjon enn dagens voksne generasjon.

Det er interessant å se at hele 65%, 72%, 79% og 86% av respondentene i hhv. USA, Storbritannia, Japan og Frankrike, svarer at de tror dagens unge generasjon vil vokse opp til å oppleve en verre økonomisk situasjon enn dagens voksne generasjon. I fremvoksende økonomier er fremtidstroen vesentlig mer positiv. Alle disse svarene gir ikke nødvendigvis noen fasit, da det forutsetter en viss grad av selvinnsikt og evne til å forstå tingenes tilstand, men som et minimum tegner dette et mer dystert bilde av den økonomiske tilstanden og trenden i vestlige utviklede industriland enn hva som tegnes av mange økonomer, politikere og media.

(Kilde: Pew Research Center)

Presentasjon av Howard Marks

Her er en presentasjon holdt av Howard Marks, lederen av investeringsselskapet Oaktree Capital Management, på en konferanse i regi av CFA. Personlig har jeg stor sans for Marks og hans måte å tenke på. Jeg anbefaler boken The Most Important Thing: Uncommon Sense For The Thoughtful Investor. Uansett om du har lest den boken eller ikke så er denne presentasjonen verdt å få med seg, og den tar i korte vendinger for seg mye av det samme som han skriver om i sin bok.

søndag 23. november 2014

Finanstilsynet om bankenes pengeproduksjon


Jeg har siden denne bloggen ble påbegynt skrevet ganske mye om hvordan bankene produserer penger ut av løse luften (bl.a. herherher og her). Nå kan vi se at også Finanstilsynet i sin nyeste rapport Finansielle Utviklingstrekk skriver om dette under en temaartikkel om bankenes markedsfinansiering.

Her er et utklipp fra Finanstilsynets rapport, side 53 og 54:
I pengemengdebegrepet inngår bankinnskudd, kontanter og sentralbankinnskudd. Sentralbankpenger (den monetære basen) består av sentralbankreserver og kontanter, som er sentralbankens gjeld til private banker og publikum. Pengemengden består av kontanter og bankinnskudd. Det finnes mer omfattende definisjoner der også andeler i pengemarkedsfond inngår som del av pengemengden. Forholdet mellom pengemengden og den monetære basen betegnes pengemengdemultiplikatoren. Denne sier noe om hvor mye et initialt bankinnskudd vokser etter at bankene låner ut deler av innskuddet, som igjen dukker opp som et nytt innskudd i samme eller en ny bank og som gir grunnlag for et nytt utlån som blir et nytt innskudd osv. 
Multiplikatorteorien har vært at publikum sparer og plasserer deler av sparingen som bankinnskudd. Disse innskuddene finansierer bankenes utlånsvekst. Pengemengdemultiplikatoren bestemmer hvor mye pengemengden (bankinnskuddene) vokser for en gitt initial økning i bankinnskuddene. Et stabilt forhold mellom basispengemengden og bankinnskudd innebærer at kredittilbudet kan "styres" gjennom basispengemengden. 
En noe annen innfallsvinkel er at bankene selv "skaper" innskudd ved å yte nye lån uten at veien går om publikums sparing. Når en bank yter et nytt lån, mottar låntaker samtidig et bankinnskudd og nye penger er skapt. Bankens eiendeler øker med samme beløp (lånebeløpet) som bankens forpliktelser (bankinnskuddet). Bankinnskudd er en bokføringsdisposisjon, som viser hvor mye bankenskylder kundene. Sentralbankene styrer ikke kredittveksten og pengemengden gjennom kontroll av basispengemengden, men gjennom prisen på sentralbankreserver (gjennom styringsrenten). 
Det er begrenset hvor mye penger (eller bankinnskudd) bankene kan skape ved å yte kreditt. Prisen på kreditt (rente og provisjoner) har betydning for hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å låne. For den enkelte bank må nye lån være lønnsomme, ikke for risikable og tilfredsstille regulatoriske krav. For å vinne markedsandeler settes ofte utlånsrentene ned, og lønnsomheten ved nye lån reduseres. Når utlånet er innvilget, kan banken miste innskuddet til en annen bank. For å være konkurransedyktig på innskudd kan bankene derfor måtte øke innskuddsrenten. Begge forhold påvirker lønnsomheten ved å gi nye lån, og legger en begrensning på utlånsveksten i den enkelte bank. Bankenes utlånsvekst begrenses også av bankenes kredittrisikovurderinger. 
Dersom bankene samlet beslutter å innvilge flere lån, kan mekanismene nevnt over ha begrenset effekt på kreditt‐ og pengemengdeveksten. Selv om enkeltbanker kan tape innskudd til andre banker, vil de samme bankene kunne få økte innskudd som resultat av kredittgivningen i andre banker. Sterk aggregert kredittvekst kan drives av underliggende fundamentale økonomiske faktorer, men kan også drives av forventninger som kan skifte brått. Det siste vil føre til et mer ustabilt finansielt system.
Jeg synes dette er litt morsomt, for meg bekjent så var det inntil nylig folk i denne institusjonen som nektet for at pengeproduksjon foregår på denne måten. Det ser ut til at Finanstilsynet likevel tok dette inn over seg etter at den britiske sentralbanken i mars i år kom ut med sin rapport om hvordan pengeproduksjonen foregår, hvilket man ser ut ifra fotnoten i Finanstilsynets rapport hvor det henvises til Bank of England Quarterly Bulletin 2014 Q1. Bedre sent enn aldri.

