Boom Bust

Boom Bust

tirsdag 24. mars 2015

Bokanbefalinger om økonomi, investering og noe mer


Etterhvert som jeg har blitt eldre har bøker blitt en liten lidenskap for meg. I en bokhandel er jeg nesten som en unge i godtebutikken. Gleden over å komme over en interessant bok er for meg stor.

Det er noe som heter "alt til sin tid", og slik føler jeg det også er med bøker. Våre interesser og preferanser endrer seg over tid, og det som en gang var noe man likte veldig godt kan etter en stund være mindre minneverdig. Likevel er det enkelte bøker man husker bedre enn andre. Jeg fikk spørsmål fra en leser om jeg kunne anbefale noen bøker, så jeg skal i dette innlegget nevne noen bøker jeg synes er gode og verdt å lese. De er ikke i prioritert rekkefølge, og flere av bøkene er veldig forskjellige og vanskelig kan sammenlignes. Ei heller er dette bøker som er spesielt vanskelig å lese. Disse bokanbefalingene egner seg derfor godt for folk som ikke har noe som helst forhåndskunnskap om økonomi eller finans.

3 bøker om økonomi:
1. What Has Government Done To Our Money, av Murray Rothbard
Denne boken leste jeg for en del år tilbake og den gjorde et stort inntrykk på meg. Den er veldig enkel å lese og gir et fint innblikk i pengenes historie, om hvordan staten over tid har tatt over kontrollen av pengene i samfunnet vårt, og om implikasjonene av dette. Den er noe jeg absolutt vil anbefale til den som måtte være nysgjerrig på dette temaet. Rothbard skriver godt og lettfattet. Du finner den gratis tilgjengelig som e-bok via denne lenken.
2. Economics In One Lesson, av Henry Hazlitt 
Dette er en veldig enkel økonomibok som er lett å lese. Til tross for å være enkel, så er den genial. Alt handler om den grunnleggende økonomiske leveregelen: "The art of economics consists in looking not merely at the immediate but at the longer effects of any act or policy; it consists in tracing the consequences of that policy not merely for one group but for all groups." Boken ble i sin tid oversatt til norsk av en ung og kommende statsminister, Kåre Willoch. Selv var jeg så heldig å få Willochs signatur på den engelske utgaven av boken, og dette er en bok jeg fortsatt titter innom innimellom. En tidløs klassiker etter mitt syn. Du finner den tilgjengelig som e-bok via denne lenken.
3. How An Economy Grows, And Why It Crashes, av Peter Schiff 
Denne fremstår nesten som en barnebok. Det er ikke noe stort vitenskapelig verk Schiff her har utarbeidet, men det var heller ikke meningen, og for den som ikke kan noe om økonomi fungerer boken som en fin og lett fordøyelig introduksjon. Schiff er ikke en spesielt stor tilhenger av konvensjonell økonomisk tankegang, og denne strofen fra boken illustrerer dette: "If NASA engineers had evidenced the same level of forecasting skill as our top economists, the Galileo mission would have had a very different outcome. Not only would the satellite have missed its orbit of Saturn, but in all likelihood the rocket would have turned downward on lift-off, bored though the Earth’s crust, and exploded somewhere deep in the magma." I boken møter du karakterene Able, Baker og Charlie som med utgangspunkt på en øde øy bygger opp en økonomi fra grunnen av. Sparing og produksjon er viktige premisser for en voksende økonomi og økt velstand, og med tegninger og enkle fortellinger tas leseren med gjennom økonomiens verden. Du finner boken på Amazon via denne lenken, og som e-bok via denne lenken.
4 bøker om investering:
4. The Most Important Thing - Uncommon Sense For The Thoughtful Investor, av Howard Marks 
Dette er en bok om investering. Den er ikke teknisk på noen måte, men tar for seg det mentale rammeverket som forfatteren mener en suksessfull investor må ha for å lykkes i markedet. Nøkkelordene er "second level thinking". Howard Marks er leder i investeringsselskapet Oaktree Capital Management. Han har en høy stjerne hos meg, og da jeg leste boken hans følte jeg på en måte at det var som å finne seg selv. Jeg kjente igjen veldig mange av mine egne tanker i det Marks skriver om. Du kan finne boken på Amazon via denne lenken
5. The Intelligent Investor, av Benjamin Graham
Graham var læreren til den kjente investoren Warren Buffett, og er kjent som mannen som "oppfant" den investeringstankegangen som Buffett i dag representerer. Kapitlene 8 og 20 er i seg selv alene verdt å lese. For å sitere Warren Buffett: "Chapters 8 and 20 have been the bedrock of my investing activities for more than 60 years. I suggest that all investors read those chapters and reread them every time the market has been especially strong or weak." Du finner boken både som e-bok og lydbok tilgjengelig via denne lenken.
 6. The Little Book That (Still) Beats The Market, av Joel Greenblatt
Igjen, en enkel bok som er lett å lese. For de som er nybegynnere innen investering er denne et greit utgangspunkt. Greenblatt er leder for et amerikansk hedge-fond, Gotham Capital, og er meget dyktig på forklare investeringer så selv et barn eller en bestemor (nesten) kan forstå det. I boken lærer han bort "the magic formula" for å gjøre investeringer. Denne består av enkelte nøkkeltall som kjennetegner selskaper som over tid utgjør gode investeringer. Det finnes så klart ingen rask vei til å lykkes som investor, men Greenblatt fremhever enkelte elementer som iallefall er gode utgangspunkt. På et grunnleggende nivå forklarer han deg hva som er viktig å se på når du skal vurdere om et selskap er godt drevet. Du kan finne boken på Amazon via denne lenken eller tilgjengelig i sin første versjon som e-bok her.
7. The Essays of Warren Buffett: Lessons for Corporate America, av Warren Buffett og sammenfattet av Lawrence A. Cunningham 
Denne boken er en sammenfatning av Warren Buffets aksjonærbrev opp gjennom tidene, tematisk inndelt. Få mennesker skriver så smart, godt og enkelt som Buffett. Ikke bare har han en genial investorhjerne, men han fører en penn som få andre matcher han i. Hvis du vil opparbeide deg en tankegang som kjennetegner en langsiktig og fornuftig investor så gjør du lurt i å lese Buffetts ord. Sakte men sikkert vil de kanskje modne i deg, og hvis du er heldig opplever du å utvikle enkelte personlighetstrekk som kan gjøre deg godt på lang sikt i finansmarkedene. Det er her verdt å nevne at Buffetts partner, Charlie Munger, også sier og skriver veldig mye godt. Munger er etter mitt syn undervurdert av mange. Gjør noen søk på internett og så finner du en god del ting han har skrevet. Du finner boken av og om Buffett på Amazon via denne lenkenSom en e-bok kan du finne den her.
2 andre bøker:
8. My Life And Work, av Henry Ford
Denne boken skrevet av og om Henry Ford tar for seg hans liv, hans forretningskarriere og hans tanker om samfunnet. Jeg lot meg fascinere av Fords syn på det å drive en kostnadseffektiv og produktiv bedrift med fokus på å gi kostnadsbesparelsene videre til kundene i form av lavere priser, slik at han med dette kunne nå et større marked og gi flere folk tilgang på hans revolusjonerende produkter. Når man i disse tider leser om en mann som Elon Musk og hans strategi med Tesla så ser jeg enkelte likhetstrekk med Ford og hans strategi og tankegang. Ford hadde også mange tanker om USAs økonomi og pengesystemet, og allerede på sin tid skjønte han noe mange snart 100 år senere fortsatt ikke har tatt inn over seg: "It is well enough that people of the nation do not understand our banking and monetary system, for if they did, I believe there would be a revolution before tomorrow morning." Du finner boken på Amazon via denne lenken. I gratis versjon som e-bok kan du lese den her.
9. Cityboy - Beer And Loathing In The Square Mile, av Geraint Anderson
Denne boken tar deg med på innsiden av Londons finansmiljø. Uten noe erfaring landet Geraint Anderson en jobb som analytiker i en investeringsbank hvor han skulle analysere aksjer og rådgi bankens kunder. Han lærte raskt at den beste måten å lykkes på var å late som om han kunne det han snakket om, selv om han ikke hadde filla peiling. Parallelt med sin jobb skrev Anderson en anonym fast spalte i en av byens aviser, der han under dekknavnet Cityboy brettet ut mye av galskapen som fant sted i hans miljø. Hvis du har stor tiltro til folk i finansmarkedet så bør du lese denne boken. Jeg sier bare: pass deg for veltalende finansfolk med fine dresser og slips. Du finner boken på Amazon via denne lenken.
Hvis du selv har tips om gode bøker så kom gjerne med dette i kommentarfeltet under. Å bidra til å øke en annen persons kunnskap er en fin gave å gi, og for min del noe jeg verdsetter mye høyere enn mange andre materielle goder i hverdagen. Håper noen av disse bøkene jeg her har nevnt faller i smak. God lesning.

