Boom Bust

Boom Bust

søndag 31. mai 2015

En samtale med Charlie Munger


Mange har hørt om investoren Warren Buffett, en av verdens rikeste personer. Færre kjenner derimot til Charlie Munger. Munger er Buffetts kompanjong i Berkshire Hathaway og har vært en god venn av Buffett helt siden de var unge menn for over 60 år siden. Det var Munger som påvirket Buffett til å endre sin investeringsfilosofi fra å investere i helt middelmådige selskaper som var veldig lavt priset til å heller investere i glimrende selskaper som var nærmere normalt priset.

Munger er en av de innen finans jeg har mest sans for. Hans mentale rammeverk er enestående, og er noe som skiller personer som han, Buffett og andre fra flertallet innen finans og samfunn generelt. De har en høy grad av selvinnsikt og forståelse for menneskelig adferd som gjør de i stand til å opptre rasjonelle i de fleste situasjoner og over lang tid. Hvis man i tillegg til dette mentale rammeverket har en meget god kvantitativ forståelse for ting så kan man komme veldig langt, hvilket Munger og Buffett eksemplifiserer på en glimrende måte.

Under kan du se et opptak av en lengre samtale han hadde med en journalist under et besøk på universitetet han studerte på som ung. Det er to timer langt hvor Munger tar i mot en mengde spørsmål fra salen, og er vel verdt å bruke tiden på hvis man har et ønske om å ta til seg en stor mengde kloke tanker.

onsdag 27. mai 2015

Norske politikeres tull om kull


De norske politikernes dobbeltmoral tar aldri slutt. I dag kommer nyheten om at alle partiene på Stortinget er blitt enige om at Statens Pensjonsfond Utland ("oljefondet") ikke lenger skal kunne være investert i selskaper i kullindustrien. Visstnok skal selskaper som får over en viss prosentandel av sine inntekter fra kull utelukkes fra oljefondet.

Jeg betviler ikke at kull er forurensende. Dette må man så også veie opp mot nytten det gir i form av energi til folk som er sterkt avhengig av det. Det er dog andre ting enn dette som slår meg her. Det som er paradoksalt i denne saken er at regjeringen, uten motvilje fra andre politikere på Stortinget, for bare tre uker siden gikk inn for å støtte kullindustrien på Svalbard med vel 500 millioner kroner. I innlegget Dobbeltmoralsk statsstøtte av kull på Svalbard påpekte jeg nettopp dette, og skrev bl.a. at "tiltaket fra regjeringen vitner om hvor mye dobbeltmoral politikere har, og at prinsipper er noe de står for kun så lenge det passer deres eget godtbefinnende. Det er lett for politikere å snakke om verdier og prinsipper, men det er åpenbart noe helt annet å følge de i praksis."

Så der har vi saken altså. Kull i utlandet, nei fy og skam! Kull i Norge, ja takk gjerne!

Det florerer med hyklerske politikere i dette landet. Denne saken fører seg pent inn i rekken av slalompolitikk hvor følelser og lobbyvirksomhet er mer styrende for politikken enn logikk og prinsipper. Dessverre er norske politikere i stor grad representative for den norske befolkning, og denne typen tankegang og handlinger gjennomsyrer samfunnet. Man får vel som man fortjener.

tirsdag 26. mai 2015

Terry Smith om McDonalds: Hvor er burgeren?


Jeg har en stund fulgt med på en fondsforvalter som heter Terry Smith og som tidligere var sjef i Tullett Prebon (for øvrig samme selskap som i en interessant rapport stilte spørsmål ved om USA kan ha vært i en økonomisk depresjon helt siden år 2000). Smith etablerte i november 2010 et fondsforvaltningsselskap som heter Fundsmith. Fondet investerer i internasjonale selskaper og leverte siden opprettelsen en avkastning på 86,3%, hvilket var 34,2% mer enn fondets sammenlignbare indeks MSCI World Index i samme periode.