(Takk til Ole for tips.)

lørdag 22. november 2014

Kjos og Norwegians kamp mot korporatisme og crony capitalism


I en artikkel på DN.no kan vi lese om Bjørn Kjos og flyselskapet Norwegian som møter kraftig motstand i USA mot sine planer om å bl.a. benytte asiatisk mannskap på flyvninger inn og ut av USA. Motstanden kommer så klart fra proteksjonistiske fagforeninger, flyselskaper og andre grupper som forsøker å verne sine medlemmer og sine interesser mot konkurransen Norwegian byr på.

De bruker som, akkurat som f.eks. taxinæringen i Norge bruker mot Uber, argumentet om at Norwegian "må følge de samme spillereglene som alle andre". Det de så klart ikke sier noe om er at disse såkalte spillereglene fra før av er tilpasset deres interesser og virksomheter, og ikke fasiliterer nyvinninger, innovasjon eller hard konkurranse. Bak det hele ligger det etter mitt syn en frykt for å bli utkonkurrert. Man forsøker å få staten til å ta part og verne mot konkurransen utenfra. For meg er dette rett og slett rasisme, feighet og fremmedfrykt. Man skiller i praksis mellom amerikanske kabinansatte og filippinske kabinansatte, man er for feig til å møte konkurransen fra andre som er villig til å gjøre jobben like godt som en selv men til en lavere pris, og man frykter folk fra deler av verden hvor man har lavere krav til lønn og arbeidsbetingelser.

Kjos representerer for meg i denne saken alles kamp mot korporatisme og crony capitalism. Han kjemper mot fagforeninger og andre særinteresser som med nebb og klær tar alle triks i bruk for å sikre sin trygge posisjon mot konkurranse utenfra. Jeg sier bare en ting her: stå på Bjørn Kjos!

fredag 21. november 2014

Nederland henter hjem over 100 tonn gull fra USA


Via Koos Jansen i BullionStar.com kom jeg i dag over nyheten om at Nederlands sentralbank i det stille har hentet hjem 122,5 tonn gull som tidligere var oppbevart i USA. Dette tilsvarer etter dagens gullpris og dollarkurs ca. 32 milliarder norske kroner. I en pressemelding skriver sentralbanken i dag bl.a. følgende:
De Nederlandsche Bank (DNB) has adjusted its gold stock location policy and has shipped gold from the United States to the Netherlands to spread its gold stock in a more balanced way.
Under the previous policy, 11% of the gold stock was located in the Netherlands, 51% in the United States, with the remainder held in Canada (20%) and the United Kingdom (18%). Under the new policy, the breakdown by location is as follows: 31% in Amsterdam, 31% in New York, with the relative holdings in Ottawa and London remaining unchanged at 20% and 18%, respectively. Following this adjustment, DNB is in line with other central banks holding a greater part of their gold stock in their own countries. Beyond realising a more balanced distribution of the gold stock across the different locations, this may also have a positive effect on public confidence.
Koos Jansen illustrerer omfanget av denne refordelingen av sentralbankens gullbeholdning med følgende tabell:


Det kan for øvrig nevnes at det for en tid tilbake ble meldt at et annet land, Tyskland, hadde stoppet sitt program med å hente hjem deler av sitt gull oppbevart i USA, men i følge Jansen er dette feil, og Bundesbank er fortsatt i full gang med å få hjem flerfoldige tonn med gull.

Abenomics + Krugman = Sant


Det er ingen hemmelighet at økonomen Paul Krugman fra USA er en stor tilhenger av at offentlige myndigheter i et land med økonomiske vanskeligheter bør bruke mye penger, ha underskudd på sitt budsjett og sette rentene langt ned for å stimulere til økte låneopptak for å skape økonomisk vekst. Hvilket land passer godt inn under denne beskrivelsen fra før av? Japan kanskje? Vel, nå har Krugman tydeligvis fått innpass hos den japanske statsministeren Shinzo Abe.

Abe hadde opprinnelig tenkt å øke merverdiavgiften i Japan, men har nå som kjent avlyst dette og oppløst parlamentet for å holde et nyvalg som han vel håper skal sikre han en fortsatt sterk oppslutning om sin politiske kurs. I en artikkel på Bloomberg kan vi lese at Paul Krugman, en selvutnevnt stor tilhenger av "Abenomics", var med på å overbevise Abe om å avblåse økningen i merverdiavgiften:
Honda, 59, an academic who’s known Abe, 60, for three decades and serves as an economic adviser to the prime minister, had opposed the April move and was telling him to delay the next one. Enter Krugman, the Nobel laureate who had been writing columns on why a postponement was needed.
“That nailed Abe’s decision -- Krugman was Krugman, he was so powerful,” Honda said in an interview yesterday in the prime minister’s residence, where he has an office. “I call it a historic meeting.”
With a handful of aides and secretaries present at the reception room on the fifth floor of Abe’s residence in the Nagatacho district southwest of the Imperial Palace, Krugman began by praising Abenomics, describing how much he respected the program to revive Japan after 15 years of deflation, Honda said.
The only problem was the sales tax, Krugman said, according to Honda. Honda, Hamada and another aide, Eiichi Hasegawa, kept quiet. Honda says that by the end of the meeting, he was convinced Abe would decide on postponement.
Hamada, who had advised Abe on his pick for Bank of Japan governor, said that “Abe listened to Krugman’s view very carefully.” Hamada said in an interview Nov. 18 that “he probably helped the prime minister make up his mind.”
Abe himself highlighted his discussion with Krugman when speaking on the national public television broadcaster NHK three days ago. 
Krugman plays down his role, saying the Nov. 6 meeting with Abe “was very straightforward.”
“He had questions and I hope I answered them clearly,” Krugman said in a telephone interview yesterday. “I told him the kinds of things I’ve been writing -- I hope I made a good case. What effect it had on him is unknown to me. He’s certainly not going to blurt out ‘I’m sold.’”
Following Abe’s Nov. 18 decision to postpone next year’s tax increase by 18 months, Krugman said: “I’m happy to see what they’re doing.”
Krugman fortalte også Abe at hvis han økte merverdiavgiften så ville det knekke ryggen på Abenomics, og føre til at Japan ikke ville unnslippe deflasjonen.