søndag 22. mars 2015

Nye tanker om pengesystemet spres til Danmark


Som jeg har skrevet i tidligere innlegg så har flere begynt å forstå hvordan penger skapes. Slik jeg ser det er en større forståelse for temaet i ferd med å spre seg rundt oss. Sakte men sikkert går faktum opp for flere. Dette bidrar igjen til å skape fundament for en mer aktiv debatt rundt pengesystemet og hvordan det i dag fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer. En slik debatt er på høy tid, meget viktig og angår alle borgere. Det er faktisk nesten helt utrolig at politikere bruker uendelig mye mer tid på å snakke om ting som søndagsåpne butikker og plastposeavgifter enn å snakke om pengesystemet og dets innvirkning på økonomi og samfunn.

En organisasjon som har gjort en stor jobb med å spre kunnskap om pengesystemet er Positive Money. De fremmer saklig og korrekt informasjon om dette temaet. Jeg har skrevet om denne organisasjonen tidligere i innlegget Bank ABC hvor du kunne se flere gode videoer om hvordan pengesystemet er konstruert og hvordan penger skapes. I september i fjor tok deres leder Ben Dyson turen innom Danmark og deres mest anerkjente handelshøyskole for å fortelle danske studenter mer om dette. Dette er et foredrag jeg absolutt vil anbefale deg og se på og gjerne spre til dine venner slik at også de kan lære seg om dette særdeles viktige temaet. Du finner et videoopptak av foredraget lenger ned i dette innlegget.