Smith omtalte fondets investeringsfilosofi på følgende måte (spesielt det siste han sier er viktig, og noe de aller fleste i finansmarkedene har store vansker med å følge):
“Firstly, we identify good companies, secondly, we buy their shares at a fair or better price, and lastly we seek to do the most difficult thing of all, nothing."
Jeg synes Smith generelt har et sunt syn på økonomi og finans. Han er ikke opptatt av finansielle trender og fancy finansielle krumspring. Han skjønner at finans egentlig er ment for å serve realøkonomien, istedenfor omvendt, hvilket er helt i tråd med hva jeg selv mener. Av denne grunn liker jeg å få med meg ting Smith skriver og sier. Han er verdt å lytte til.

I et innlegg i Financial Times 23. mai skriver Smith om hurtigmatkjeden McDonalds, og sier at "there is something fundamentally wrong with McDonald’s". Han peker på sviktende salg og kundebesøk i selskapets utsalg. Selskapet fikk nylig en ny sjef som har fått jobben med å forbedre driften, men Smith er ikke fornøyd med det han ser. Det Smith reagerer på er at selskapet ser ut til å ha mistet fokus på hva som betyr noe for selskapet, nemlig kundene og produktene de selger. I en pressemelding fra selskapet som kom like før en investorkonferanse hvor de skulle snakke om sin nye strategi ble ikke ordet "food" nevnt en eneste gang, og ordet "burger" ble kun nevnt en gang. Istedenfor var pressemeldingen full av fancy ord som tatt rett ut fra en konsulentordbok. Investorene som stilte spørsmål brydde seg bare om finansiell krimskrams, og ingen var opptatt av selskapets produkter og kundetilfredsstillelse.

Jeg synes Smith skrev et bra innlegg, og jeg synes det er treffende for veldig mye man ser i finansmarkedene generelt. Det er alt for mye fokus på finans i og for seg selv, og alt for lite fokus på de underliggende viktige tingene som betyr noe og som er i hvilken grad et selskap skaper gode produkter som kundene vil ha. Akkurat som vi ser ellers rundt oss så er fokuset ofte mer på finansøkonomien enn på realøkonomien.

Du kan lese Terry Smith sitt innlegg i Financial Times under.

mandag 25. mai 2015

Jim Rogers lærer sine barn om penger


I denne videoen møter vi investoren Jim Rogers og hans to døtre Hilton August ("Happy") og Beeland ("Baby Bee") hvor Rogers forteller om hva han har lært døtrene sine om penger. De viktigste grunnleggende tingene han har lært de er 1) at penger er noe man må jobbe hardt for å få, 2) at man ikke skal sløse med penger og 3) at man må spare på pengene sine. De neste tingene han fremhever er at man må lære hvordan man investerer pengene sine og hvordan man bruker de på en smart måte.

Krympflasjon i sjokolade


De fleste har hørt om og kjenner til hva inflasjon er. Stigende priser på varer og tjenester er noe vi ser forekomme rundt oss hele tiden "takket være" sentralbankene og banksystemets pengeproduksjon. I praksis betyr dette at dine kroner kjøper stadig mindre andeler av varer og tjenester. Inflasjonen er likevel ikke kun noe man ser i form av voksende prislapper. Man ser det også i form av krympende og/eller dårligere varer og tjenester.

Jeg har ved tidligere anledninger skrevet om dette fenomenet. I 2012 skrev jeg et innlegg som het Inflasjonens effekt på varer du kjøper, hvor jeg bl.a. skrev følgende:
Venner av meg som driver i dagligvarebransjen sier dette er korrekt. Ofte opplever de at produsenter kommer med ny emballasje på produktene som reklamerer med "ny og bedre", men der den egentlige forskjellen kun er at innholdet er blitt mindre, uten at prisen reduseres. Ofte kan endringen også være at enkelte ingredienser er byttet ut, simpelthen fordi de er blitt for dyre å inkludere i produktet.
I fjor skrev jeg i innlegget Mindre produktstørrelser er inflasjon bl.a. følgende:
De fleste forbinder inflasjon med stigende priser på varer og tjenester. Det mange ikke tenker over er at produsenter ofte øker prisene på andre måter enn å øke den nominelle prisen på et produkt. Istedenfor velger de å redusere størrelsen eller kvaliteten på produktet. Man opplever f.eks. at pakningen er 10% mindre eller kjøttet inneholder 10% mer vann enn tidligere, men likevel koster det samme. Dette er en skjult inflasjon.
Du kan finne eksempler på denne typen inflasjon overalt rundt deg. Det siste eksempelet i rekken kommer fra England hvor sjokoladeprodusenten Cadbury nå krymper størrelsen på sitt produkt Roses med 24 gram, hvilket betyr at pakningen siden 2011 har blitt 25% mindre uten at prisen har blitt redusert noe som helst. Dette utgjør i realiteten en prisvekst på 33,3% for sjokoladepakken. En representant for selskapet sier at de som alle aldre produsenter har opplevd økende kostnader og at det er viktig for de å sørge for at sjokoladen fortsetter å være noe alle kan ha råd til.