Sentralbankene har en jobb om å opprettholde prisstabilitet. I så måte må man vel kunne si at Japans sentralbank faktisk har gjort jobben godt. Krisemaksimeringen om deflasjon i Japan ser litt rar ut når man ser på utviklingen for prisene i Japan de siste tiårene.


Det er bare å sette seg tilbake og la tiden gå, for så å vente på at Japan med sine store budsjettunderskudd som fullstendig finansieres av sentralbankens pengetrykking skal selvdestruere, for når folk som Krugman dikterer økonomisk politikk er det (etter mitt syn) ikke utenkelig at Japan får et utfall som Steve Baker på generell basis ser for seg for hele det økonomiske systemet vi i dag lever under, "there is no way to change the present monetary order until the ideas behind it have been tested to destruction (...) It will not change until it becomes apparent that the ideas behind the system are untenable." Så jeg synes Krugman og likesinnede økonomer bør innsettes som sentralbanksjefer og statsministre i alle land, så kan man bli ferdig med dette først som sist, istedenfor den tvangspiningen man nå må gjennom.

torsdag 20. november 2014

Det britiske parlamentets debatt om Money Creation and Society


I dag ble det for første gang på nesten to hundre år avholdt en debatt om pengeproduksjonens rolle i samfunnet i det britiske parlamentet. Debatten med tittelen "Money Creation and Society" ble innledet og styrt av parlamentsmedlemmet Steve Baker (en politiker jeg omtalte tilbake i 2012), og som en innledning siterte han grunnleggeren av Ford Motor Company, Henry Ford, som en gang sa at “It is well enough that people of the nation do not understand our banking and money system, for if they did, I believe there would be a revolution before tomorrow morning.

Jeg klarte ikke å legge videoen inn her, men du finner et opptak av dagens debatt via denne lenken (fra 11:18 i opptaket). Under følger en del utdrag fra hva Baker sa under debatten. Det var flere som deltok, og du kan se opptaket eller lese referatet for å se/lese alt. Du finner hele referatet fra debatten via denne lenken.

Baker om hva penger for han representerer:
"What is money? Well, I think money is the basis of a moral existence, because we should in our lifes be exchanging value for value."
Baker om et fritt markeds rolle i samfunnet:
"I want to live in a society where even the most selfish person is compelled by our institutions to serve the needs of other people, and that institution is called a free market economy, because in a free market economy you don't get any bail outs and you don't get to live at somebody else's expense."
Baker om hvordan folk i dag feilaktig forveksler et fritt marked med korporatisme:
"We have ended up pretending that the banking system and the financial system is the free market, when the truth is it is the most hideous corporatist mess."
Baker om renter som veldig viktige prissignaler og hvorfor de ikke bør tukles med av en sentralbank:
"Interest rates are a price signal like any other. They should be telling markets about people’s preferences for goods now compared with goods later. If they are deliberately manipulated, they will tell entrepreneurs the wrong thing and will therefore corrupt people’s investment decisions. The bond and equity markets are there to allocate capital. If interest rates are manipulated and if new money is thrown into the system, prices get detached from the real world values they are supposed to be connected to—what resources are available, what technology is available, what people prefer. The problem is that these prices, which have been detached from reality, continue to guide entrepreneurs and investors, but if they are now guiding entrepreneurs and investors in a direction that takes them away from the real desires of the public and the available resources and the technology, we should not then be surprised if we end up with a later disaster."
Baker om hvordan en ev. endring av pengesystemet vil skje:
"After 15 years of studying these matters, and now having made it to the Treasury Committee, I am ever more convinced that there is no way to change the present monetary order until the ideas behind it have been tested to destruction—and I do mean tested to destruction. This is an extremely serious issue. It will not change until it becomes apparent that the ideas behind the system are untenable."
Bakers avslutning av debatten:
"I would like to leave my final words with Richard Cobden, the Member representing Stockport back in the time when this was also a big issue. He said: I hold all idea of regulating the currency to be an absurdity; the very terms of regulating the currency…I look upon to be an absurdity”. The currency, for him, should be regulated by the trade and commerce of the world.” I wholeheartedly agree."
Jeg må si det er veldig stor fremgang at dette svært viktige temaet debatteres i parlamentet i Storbritannia. Ikke så mange deltok, men noen tankefrø har åpenbart satt seg i hodene på enkelte britiske politikere, og jeg vil tro disse vil gro godt med årene som kommer. Ingenting er så sterkt som en tanke hvis tid har kommet, og jeg tror tanker om dette vil spre seg hos mange flere utover i dette tiåret. Vi har dessverre enda til gode å se politikere i Norge snakke om dette. Ut i fra hva jeg har observert og selv erfart av deres kunnskap om temaet så vil jeg tro at det kan bli lenge til, men ingenting ville gledet meg mer enn å bli motbevist på dette.

onsdag 19. november 2014

Det britiske parlamentet debatterer hvordan penger skapes


Ja, tro det eller ei, men du leste overskriften riktig. For første gang på nesten to århundrer skal det britiske parlamentet i morgen, torsdag 20. november, avholde en offisiell debatt om hvordan penger skapes. Sesjonen med tittelen "Money creation and society" skal ledes av UKIPs representant Douglas Carswell, de konservatives representanter Steve Baker og David Davis, Caroline Lucas fra det grønne partiet og Michael Meacher fra arbeiderpartiet.

Debatten skal etter planen starte kl. 13:30 norsk tid og du vil kunne følge den live via denne lenken.