En ting må jeg her først nevne, og det er min store innvending mot det alternative pengesystemet Positive Money forfekter. Deres forslag er at bankene skal miste sin rett til å produsere nye penger og at et transparent demokratisk organ eller staten skal få ansvar for å produsere nye penger til økonomien. Jeg skrev en del om mine innvendinger i et blogginnlegg i 2012 som het Et pengesystem som endres, men til det bedre eller verre? Jeg er enig i at bankene bør miste sin enerett (som de nå har sammen med sentralbankene) til å produsere penger, men mitt syn er at det bør bli fritt frem for hvem som helst å produsere penger, og at det bør bli opp til markedet (altså folket) å velge seg ut den pengetypen de har mest tillit til. Enkelte vil kanskje foretrekke bankkreditt, noen vil like gull, noen digitale penger, andre noe helt annet. Slik tror jeg man vil få et mye mer solid og stabilt økonomisk system. Man vil ikke være avhengig av en type valuta som ved en valutakrise kan ødelegge hele økonomien. Istedenfor vil økonomien kunne hvile på et fundament av ulike typer penger som sikrer at det finansielle systemet vil være mer motstandsdyktig mot sjokk og problemer slik at det vil kunne fortsette å fungere selv om mistilliten til en enkelt type penge forsvinner. Jeg har dessuten ingen som helst tiltro til at et statlig organ over tid ikke vil la seg presse av interessegrupper og politikere til å skape masse penger til alle mulige slags rare formål. Politikere med sine fanesaker og folk som vil ha "gratis" velferdstjenester vil til syvende og sist føre til massiv pengetrykking og høy inflasjon.

Her er Ben Dyson fra Positive Money på handelshøyskolen i København:

lørdag 21. mars 2015

To store feil folk gjør når de investerer i aksjer


Jeg har siden jeg var liten unge vært interessert i samfunn, økonomi og finansmarkeder, Med årene har interessen utviklet seg mer og mer, men jeg er fortsatt veldig veldig langt fra å være utlært. Dess mer man lærer dess mer skjønner man at man ikke forstår, og jeg tror aldri man vil bli ferdig utlært. Snarere er jeg av den oppfatning at hvis man kommer til et punkt hvor man tror man er ferdig utlært, så er man ikke utlært, men ferdig. Av de tingene jeg har lært er det to ting jeg ser på som veldig riktige og viktige når det gjelder kjøp av aksjer og andre investeringsobjekter: verdivurdering og investeringshorisont.

I samtaler jeg har med venner og kjente hvor vi snakker om aksjer så slår det meg at svært få har et forhold til verdien på det de kjøper. Alle bruker argumenter av typen "de er et godt selskap", "de har god ledelse", "jeg har troen på at de kommer til å tjene penger fremover", men svært få bruker derimot et argument av typen "deres underliggende verdi er høyere enn hva de er verdsatt til i markedet" eller "de har en inntjening som er bra i forhold til hva aksjen koster". De fleste av oss har en formening om en kilo hvitost er verdt 100 kroner eller 1000 kroner, eller om en Ford Fiesta er verdt 150 000 kroner eller 1 500 000 kroner, men få har en formening om en aksje i et selskap er verdt 100 kroner eller 1 000 kroner.

Hvis jeg skal gi et råd til folk som kjøper aksjer så er det at de i det minste må gjøre seg opp en formening om hvorvidt markedsverdien på aksjene er verdt sin pris. En aksje er i praksis en eierandel i en bedrift. Verdien på aksjen har sitt utspring i hva selskapet i fremtiden vil tjene av penger. For å si det veldig forenklet så vil et selskap som over sin resterende levetid vil tjene 100 kroner per aksje for sine eiere være verdt 100 kroner per aksje. (Merk at jeg her forenkler for å illustrere et poeng. I realiteten vil nåverdien for en aksje for en fornuftig investor være lavere enn 100 kroner.) Hvis den samme aksjen prises til 1 000 kroner på en børs, så er det med andre ord en dårlig investering å kjøpe denne aksjen.

Å gjøre seg opp en vurdering av verdien på et selskap og dets aksjer er slik jeg ser det noe av det viktigste en investor må gjøre. Dessverre begår mange den feilen at de fullstendig ignorerer dette poenget. For å sitere investoren Howard Marks: "For investing to be reliably successful, an accurate estimate  of intrinsic value is the indispensable starting point. Without it, any hope for consistent success as an investor is just that: hope. (...) In order to know what action to take, you have to look at the asset’s price relative to its value. Establishing a healthy relationship between fundamentals— value—and price is at the core of successful investing."

En annen ting jeg mener mange gjør feil er at de er svært kortsiktige. De fleste av oss ønsker raske penger. Det er faktisk ganske naturlig å tenke slik. Akkurat som vi i dagens samfunn er svært fokusert på umiddelbar nytelse og å få kjøpt ting med en gang uten å måtte spare i lengre tid er vi i våre finansmarkeder svært fokusert på umiddelbar profitt. Jeg har selv ikke vært noe unntak fra denne regelen. Kortsiktig spekulasjon er spennende og gir ofte et lite kick, men er etter mitt syn ingen vei til langsiktig suksess. Jeg er selv av den oppfatning at den viktigste lærdommen fra enkelte dyktige investorer er noe som både er svært enkelt og svært vanskelig: å ha en langsiktig investeringshorisont og ikke la seg styre av kortsiktig grådighetsdrevet spekulasjon.