Svært ofte tenker ikke folk over at prisene i realiteten stiger selv om prislappen ikke endrer seg. De tenker ikke over at varen de kjøper har blitt litt mindre eller dårligere siden sist. Av de få som faktisk er bevisste på dette så er det enkelte som beskylder produsenten for å være grådig og å drive dårlig forretning. De skjønner ikke at det som faktisk er skyldig i denne praksisen er statens finanspolitikk og bankreguleringer, og sentralbankenes fasilitering av stadig ny pengeproduksjon i bankvesenet (som skjer i form av utstedelse av ny kreditt til låntakere). Disse institusjonens handlinger medfører enormt store konsekvenser for individer, samfunn og økonomi, langt ut over at størrelsen og/eller kvaliteten på varer og tjenester endrer seg. Det hjelper så klart lite at folk flest ikke skjønner et spøtt av dette, og selv er med i heiagjengen som roper om mer pengeproduksjon, økt inflasjon og lavere renter sammen med sjevøkonomer (sic), økonomijournalister i riksdekkende media og andre "eksperter".

Økonomen John Maynard Keynes sa det godt i boken The Economic Consequences of the Peace:
"Lenin is said to have declared that the best way to destroy the capitalist system was to debauch the currency. By a continuing process of inflation, governments can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens. By this method they not only confiscate, but they confiscate arbitrarily; and, while the process impoverishes many, it actually enriches some. The sight of this arbitrary rearrangement of riches strikes not only at security, but at confidence in the equity of the existing distribution of wealth. Those to whom the system brings windfalls, beyond their deserts and even beyond their expectations or desires, become 'profiteers,' who are the object of the hatred of the bourgeoisie, whom the inflationism has impoverished, not less than of the proletariat. As the inflation proceeds and the real value of the currency fluctuates wildly from month to month, all permanent relations between debtors and creditors, which form the ultimate foundation of capitalism, become so utterly disordered as to be almost meaningless; and the process of wealth-getting degenerates into a gamble and a lottery.
Lenin was certainly right. There is no subtler, no surer means of overturning the existing basis of society than to debauch the currency. The process engages all the hidden forces of economic law on the side of destruction, and does it in a manner which not one man in a million is able to diagnose."

søndag 24. mai 2015

Kina oppretter gigantfond for kjøp av gull


Denne helgen ble det meldt fra Kina at landet går i bresjen for å opprette et fond av en størrelse tilsvarende ca. 123 milliarder kroner for kjøp og produksjon av gull. Fra Xinhua:
XI'AN, May 23 (Xinhua) -- A gold sector fund involving countries along the ancient Silk Road has been set up in northwest China's Xi'an City during an ongoing forum on investment and trade this weekend. The fund, led by Shanghai Gold Exchange (SGE), is expected to raise an estimated 100 billion yuan (16.1 billion U.S. Dollars) in three phases.
Gullbørsen i Kina, Shanghai Gold Exchange ("SGE"), har de siste årene økt handelsvolumene betraktelig. Den reelle etterspørselen etter gull i Kina er vesentlig høyere enn hva offisielle statistikker tilsier. De fleste i media siterer tall fra World Gold Council ("WGV") når det har å gjøre med etterspørsel etter gull, men i følge analytikeren Koos Jansen ved Bullionstar er det uttrekkene av gull fra SGE som reflekterer den reelle etterspørselen etter gull i landet. I 2013 var dette tallet 2197 tonn gull (WGC meldte på sin side at tallet var nærmere 1000 tonn). I 2014 tilsa Koos Jansen sine tall at etterspørselen i Kina var 2012 tonn (WGC meldte at tallet var 814 tonn). Veldig mye av denne etterspørselen har blitt dekket av importert gull.