Pengeproduksjon og pengesystemet kort forklart:

tirsdag 18. november 2014

VGs kunnskapsløse artikler om renter og nordmenns gjeld


I går fremkom det en artikkel i VG hvor de under temaet "Gjeldskrisen" stilte spørsmålet "Er vi sikre på at størrelsen på husholdningenes gjeld er helt uproblematisk?" Svaret er selvfølgelig like enkelt som de legger opp til: nei, snarere tvert i mot. Artikkelen fortsetter med å si at "man trenger ikke være dommedagsprofet for å være litt bekymret for det gjeldsberget norske husholdninger er i ferd med å dra på seg," og det advares om de samfunnsproblemer for store gjeldsnivåer kan føre med seg "skulle vi få et tilbakeslag i økonomien."

Artikkelen retter etter mitt syn et ytterst rettmessig fokus på nordmenns destruktive forhold til gjeld. Det er bra at en stor norsk avis tar opp dette. Det ironiske her er at artikkelen er skrevet av en journalist som for tre uker siden forfektet et syn som illustrerer nettopp hvorfor nordmenn med årene har fått så mye gjeld som de har.

Etter at den svenske sentralbanken 28. oktober i år hadde kuttet sin rente til nullpunktet skrev journalisten den gang en artikkel i VG om at "den store skrekken...er fallende priser" og at "det kan...bli nødvendig med rentekutt også hos oss." Det som bl.a. talte mot å kutte renten i Norge var da etter journalisten sitt syn at "enn så lenge er...låneiveren god nok i Norge, iallefall i husholdningene, til at vi trenger en lavere rente."


Altså, i følge journalisten er folk i Norge fortsatt tilstrekkelig ivrige(!) med å låne, slik at sentralbanken ennå ikke behøver å innføre tiltak. Riktignok påpekte journalisten at sentralbankene i Sverige og Norge har en utfordring hva gjelder husholdningenes høye gjeldsbelastning, men artikkelen ble avsluttet med at "la det ikke være noen tvil, mye overraskende skal skje fremover om Norges Bank ikke tvinges til å redusere vår rente fremover. Det kommer til å bli billigere å ha lån."

Er det noen andre enn meg som ser en logisk brist her? På den ene side argumenterer man for (og her snakker jeg ikke bare om denne journalisten, men også om de aller fleste økonomer og folk som uttaler seg i media) at rentene må kuttes slik at det blir billigere for folk å ta opp lån. Så, på den andre siden, advarer man mot at folk har for mye gjeld. Eh...? Okeeeeei...?

Noe av det sentrale denne journalisten og andre ignorerer er at det vi i dagens samfunn bruker som penger, i all hovedsak digitale kontopenger på våre bankkort, skapes i form av gjeld. I vårt fiat pengesystem (et pengesystem hvor pengene ikke har noen tilknytning til en underliggende ting, men har sin verdi kun fordi staten befaler det gjennom lovverket og det faktum at skatten skal betales med norske kroner) skapes penger når en bank utsteder et lån til en kunde. Når sentralbanken har fått et mandat til å forsøke å skape en årlig kontinuerlig prisvekst på 2%, som journalisten i VG og nær sagt alle andre åpenbart mener er absolutt livsviktig å oppnå, så innebærer det at sentralbanken i form av lave renter og/eller pengetrykking må stimulere til utlånsvekst i bankvesenet slik at den økte pengemengden legger et oppadgående press på prisene.

Den naturlige utviklingen i en økonomi, med produktivitetsforbedringer og masseproduksjon, ville egentlig vært fallende priser. Tenk litt over det. For å oppnå en årlig prisvekst på 2% må det derfor skapes veldig mange nye kroner for å by opp prisene på varer og tjenester som ellers naturlig ville falt i pris. Og for å gjenta meg selv, hvordan skapes det veldig mange nye kroner? Jo, det må utstedes veldig mange nye lån. Og hvordan skal det utstedes veldig mange nye lån? Jo, veldig mange mennesker må ta på seg veldig mye gjeld.

Og med dette sluttes sirkelen i dette blogginnlegget, for hva kan man bli når veldig mange mennesker tar på seg veldig mye gjeld? Jo, for å svare med journalistens egne ord, og det som var utgangspunktet for artikkelen i VG, da blir man "litt bekymret for det gjeldsberget norske husholdninger er i ferd med å dra på seg."

mandag 17. november 2014

Ubers grunnlegger snakker om idiotiske reguleringer

I dette korte intervjuet forteller en av grunnleggerne av persontransportselskapet Uber, Travis Kalanick, om hvorfor han mener Uber tilfører samfunnet og forbrukerne noe positivt. Han gir noen eksempler på idiotiske reguleringer i persontransportbransjen, og forteller om unnfangelsen av Uber som skjedde da han var i Paris og ikke fikk tak i en drosje. Han sier at det nok vil ta litt tid før Uber ev. vil akseptere betaling i form av Bitcoins, men at de i utgangspunktet er positiv til nyvinninger og innovative løsninger.


Folk hater endringer, og spesielt hvis dette innebærer at livsgrunnlaget deres på noen som helst måte trues. Det er derfor ikke overraskende at selskaper som Uber møter sterk motstand. I en såpass regulert og beskyttet bransje som persontransport, hvor man ikke er vant til reell konkurranse, så vil konkurranse fra nyvinninger møtes med sterke følelser og krav om inngripen (beskyttelse) fra myndighetene. De beskyttede næringene vil ofte argumentere ofte for at "det må være like regler for alle", men i og med at næringene ofte er sterkt regulert og beskyttet, så er essensen av det de krever i praksis at de nye aktørene som utfordrer deres posisjon ikke skal få mulighet til å konkurrere seg inn i markedet gjennom produktforbedring og/eller lavere priser.