Mange kjøper og selger aksjer oftere enn de skifter undertøy. Dette fører ofte til at de lar følelser styre deres investeringer, og at de kjøper på topp når aksjer er dyre og selger på bunn når de er billige. I tillegg påfører de seg selv store transaksjonskostnader over tid som har en negativ implikasjon på deres avkastning. Grafen under fra Bernstein Advisors illustrerer dette på en bra måte. Her ser du den annualiserte avkastningen for en rekke aktivaklasser og avkastningen som en gjennomsnittlige investor oppnådde i perioden 1993 til 2013. Svært få aktivaklasser har over denne tiden hatt så dårlig avkastning som en gjennomsnittlig investor, og noe av årsaken kan være hva jeg her har nevnt. Skal man lære noe av en person som Warren Buffett så kan det kanskje være hans investeringshorisont. For å sitere han: "when we own portions of outstanding businesses with outstanding managements, our favorite holding period is forever."


Hvis man har mål om å lykkes med investeringer på lang sikt er det altså to ting som slik jeg ser det er meget viktige. Den ene tingen, verdivurdering av investeringen, kan man i stor grad lære seg fra lærebøker og andre kilder. Den andre tingen, en langsiktig investeringshorisont, er noe man ikke enkelt oppnår ved å lese en bok, men noe som heller er eller blir en del av ens egen personlighet. Hvis man klarer å erverve disse to egenskapene tror jeg man har et godt fundament for å lykkes som investor. Svaret har man ikke før man ev. blir gammel. Kanskje er det derfor så få overhodet tar seg bryet med å prøve.

Kjemper sentralbankene mot en ikke-eksisterende fiende?


Vi lever i en tid hvor alle sentralbankene bærer på et felles mareritt. Dette maretittet heter deflasjon, og er noe sentralbankene gjør hva som helst for å unngå. Deflasjon er begrepet man bruker for å benevne et generelt fallende prisnivå i samfunnet man lever i. Jeg har skrevet veldig mye om dette tidligere, og bl.a. om at det er svært mye skremselspropaganda i media og blant "eksperter" om dette. I følge "eksperter" og konsensus er det få ting i verden som er så farlig for en økonomi som fallende priser. Greit nok at det er bra med fallende priser på noen få varer sier de, men hvis det gjelder for et gjennomsnitt av alle varer i samfunnet så er det fullstendig krise.

Jeg skal ikke lenke til alle innleggene jeg tidligere har skrevet som retter et meget kritisk blikk på denne inflasjonskåtheten blant sentralbanker og økonomer, og hvor feilaktig og direkte skadelig jeg mener den er for folk, samfunn og økonomi. Ett innlegg jeg likevel vil nevne er et jeg skrev i mai 2013 med tittelen Trenger vi inflasjon? Hvorfor bekjempe deflasjon?, hvor jeg refererte til en forskningsrapport utarbeidet av en avdeling i den amerikanske sentralbanken som slo fast at det ikke var noen direkte sammenheng mellom økonomiske tilbakegang og deflasjon. Jeg skrev bl.a. følgende:
Norges Bank...sier...at deflasjon fører til nedgangstider i økonomien. La meg ta for meg dette. Den amerikanske sentralbankens avdeling i Minneapolis lagde i 2004 en forskningsrapport (last den ned herfra) som så på sammenhengen mellom deflasjon og depresjon. Følgende var konklusjonen i rapporten:
"Are deflation and depression empirically linked? No, concludes a broad historical study of inflation and real output growth rates. Deflation and depression do seem to have been linked during the 1930s. But in the rest of the data for 17 countries and more than 100 years, there is virtually no evidence of such a link."
Sentralbanken konkluderer altså med at det ikke er noen sammenheng mellom deflasjon og økonomiske nedgangstider! Ja, man skal ta slike forskningsrapporter med en klype salt, men dette må uansett kunne sies å så tvil med realiteten bak sentralbankenes uttalelser og påskudd for å skape inflasjon. Deflasjon er altså ikke noe å frykte! Altså, tull og tøv fra sentralbankene!
For kort tid siden kom Bank for International Settlements ("BIS") ut med sin Quarterly Review March 2015 hvor de skriver om temaet "The costs of deflations: a historical perspective". Akkurat som i rapporten jeg refererte til over så setter også BIS et stort spørsmålstegn ved sentralbankenes fanatiske motstand mot deflasjon og fallende priser. I rapporten skriver de bl.a. følgende:
Concerns about deflation – falling prices of goods and services – have loomed large in recent policy discussions. The debate is shaped by the deep-seated view that deflation, regardless of context, is an economic pathology that stands in the way of any sustainable and strong expansion. 
We test the historical link between output growth and deflation in a sample covering 140 years for up to 38 economies. The evidence suggests that this link is weak and derives largely from the Great Depression. But we find a stronger link between output growth and asset price deflations, particularly during postwar property price deflations. We fail to uncover evidence that high debt has so far raised the cost of goods and services price deflations, in so-called debt deflations. The most damaging interaction appears to be between property price deflations and private debt.
What has been the relationship between deflations and output growth? (...) A preliminary assessment of the link between deflations and growth does not suggest a clear negative relationship. (...) A shortcoming of this analysis is that it lumps together inflation and deflation episodes of very different durations, regardless of the economic backdrop. A finer test is to compare output performance before and after the price peaks that usher in persistent deflations. This comparison indicates only a weak association between deflation and slower growth (Graph 3). While mean growth rates are mostly lower in the five years post-peak, the difference is large, 3.6 percentage points, and clearly statistically significant (ie cannot be attributed purely to chance) only in the interwar years, when the Great Depression took place – the subperiod that appears to drive also the results for the full sample.
The evidence from our long historical data set sheds new light on the costs of deflations. It raises questions about the prevailing view that goods and services price deflations, even if persistent, are always pernicious. It suggests that asset price deflations, and particularly house price deflations in the postwar era, have been more damaging.