Mange endringer i samfunn vil før eller siden tvinge seg frem. Ofte handler det bare om at særinteresser og status quo prøver å unngå det uunngåelige så lenge som mulig. Heldigvis lar dette seg vanskelig gjøre, for ellers ville vi kanskje fortsatt levd i steinalderen, og personlig er jeg glad for at vi i dag kan nyte godt av teknologier som har gjort mang en tidligere teknologi avleggs og dekker våre behov mye bedre enn hva våre forgjengere kunne oppleve.

En samtale med David Stockman

Her er et intervju med investoren David Stockman i regi av Keith McCullough og Hedgeye. De snakker om en rekke temaer, herunder bl.a. renteregimer i flere deler av verden, MLP'er ("Master Limited Partnerships"), energisektorens avhengighet av gjeldsfinansiering, osv.

torsdag 13. november 2014

Hva er den beste investering når det er inflasjon?


For å sikre at realverdien på ens investeringer og aktiva forblir intakt, eller til og med øker i verdi, må man sørge for at den generelle prisoppgangen i samfunnet ikke overgår verdistigningen på sine investeringer. Dette er ikke alltid like enkelt å oppnå, og er noe mange investorer bruker mye tid og energi på å få til.

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg som het Den beste investering: kunnskap, hvor jeg nevnte en ting man sjelden ser anbefalt som en god investering, nemlig det å erverve ny kunnskap. Forleden kom jeg så over et sitat fra den legendariske amerikanske investoren Warren Buffett om hva som er den beste investeringen man kan gjøre i en tid med inflasjon. Fra boken Warren Buffett's Management Secrets:
"The best asset during inflation is your own earning power. Anything you do to improve your own talents and make yourself more valuable will get paid off in terms of appropriate real purchasing power. If you do something well, whether you’re a major league baseball player, or if you’re a good assistant, whatever it may be, you are your best asset."

Så der har vi det fra munnen på en av verdens mest anerkjente investorer. Sats på deg selv. Øk din kompetanse og potensiale for å tjene penger. Lær nye ting som andre mennesker ser en verdi i. Du er selv din beste, viktigste og mest lønnsomme eiendel.

onsdag 12. november 2014

Peter Schiff om sveitsernes gullavstemning

Borgerne i Sveits skal den 30. november stemme over et forslag som vil medføre at landets sentralbank ikke kan selge unna noe av sitt gull, at gull oppbevart i utlandet må kalles hjem og at sentralbanken må ha en viss andel gull blant sine reserver. Blant økonomer, bankfolk, politikere og forståsegpåere flest er så klart dette helt idiotisk og galskap. Du kan vel rimelig raskt gjette på hvem som tar andre siden i den debatten: Peter Schiff.

tirsdag 11. november 2014

Rick Rule om råvaresektoren og Alan Greenspan


Her er et intervju med råvareinvestoren Rick Rule fra Sprott US Holdings. Han kommer bl.a. med sitt syn på råvaresektoren (i og med at han jobber i et selskap som investerer i sektoren er det vel ikke spesielt overraskende at han er positiv på sikt) og om hvilket tankesett og personlighet en investor må inneha for å lykkes i en industri som er svært syklisk.

Noe av det mer interessante han sier relaterer seg til hva han opplevde på en nylig avholdt investorkonferanse i New Orleans i USA ("New Orleans Investment Conference 2014") hvor tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan også deltok. Greenspan gav der uttrykk for noe som strider mot den allment aksepterte "sannheten" at sentralbanken er uavhengig, og sa at det er naivt å tro at den amerikanske sentralbanken ikke er politisk påvirket. Greenspan uttalte videre at "a sound currency is incompatible with a representative democracy servicing a welfare state" og han sa at etter hans syn ville både renter og gull på sikt (5 års sikt i følge en annen kilde) være "measurably higher".

Fra den andre kilden jeg nevnte over, Axel Merck, finner vi følgende sitater fra Greenspan på den samme konferansen:
"The Gold Standard is not possible in a welfare state."
"I never said the central bank is independent!"
"The Fed's balance sheet is a pile of tinder, but it hasn't been lit . . . inflation will eventually have to rise."
"They [Federal Open Market Committee members] are very smart." 
"Gold has always been accepted without reference to any other guarantee."
Intervjuet med Rick Rule:

mandag 10. november 2014

Aksjonærers kortsiktighet i en graf

Jeg har tidligere skrevet om økonomers kortsiktighet og om hvordan folk generelt med årene har blitt mer opptatt av raske penger. Relatert til dette kan vi også i finansmarkedene se hvordan folk med årene har blitt stadig mer kortsiktige. En måte å måle dette på er å se hvor lenge en aksjonær i et børsnotert selskap i gjennomsnitt eier sin aksje før han eller hun selger den videre til noen andre. Om man eier en aksje i et selskap for å ta del i den langsiktige verdiskapningen i bedriften så må man anta at man eier aksjen i mange år. Om man derimot heller er ute etter raske penger vil man forsøke å selge aksjen videre til noen andre for en høyere pris enn hva man kjøpte den til så raskt det lar seg gjøre. Den første kategorien av langsiktige aksjonærer er det jeg vil kalle for investorer. Den andre kategorien med kortsiktige aksjonærer er det jeg vil kalle for spekulanter.

Så, hvilken type aktører preger aksjemarkedene i disse tider? La oss se på en graf som viser den gjennomsnittlige perioden en aksjonærer eier sin aksje før den selges videre til noen andre.


For aksjer som er notert på New York-børsen så ser vi at eieperioden i gjennomsnitt nå er under ett år, etter å ha vært så høyt som 10 år under andre verdenskrig. Vi må helt tilbake til de euforiske tidene før krakket i 1929 for å se lignende korte eieperiode.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt det er bra eller dårlig med slik kortsiktighet, eller om hva som ligger bak dette. Du kan like gjerne gjøre deg opp dine egne tanker om det. Jeg vil likevel trekke på et sitat fra en av de personene som kanskje har gjort det best av alle i aksjemarkedet over tid, og som gir et lite innblikk i hvilket tidsperspektiv som ligger bak denne personens investeringer. Her er noen ord fra Warren Buffett:
"If you aren't willing to own a stock for ten years, don't even think about owning it for ten minutes. (...) When we own portions of outstanding businesses with outstanding managements, our favorite holding period is forever."

lørdag 8. november 2014

Intervju med Richard Fisher fra USAs sentralbank


Her er et intervju på Bloomberg med et av medlemmene i den amerikanske sentralbankens styringskomité, Richard Fisher, hvor han blir spurt mye om ikke sentralbanken i USA kun har hjulpet markedene, istedenfor å hjelpe vanlige borgere. Han blir også konfrontert med at enkelte politikere vil begrense sentralbankens makt, og senatoren Rand Paul trekkes her frem som en fremtredende person blant republikanerne som er blant de som vil innskrenke sentralbanken. Fisher er åpenbart ikke spesielt begeistret for disse politikerne.



Fisher påpeker at de som jobber i sentralbanken har gode motiver, og at han er lei av folk som stiller spørsmål ved deres integritet og motiver. Her må jeg si at jeg faktisk kan skjønne Fisher og at jeg tror på hva han sier. Jeg betviler ikke deres integritet, men jeg betviler sterkt deres historiekunnskap og evne til å se pengesystemet fra en annen vinkel enn status quo. Jeg tror faktisk svært få av de som i dag jobber i sentralbanker rundt i verden forstår hvorfor sentralbankene egentlig opprinnelig ble opprettet og hvem som stod bak opprettelsen. En annen ting Fisher selv påpeker er at han faktisk ikke jobber for staten, men jobber i en privat bank i sin delstat. Dette er et poeng mange ikke er klar over. Sentralbanken i verdens viktigste finansøkonomi USA er styrt av mennesker som representerer bankvesenet i landet. For de som kjenner historien så vet de at slik har det alltid vært. Og her er kommer vi tilbake til hvorfor sentralbanken egentlig ble opprettet og hvem som stod bak opprettelsen: for og av bankene.

En ting Fisher nevner er at det nå er 100 år siden sentralbanken ble opprettet i sin nåværende form (etter at man hadde forsøkt å skape en sentralbank to ganger før det), og viser til arbeidet som da ble gjort av daværende president Woodrow Wilson og kongressmedlemmet Nelson Aldrich for å opprette sentralbanken.

I innlegget Revisjon av den amerikanske sentralbanken skrev jeg bl.a. følgende:
Paul Warburg, Henry P. Davison, Benjamin Strong, Nelson Aldrich og resten av bankfolkene fra møtet på Jekyll Island i 1910 (...) fikk sine etterfølgende generasjoner til å blindt tro på systemet de opprettet. Banksystemet, representert ved de store bankene, opprettet den amerikanske sentralbanken i 1913 for å sikre sine egne interesser. At den er til for folkets beste var noe de måtte få, og fikk, folk til å tro, for å få de folkevalgte til å vedta sentralbankloven og sentralbankens opprettelse. Det er all grunn til å tro at dagens ansatte i sentralbanken(e) har de beste motiver, men de innser nok ikke engang selv hva slags system de jobber i og hvorfor det egentlig ble opprettet: ikke for folket, men for bankene. 
Den norske sentralbanken ble opprettet i 1816 (i likhet med Federal Reserve ble den norske sentralbanken etablert med private aksjonærer som mottok utbytte fra dens virksomhet) og er i mine øyne like ødeleggende som andre sentralbanker. I mine øyne er sentralbankene tidenes julegave til bankvesenet. Under dekke av å sikre finansiell stabilitet til gunst for hele befolkningen fasiliterer sentralbankene en kontinuerlig pengeproduksjon i bankvesenet, som sikrer de store bankenes videre eksistens og profitt, men som samtidig vanner ut kjøpekraften for pengene som hvermansen fra før av har på sine bankkontoer. I tillegg er det mitt syn at man aldeles ikke har blitt sikret finansiell stabilitet, slik hensikten var og er.

The American Dream:

Alan Greenspan: Ingenting er så sikkert som gull


Den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, var mannen som skapte det såkalte fedspeak, et begrep som beskriver det å svare på et spørsmål med et totalt intetsigende svar som lurer tilhøreren til å tro at spørsmålet er besvart. Dette var noe Greenspan mestret godt da han ble stilt spørsmål av politikere under høringer.


Nå har det gått mange år siden Greenspan var sentralbanksjef. Du vet hva som skjer når folk blir ferdig med sine jobber i offentlige stillinger? Noen av de begynner faktisk å si det de egentlig mener.

Først, se denne videoen hvor den tidligere amerikanske politikeren Ron Paul stiller et spørsmål til den daværende sentralbanksjefen Ben Bernanke om hvorfor sentralbanker eier gull, i motsetning til f.eks. diamanter, og om han synes gull er penger. Bernanke sier at sentralbankene eier gull "because it is a tradition."