Så både en avdeling i den amerikanske sentralbanken og sentralbankenes sentralbank, BIS, setter spørsmålstegn ved sentralbankenes intense hat mot fallende priser. Hva om de har rett?

Tenk litt over dette. Hva om fallende priser faktisk ikke er ugunstig for folk, økonomi og samfunn? Tenk om dette rett og slett er en feilslutning hos sentralbankene og "eksperter". Sentralbankenes forsøk på å gjøre kreditt (penger) stadig billigere for folk flest for å stimulere til mer gjeldsopptak, konsum, etterspørsel og stigende priser kan hvile på fullstendig feil premisser. Sentralbankenes krisetiltak med pengetrykking og rentekutt gjøres i så fall for å bekjempe et onde (deflasjon) som er ikke-eksisterende.

Inflasjonspolitikken som sentralbankene fasiliterer er ikke uten konsekvenser for folk flest. Den påvirker oss på måter vi selv ikke evner å ta inn over oss. Husk at inflasjon påvirker folk i samfunnet vårt på ulike måter. Noen tjener på inflasjon og noen taper på inflasjon. Det er på ingen måte slik at alle er tjent med inflasjon. Når nye penger skapes i banksystemet (et fenomen som jeg for øvrig etter å ha påpekt i mange år nå endelig er i ferd med å slippe å forklare nærmere fordi selv vanlige sjevøkonomer endelig begynner å skjønne det) kommer det inn i økonomen på ulike steder, på ulike tidspunkt og til ulike aktører. Noen får tilgang på de nye pengene før andre og drar nytte av dette, mens andre får tilgang på pengene først senere og lenge etter at prisnivået i samfunnet har begynt å stige som følge av den økende pengemengden og drar ulempe av dette.

Det er verdt å merke seg en uttalelse fra Claudio Borio i BIS: "central banks have shown that the so-called zero lower bound on interest rates is quite porous. Negative policy rates at the short end, coupled in some cases with large-scale asset purchases at the longer end, have pushed both term premia and nominal yields firmly and farther into negative territory. If this unprecedented journey continues, technical, economic, legal and even political boundaries may well be tested. The consequences should be watched closely, as the repercussions are bound to be significant, on the financial system and beyond."

De to rapportene jeg har nevnt i dette innlegget kan tyde på en ting: sentralbankene kjemper en kamp mot en ikke-eksisterende fiende. Enten vet sentralbankene dette selv, eller så vet de ikke det. Hvis det sistnevnte er tilfellet så er de inkompetente. Hvis det førstnevnte er tilfellet så må man stille seg spørsmål om deres bakenforliggende agenda for sin pengepolitikk egentlig er en helt annen enn hva de utad gir uttrykk for.

torsdag 19. mars 2015

Keith McCullough intervjuer Jim Rickards


Her er et lengre og godt intervju med Jim Rickards. Det er mange av de standard "Rickards-temaene" som diskuteres, herunder rentemarkedet, økonomisk modellering, sentralbanker, USAs økonomi, potensielt nye pengetrykkingsprogrammer i USA, osv. Siden intervjuet er langt får Rickards mulighet til å snakke utfyllende, hvilket gjør dette seerverdig. I tillegg er Keith McCullough i Hedgeeye en smart person og som stiller gode spørsmål, hvilket er meget viktig for å få til et godt intervju.

Ut i intervjuet (20:53 i videoen) snakker Rickards om noe jeg har snakket om før, nemlig at veldig mange folk og aktører i finansmarkedet foretrekker i ta feil som en del av konsensus, enn å ha rett utenfor konsensus. I innlegget Fra periferi til mainstream skrev jeg om dette at "jeg tror også at enkelte faktisk sier noe annet enn hva de egentlig mener, fordi de opplever det som ubehagelig å befinne seg utenfor konsensus. Noen er kanskje redd for å bli sett på som rar hvis de ikke sier det samme som alle andre." Dette er et godt poeng som jeg mener man ser gang på gang rundt omkring i ulike settinger, og som i stor grad er med til å påvirke folks adferd i samfunn og finansmarkeder.

Rickards ser for seg en klar mulighet for at USAs sentralbank vil innføre et nytt QE (på godt norsk: at sentralbanken trykker opp masse penger) i begynnelsen av 2016 på grunn av at landets økonomi er svak og vil svekkes videre fremover.

Videre tror Rickards at USAs økonomi har potensiale til å vokse med 5% i året, men han sier at dette på ingen måte kan oppnås med pengepolitikk, men at det må skje gjennom strukturelle realøkonomiske grep.

søndag 15. mars 2015

Gullprisen nær ny rekord


Ja, overskriften er riktig. Iallefall hvis du som nordmann måler verdien på gull i norske kroner. Når man leser overskrifter om gullprisen får man inntrykk av at den er langt nede, og på sett og vis er det delvis riktig, gitt at man snakker om gullprisen målt i amerikanske dollar og sett over de siste årene. Det som derimot har skjedd siden sommeren 2014 er at verdien av dollar har steget kraftig målt i forhold til de fleste andre valutaer. Målt i norske kroner er derfor bildet av gullprisen et ganske annerledes.

Målt i forhold til norske kroner har dollaren blitt ca. 35% sterkere i perioden fra begynnelsen av juni 2014 til i dag, fra ca. 6,0 til 8,2 norske kroner per dollar. I samme periode har prisen på gull målt i dollar gått fra 1250 til 1160 dollar per unse. Dette tilsvarer en nedgang på ca. 7%. I motsetning til hva man f.eks. har sett skje med oljeprisen i dette tidsrommet, som har nært halvert seg, så har altså gullprisen målt i dollar holdt seg ganske stabil. Personlig synes jeg det er interessant at gullprisen målt i dollar har holdt seg så stabil i en periode hvor dollaren har styrket seg såpass mye mot andre valutaer og råvarer.

Målt i norske kroner har prisen på en unse gull siden begynnelsen av juni 2014 økt fra ca. 7 650 kroner til 9 355 kroner. Dette tilsvarer en økning på ca. 22%. Rekorden fra andre halvdel av 2011 var på ca. 10 300 kroner. Det er med andre ord ikke mer enn ca. 10% opp fra dagens nivåer før en ny rekord vil settes. Utviklingen over de siste fem årene illustreres i grafen under.


I tider hvor sentralbankene og politikere i mangt et land gjør hva de kan for å kutte rentene stadig lavere og gjennomføre ekstraordinære pengepolitiske tiltak for å svekke sin nasjonale valuta, så anser jeg det som hensiktsmessig å ha noe av sin formue i edelmetaller. Verdien på norske kroner og hvilken som helst annen valuta kan endres med et utsagn, et tastetrykk eller et pennestrøk av en politiker eller sentralbankansatt. I det store og hele er det særdeles vanskelig for politikere eller sentralbanker å bestemme verdien på gull. Hvis jeg i tider med (dessverre) mildt sagt fantasifulle sentralbanker kan eie noe som verken politikere eller sentralbanker kan bestemme verdien på, så er jeg i utgangspunktet positiv.

Verdien av gull kommer fra folket (markedet) og har sine røtter flere tusen år tilbake i tid. Fra første gang det ble brukt som penger i Lydia for vel 2 500 år siden har det vært et metall som har hatt en verdi ut over dets rent industrielle egenskaper, og heller i større grad i form av å være et monetært metall. Dette er en tradisjon som dermed sitter godt innbarket i folk, og man sier ikke "godt som gull" uten grunn. Hvis ting går som jeg tror og frykter og pengepolitikken fra sentralbankene fortsetter i den (idiotiske) trenden den er inne i, så ser jeg på muligheten for store valutakriser i mange land som sannsynlig en gang i fremtiden. Hvis og når det tidspunktet kommer ønsker jeg å ha en viss andel av min formue plassert i en forsikringsordning. Jeg kaller denne forsikringsordningen for edelmetaller.

Kjos tenker langsiktig, men på lang sikt mister han Norwegian


Lederen av flyselskapet Norwegian har de siste ukene vært mye i media i forbindelse med streiken i selskapet. Noe han selv har påpekt i mangt et intervju er at han har et mål om å bygge et selskap som skal være lønnsomt og bærekraftig på lang sikt. Det som er litt ironisk er at han på grunn av sitt norske statsborgerskap på lang sikt vil miste store deler av sin eierandel i selskapet han leder.

Sist fredag var Kjos gjest på det populære tv-programmet Skavlan, hvor også den kjente professoren Thomas Piketty var tilstede. Der oppstod det en diskusjon om hvor mye Kjos skatter i forhold til sin inntekt og formue. Diskusjonen gjorde ikke seerne så mye klokere, så la meg forsøke å gi et lite bidrag. 

Bjørn Kjos eier direkte 76,58%, og indirekte 7,64% (gjennom sitt 100% eierskap i selskapet Bøgaset AS), av aksjene i selskapet HBK Invest AS. HBK Invest AS eier 9 499 116 aksjer i det børsnoterte selskapet Norwegian ASA, hvilket utgjør 27,0% av aksjene i selskapet. På samme dag som Skavlan ble sendt på tv var verdien per aksje i Norwegian ASA på 228,40 kroner. Det betyr at verdien av Kjos sitt indirekte eierskap i Norwegian var verdt 1,83 milliarder norske kroner. Med en formuesskatt på 0,7% betyr dette litt forenklet sagt at Kjos må skatte 12,8 millioner norske kroner i årlig formuesskatt. Ved å ta en titt på Norwegian ASA sitt årsregnskap for 2013 kan vi se at Kjos i 2013 mottok ca. 1,69 millioner kroner i total kompensasjon, inkl. pensjonsgodtgjørelser, for sin jobb som selskapets leder. Det betyr at han med den nevnte formuesverdien må betale en formuesskatt som tilsvarer 7,6 ganger hans totale godtgjørelse i 2013. Ta i betraktning at dette tallet for godtgjørelse inkluderer pensjonsgodtgjørelse og er før skatt er trukket fra, så betyr det i praksis at han må betale en formuesskatt som nok heller tilsvarer nærmere 14 ganger hans netto årsinntekt.

Mange vil så si at det betyr lite hva han tjener, for han har jo så mye verdier og er milliardær. Vel, jeg er på ingen måte enig i dette som et argument for at han skal betale mer skatt. Kjos har en indirekte eierandel i et selskap som driver med befraktning av passasjerer. Han får ingen godtgjørelse til sin egen lommebok som følge av dette utenom den lønnen han mottar som leder i selskapet, og ev. utbytter han mottar via sitt indirekte eierskap. For meg virker det helt feil å kreve inn skatt på denne eierandelen, og la meg nedenfor fortelle litt om hvorfor denne typen skatt er ugunstig. 