Så, over til Greenspan, og hans syn på gull. I sin tid som sentralbanksjef ville han rimelig sikkert sagt noe lignende som Bernanke. Nå derimot, har pipen en annen lyd. Den 29. oktober ble han intervjuet av Financial Times' Gillian Tett i et arrangement hos Council on Foreign Relations. I opptaket som ligger ute på organisasjonens hjemmeside og som jeg har lagt inn nedenfor så er det klippet bort en del av Greenspans utsagn om gull (se eksakt 22:44 ut i opptaket). Jeg kom likevel over et annet opptak fra seansen hvor man kan høre alt Greenspan sier om gull (se tekst i blå farge og video nedenfor.)



Greenspan sier at gull har 50% egenskaper i form av å være en råvare, og 50% av å inneha iboende monetære egenskaper. "Remember what we are looking at. Gold is a currency. It is still, by all evidences, the premier currency, where no currency, including the Dollar, can match it. (...) Intrinsic currencies like gold and silver for example, are acceptable without a third party guarantee. For example, at the end of World War 2...Germany could not import goods without payment in gold. The person who shipped the goods in would accept the gold and didn't care whether any credit...was associated with it. That is a very rare phenomenon. (...) The question is, why do central banks put money into an asset which has no rate of return, but cost of storage and insurance and things like that? Why are they doing that? If you look at the data, with very few exceptions, all of the developed countries have gold reserves. Why?" Tett svarer retorisk at "I imagine, right now, it's because of a question mark hanging over the value of fiat currencies and the credibility going forward," hvorpå Greenspan fortsetter med "well, that's where I'm getting at. Every time you get some really serious questions, the 50% of the gold price determination begins to move..."

Her er alt Greenspan sa om gull:


Jeg sier som jeg har sagt tidligere, at jeg tror at etterhvert som valutakrigene i verden fortsetter og utvanningen av penger tiltar som følge av sentralbankenes pågående og nye tullete handlinger, så vil gull og edelmetaller være "last man standing." Tilliten til flere valutaer vil over tid svekkes i så stor grad at flere omsider vil flokke til edelmetaller som en sikker verdiplassering, en såkalt "safe haven." I et slikt scenario hvor tilliten til pengesystemet er meget svak tror jeg mennesker vil sette stor pris på en så enkel egenskap som at edelmetaller faktisk er noe man kan holde i hendene og være trygg på sitt eierskap. 

I dag ser bildet for gull og sølv elendig ut i forhold til andre aktiva, og spås å bli enda dårligere. Jeg tror fremtiden vil vise at tiden vi nå lever i, og vil fortsette å leve i over mange flere år, var en periode med veldig ekstreme pengepolitiske tiltak som til slutt skapte en valutakrise i mange land, og med dette historisk høye verdsettelser av det som i flere årtusener har vært menneskehetens mest foretrukne form for penger, nemlig gull og sølv. 

Jeg kan så klart ta fullstendig feil i dette. Ingen vet med 100% sikkerhet hva fremtiden bringer. En ting vil jeg nok trolig uansett ha ganske rett i, og det er at sentralbankene vil fortsette med mye mer pengepolitiske tiltak i årene som kommer. Så får tiden vise hvordan mennesker verden over vil reagere på dette, og hvordan det vil påvirke deres subjektive vurdering av verdien på gull og sølv vs. fiat penger.


fredag 7. november 2014

Howard Marks om spådommer, Kina, volatilitet og langsiktighet


Her er et intervju med investoren og forvalteren Howard Marks fra Oaktree Capital Management.

Han blir i intervjuet spurt om utsiktene i Kinas økonomi, og gir uttrykk for at han personlig tror økonomien der vil gjennomgå utfordringer, men at så lenge aksjemarkedet i Kina er priset forholdsvis attraktivt som i dag, så trenger man ikke nødvendigvis bekymre seg så mye for det. Aksjer i Japan er han derimot mer skeptisk til.

Marks synes ikke man skal bruke for mye energi på å spå store makrobevegelser i verden. Han sier at "if you want to se unanimity, look back 12-15 months, everybody was 100% sure that rates would go up, and instead they've gone down. What that proves to me is that nobody knows. It is hard to do good investments based on macro guesses. I don't like to say macro forecasts, macro guesses."

Media og spekulanter bruker utrolig mye tid på å spå hva som skjer de neste timene, det neste døgnet, uken og måneden. Kortsiktigheten gjennomsyrer markedene. Hva kan vi med sikkerhet si om aksjemarkedet (og andre markeder) i morgen, og dagen etter, og deretter, osv.? Veldig lite, foruten en ting, og jeg siterer den historiske bankmannen John Pierpont Morgan: "It will fluctuate." Marks bryr seg lite om at markedene er volatile, og sier at folk bruker alt for mye energi på å tenke på om markedene går opp eller ned i morgen, og sier "you should hold things for the long term that are appropriate for your needs in the long term."

Langsiktighet er noe økonomer og andre ikke ser ut til å inneha i det daglige maset og fjaset rundt oss. De fleste er slik jeg ser det veldig kortsiktige. Er dette uproblematisk? Noen vi si ja, men jeg er nok ikke enig i det, og sier som investoren Peter Thiel, "the problem with never thinking about the long run is that in the long run, the short run becomes the long run."

onsdag 5. november 2014

Jim Rickards og David Merkel om økonomien og investeringer

Her er et intervju med Jim Rickards hvor han snakker om Kinas økonomi og litt om Japans "kvantitative kvalitative tiltak" ("QQE"), samt et intervju med investoren David Merkel om amerikanske selskapers tilbakekjøp av aksjer og områder hvor han ser verdier på lang sikt. Jeg synes Rickards (og han er ikke alene om dette) overdriver når han sier at Japan har vært i en depresjon i 25 år. Om man hadde målt den økonomiske veksten BNP (som for øvrig er et måltall man skal ta med en klype salt) per innbygger så hadde tallenes tale gitt et mye mer positivt bilde enn hva tradisjonell statistikk gjør. Samtidig har Rickards et veldig viktig og godt poeng om noe annet: land som Japan bør gjennomføre strukturelle og skikkelige tiltak som f.eks. endring av lovverk for å få økonomien i gang og skape vekst, istedenfor å bare presse rentene lavere og trykke mer penger. Avslutningsvis snakker programlederen Erin Ade og medprodusenten Edward Harrison om Japans QQE.

tirsdag 4. november 2014

Senatvalg i USA og Rand Pauls posisjon kan befeste seg


I dag skal det avholdes valg i USA hvor 33 av plassene i senatet står i spill. I følge FiveThirtyEight, hvor analytikeren Nate Silver er en hovedperson og som er kjent for å ha god track record på å spå utfallet av valg i USA, har republikanerne per i dag 76,2% sjanse for å vinne flertall i senatet etter dette valget. 