Som en liten digresjon før jeg kommer til saken så kan nevnes at til alt overmål så er aksjekurser nominelle tall som over tid blåses opp av bankenes og sentralbankenes inflasjonsskapende pengetrykking, og dermed ikke nødvendigvis gjenspeiler realøkninger i verdier. Tenk deg f.eks. at alt i verden stiger 10% i nominell verdi. Relativt sett har ingen ting da blitt mer verdt, men staten vil likevel kreve inn skatt på den nominelle verdiøkningen. Resultatet er at ens realverdier blir mindre. Som nok en liten digresjon kan nevnes at den dagen en person selger sine aksjer, så skattlegges man 27% av en ev. gevinst på disse aksjene, hvilket betyr at man i alle de årene hvor man betaler formuesskatt på den samlede verdien av sin aksjebeholdning også betaler skatt på den 27% andelen som staten til slutt gjør krav på i form av gevinstbeskatning. Man betaler altså skatt på verdier man aldri egentlig har hatt, men som istedenfor alltid egentlig har vært statens andel.

I et intervju med Bjørn Kjos i Nettavisen kan vi lese følgende om situasjonen Kjos befinner seg i:
Til Nettavisen kunne Bjørn Kjos i desember fortelle at årsaken til at han solgte aksjer i Norwegian for nesten 200 millioner kroner, var at han trengte penger til å betale formuesskatten. Frem til nå har han dekket den stadig økende skatten med å selge hytter og leiligheter og ved å ta opp lån. Årlig må Kjos ut med rundt 20 millioner kroner. Paradokset er at jo bedre Norwegian gjør det, jo bedre går aksjekursen på Oslo Børs og jo mer formuesskatt må Kjos betale.
I takt med Norwegians ekspansjon har selskapet også fått flere utenlandske eiere. De forstår lite av særnorske skatteregler, men som alle investorer ser de rødt når et selskaps grunnlegger og toppsjef selger seg ned. Ikke minst når toppsjefen er så tett knyttet til merkevaren som Kjos. Den uheldige miksen førte til at aksjekursen stupte rett etter at Kjos ufrivillig måtte selge.
Du har jo solgt unna det meste du eier. Hva er igjen? Huset?  
- He, he. Nei, det er aksjer i Norwegian.  
- Det må gjøre vondt?  
- Det er dumt og det skader bedriften. Det må da vel være mye bedre å skatte det man tar ut av bedriften i enda større grad. Skatt forbruk. Vi trenger å skape arbeidsplasser i Norge, da er ikke formuesskatten riktig vei å gå. Jeg blir jo straffet for å skaffe arbeidsplasser. Det blir helt feil.
Du solgte aksjer for å dekke formuesskatten. Nå har du slitt med en streik som du mener var håpløs. Har du noen gang vurdert å bare flytte til London, hvor mer og mer av Norwegians business vil forgå i fremtiden?  
- Jeg er alt for glad i å gå på ski i Nordmarka, til at jeg kan flytte.
Er du helt ærlig nå? Det koster deg flere titalls millioner kroner i året?
- Ja, jeg er det. I andre bransjer er det kanskje riktig å gjøre, men Bjørn Kjos er altfor glad i å gå på ski i Nordmarka. 
Bjørn Kjos må altså selge unna aksjer i Norwegian og andre verdigjenstander for å betale formuesskatten. Det han mottar i lønn er på ingen måte nok til å dekke opp skattekravet fra staten.

Slik jeg ser det er formuesskatten med på å favorisere utenlandsk eierskap av norske bedrifter. Norske folk med eierskap i bedrifter straffes, og blir i enkelte tilfeller nødt til å selge unna sine andeler av bedriftene for å kunne betale skatt til staten. Resultatet er at over lang tid vil en nordmanns eierskap i en bedrift bli mindre og mindre. Som jeg har vist i et tidligere innlegg, Formuesskattens effekt på norsk bedriftseierskap, vil det med dagens skattesystem være slik at man over 100 år må selge unna 61,8% 69% (editert 19.03.2015, pga. at jeg endret forutsetningen i beregningen fra en formuesskatt på 0,7% til 0,85%) av det man opprinnelig eide for å kunne betale formuesskatten.


Den triste ironien i Bjørn Kjos sin langsiktige tankegang med Norwegian er at han over tid vil måtte selge unna mer og mer av sitt livsverk. Når norske politikere roper ut i forargelse og frustrasjon over at norske selskaper selges til utenlandske aktører bør de være klar over at det er de selv som har vært med på å skape og opprettholde et skattesystem som bidrar til nettopp dette. Kjos og flere andre norske bedriftseiere tenker langsiktig, men på lang sikt mister de stadig mer av sine bedrifter.

tirsdag 3. mars 2015

Fra periferi til mainstream


Jeg har nå holdt på med denne perifere bloggen om økonomi, finans og samfunn i nesten fire år. Den 10. april "feirer" jeg fire års dagen for The Boom Bust. Som jeg skrev i mitt første blogginnlegg var bloggens formål å "utfordre etablerte sannheter og i det minste ha et lite skråblikk på markedet." Jeg føler at jeg har gjort som jeg sa jeg skulle, og jeg må innrømme at jeg har holdt på med skrivingen min mye lengre enn jeg selv hadde trodd jeg kom til å gjøre.

Helt siden jeg begynte å skrive så har jeg skrevet en del ting som har vært langt utenfor boksen til konsesusdrevne økonomer, folk generelt og media. Faktisk var litt av grunnen til at jeg opprinnelig begynte å skrive at jeg var utrolig lei av å lese så mye vås og uintelligente ting i media, hvor såkalte eksperter gang på gang fylte opp spalteplass med totalt intetsigende og uimotsagte utsagn, og journalister utviste svært liten kritisk tankegang og innsikt i hva de skrev om. Jeg følte ikke at jeg ble noe klokere av å lese i media, snarere tvert i mot, og at den jevne artikkelen man leste i media var på grensen til det fordummende. Jeg ønsket å gjøre et forsøk på å være en motvekt til dette. Andre enn meg får dømme om jeg har lyktes med det.

Med tiden har jeg merket at enkelte av de de tingene jeg lenge har skrevet om sakte men sikkert begynner å bli mer vanlig blant andre. F.eks. har jeg i hele bloggens levetid skrevet mye om at ikke bare sentralbanker men også vanlige banker produserer penger ut av løse luften. De fleste jeg snakket med nektet å tro på hva jeg sa. Selv anerkjente økonomer tok ikke dette inn over seg. Etterhvert kom så Bank of England med en egen rapport som bekreftet mine påstander 100%, og senere har til og med sjevøkonomer i Norges banker kommet ut og sagt det samme. Jeg har i vel tre år skrevet om at jeg tror rentene i Norge kommer til å falle til nullpunktet og at pengetrykking med tiden også vil finne veien hit. Fra å være en aldeles hinsides tanke så opplever vi nå at enkelte sjevøkonomer begynner å snakke om akkurat det samme. Jeg har i hele bloggens levetid skrevet om hvordan sentralbankenes pengepolitikk istedenfor å styrke økonomien faktisk heller svekker den. Også her er det som først var en veldig utradisjonell tanke begynt å bli noe mer akseptert hos enkelte tradisjonelle økonomer.

Hva kan grunnen til dette være? Kan det være at mange allerede tenker de tankene jeg selv tenker, men ikke tør innrømme det? Jeg er ikke sikkert. Jeg tror veldig mange sitter fast i sin tradisjonelle tankegang og at det tar tid å løsrive seg fra den. Jeg tror også at enkelte faktisk sier noe annet enn hva de egentlig mener, fordi de opplever det som ubehagelig å befinne seg utenfor konsensus. Noen er kanskje redd for å bli sett på som rar hvis de ikke sier det samme som alle andre. Videoen under illustrerer hvordan slik gruppepsykologi kan virke inn på enkelte.


Fortsatt er det et langt stykke igjen til flertallet er på min og mine meningsfellers side, men trenden er iallefall der, og den går slik jeg ser det i riktig retning. Fortsatt er det ingen som ytrer at sentralbankene bør legges ned, slik jeg selv mener de bør for å sikre et bedre finanssystem og realøkonomi, men med den samfunnsdestruktive adferden sentralbankene selv holder på med så bidrar de i all sin ironi slik jeg ser det til at også dette er noe flere vil mene med tid og stunder. Jeg må si jeg synes det er litt morsomt at sentralbankene faktisk selv er i ferd med å ødelegge for seg selv.

Jeg har inntrykk av at det tenderer til å ta mellom to og tre år før enkelte ting jeg sier og mener begynner å sies og menes av andre. Tanker som ligger utenfor boksen tar tydeligvis litt tid før de etableres blant konsensus, men slik er det med tanker: de vendes ikke om på med et øyeblikk, men heller sakte og gradvis. I overført betydning kan man si at froskens grytevann må varmes opp sakte til det omsider når kokepunktet, istedenfor å settes på rask oppkok, hvis man ønsker å unngå at frosken hopper ut. Innen økonomifaget er det noe som på engelsk heter trickle down economics, men innen tankeprosesser tror jeg man ofte har å gjøre med det jeg vil kalle for trickle in ideas. Små og gjentatte drypp med tanker og ideer vil over lengre tid kunne få mange til å revurdere sine tidligere syn på ting. Akkurat som det innen investering og sparing ofte er de som tenker langsiktig som bygger de store formuene så er det innen tanker og ideer de som tenker langsiktig som kan få godt gjennomslag for sine syn.

mandag 2. mars 2015

Warren Buffett og hans potensielle arvtakere


I helgen kom Warren Buffett ut med sitt nyeste brev til aksjonærene i selskapet Berkshire Hathaway. Samtidig kom også Buffetts gode partner Charles Munger ut med sitt eget aksjonærbrev, og her pekte han ut to eksempler på kandidater som er aktuelle å ta over lederskapet i selskapet etter Buffett: Ajit Jain og Greg Abel. Munger skrev at "Ajit Jain and Greg Abel are proven performers who would probably be under-described as 'world-class...each is a better business executive than Buffett."

Jain er ut i fra hva jeg har lest og sett en meget dyktig person, og etter at han kom inn i Buffetts liv i 1985 har han blitt en av Buffetts favoritter. Det kan man godt forstå, for mannen er åpenbart intelligent. Buffett sier at "I found Ajin back in 1985. I feel like I discovered a gold mine or something. He's someone I am attracted to personally and we are good friends." Under kan du se en lengre samtale mellom Buffett og Jain foran et publikum i India. Jeg anbefaler deg å se hele videoen, for visdommen som kommer fra disse to er stor. Her får du en stor dose kloke ord pakket sammen på kort tid.