For halvannet år siden skrev jeg et innlegg som het Den neste presidentkandidaten for republikanerne?, hvor jeg omtalte senatoren Rand Paul fra Kentucky. Jeg skrev da at jeg trodde Paul ville komme til å ende opp som republikanernes førstevalg som presidentkandidat i USAs presidentvalg i 2016. Jeg skrev bl.a. følgende:
Jeg har lenge hatt en følelse av at Rand Paul kommer til å stille som presidentkandidat for republikanerne ved neste valg i USA. Innen da kan USAs økonomi ha svekket seg betraktelig fra i dag, og misnøyen med Obama kan ha blitt større. I et slikt scenario kan en oppkomling og "rebell" som Rand Paul ha en god sjanse.
Som jeg har kommentert ved senere anledninger har Paul aktivt jobbet for å inkludere minoritetsgrupper i republikanernes velgerkrets. Han har også satt fokus på saker som tradisjonelt ikke har vært viet særlig oppmerksomhet blant republikanske politikere. Dette har etter mitt syn vunnet han mange nye venner på tvers av det politiske spekteret i USA. Han har også knyttet kontakter blant sentrale maktpersoner som kan være viktige å ha på sin side ved et ev. republikansk nominasjonsvalg.

I går var det en artikkel i Aftenposten, og det ser ut til at nå som halvannet år har gått siden jeg skrev mitt innlegg så har flere begynt å få øynene opp for at Paul blir en frontperson i amerikanske politikk fremover. Fra artikkelen:
Han regnes som en sannsynlig kandidat til presidentvalget i 2016, og han er allerede en knapp favoritt til å bli republikanernes kandidat, ifølge et gjennomsnitt av meningsmålingene.
Jeb Bush, storebroren til tidligere president George W. Bush, ligger på annenplass.
– På en måte er Rand Paul for republikanerne i 2014 det Barack Obama var for demokratene i 2006, skriver Ryan Lizza i en lang artikkel om Paul i magasinet The New Yorker.
– Han er partiets fremste pengeinnsamler og den mest omtalte senatoren, han er villig til å uttrykke meninger som er upopulære i sitt eget parti og han er i stand til å skape energi blant unge velgere, fortsetter Lizza.
I 2010 viste 51-åringen at det kan være farlig å undervurdere ham. Da han stilte som senatorkandidat i Kentucky ble han ikke tatt seriøst av partiledelsen. Paul endte opp med å knuse ledelsens utvalgte kandidat.
Siden den gang har han vist at han klarer å imponere store donorer så vel som unge, engasjerte amerikanere. Demokratene er ikke i tvil om at han kan bli en vanskelig utfordrer i 2016.
– Han er den eneste republikaneren som ser ut til å forstå partiets langsiktige strukturelle problemer. Demokratene bør ta det som en liten advarsel, sier Dan Pfeiffer, en av Obamas fremste strateger, til magasinet Time. 
Om det republikanske partiet har en superstjerne, er det for tiden Rand Paul. 
En ting som ikke er nevnt i norsk media er følgende: Rand Paul har i lengre tid nå vært en helt sentral støttespiller for republikanernes minoritetsleder i Sentatet, Mitch McConnell (også han fra Kentucky). Hvis republikanerne vinner flertall i dette valget, og McConnell beholder sin plass i senatet, så kan du være trygg på at en av Rand Paul sterkeste støttespillere frem mot 2016 vil være ingen ringere enn det nye senatets majoritetsleder.

mandag 3. november 2014

Jim Rickards om drakampen mellom inflasjon og deflasjon

Her er et intervju med Jim Rickards hvor han bl.a. tar for seg de to sterke motpolene i økonomien, nemlig deflasjon og inflasjon. Etter Rickards syn er grunnen til at sentralbankenes kvantitative lettelser ikke har ført til sterkere prisstigninger at den naturlige kraften i økonomien nå er deflatorisk, og at enkelte land (Rickards utgangspunkt er USA) har vært i depresjon og slik deflatorisk tilstand siden 2007. Han sier denne depresjonen er strukturell, og ikke syklisk, og at han ikke har sett noen strukturelle grep tas. Rickards sier at uten pengetrykking ville man kanskje sett en deflasjon på 4-5%, men at pengetrykkingen fra sentralbankene motvirker dette med en inflasjon på 4-5% og at man netto ender opp med null eller svakt stigende priser. Implikasjonene av dette er slik han ser det at for å kunne fortsette å ha inflasjon fremover så må, og vil, sentralbankene fortsette å trykke penger. Dette vil pågå helt til folk mister tilliten til pengepolitikken og penger.

Hva vil være annerledes med neste krise fra tidligere kriser? Tidligere ble hedge fond reddet at Wall Street, og sist ble Wall Street reddet av sentralbankene, så hvem skal reddes neste gang? Sentralbanken selv. Og her mener Rickards at IMF vil komme på banen og trykke Special Drawing Rights.