I dag prises gull i amerikanske dollar og prisingen settes i stor grad i det amerikanske markedet. I fremtiden vil nok Kinas marked være en viktigere prissetter, og jeg mistenker at dette også er en agenda som ligger bak noe av det arbeidet SGE fronter.

I en periode hvor prisen på gull har falt mye fra høydene man så i slutten av 2011 har det altså beveget seg virkelig enorme mengder med gull inn i Kina, nesten helt uten at mainstream media har plukket det opp og rapportert noe som helst om det. Det skal etter mitt syn store skylapper til for å tro at den store flyten av gull til Kina skyldes tilfeldigheter.

En IT-boble på gang i Kina?


Sosial media og selskaper innen "ny IT" har tatt verden med storm. Noen ganger får jeg følelsen av at vi lever i en ny .com-tid, hvor nær sagt alt som har å gjøre med disse bransjene automatisk anses for å ha stort vekstpotensiale og dermed tilegnes en høy finansiell verdsettelse. Jevnlig kan vi nå lese om oppstartsselskaper som henter inn enorme beløp i kapitalmarkedet og som verdsettes til svært høye verdier. Det er ikke måte på hva som skal bli "det nye Facebook" og ta over verden og/eller et marked. Et eksempel på dette ser i disse dager ut til å være Kina, hvor selskaper innen IT nå verdsettes ekstremt høyt.

Da Nasdaq-indeksen i USA var på sitt høyeste under .com-boblen i mars 2000 var P/E-nivået for selskapene i indeksen på 175. Krasjen som deretter kom for disse selskapene var enorm. I dag er verdsettelsen for Nasdaq-indeksen ganske høy, men betraktelig mye lavere enn hva man så i 2000. Selv om IT-selskaper verdsettes ganske høyt mange steder i verden, kan det se ut til at Kina er i en klasse for seg selv.

Jeg skrev for noen uker siden om hva som skjer i aksjemarkedet i Kina, hvor jeg bl.a. også advarte om et selskap som luktet svindel og bedrag og som man i etterkant har sett kollapse i verdi. Aksjemarkedet i Kina er generelt sett inne i en kraftig oppgangsperiode med tilsynelatende mye spekulasjon, og det kan se ut til at selskaper med tilknytning til IT er blant de som er mest populære. I Kina finnes det flere børser, og en av disse er i byen Shenzhen. Her finner man en aksjeindeks, med navnet ChiNext, som omfatter kinesiske IT-selskaper. Indeksen har økt med ca. 150% hittil i 2015, og betraktelig mer om man måler lengre tilbake i tid.

Visstnok verdsettes selskapene i ChiNext-indeksen nå i gjennomsnitt til 100 ganger sin årlige inntjening (hvilket man på "fagspråket" kaller en Price/Earnings-ratio på 100). Det vil si at investorer er villig til å betale 100 kroner for en aksje som kun genererer 1 krone i årsresultat. Det er å betrakte som den samme P/E som du verdsetter et bankkontoinnskudd til i dag, hvor du mottar 1 krone i rente for hver 100 krone du har på kontoen. Forskjellen er at et bankinnskudd i utgangspunktet er uten risiko og sikkert å beholde sin nominelle verdi, mens en aksjekurs kan falle til 0 fortere enn du rekker å si hvorfor-var-det-ingen-som-fortalte-meg-at-dette-var-en-risikabel-investering.

Selskaper som børsnoteres i Kina opplever en enorm kursoppgang fra første dag. Også selskaper som har vært børsnotert i lengre tid øker mye. Mange selskaper opplever en verdiøkning på 10% hver dag nå for tiden, hvilket er maksgrensen de tillates å øke med på en dag. Dette pågår i flere titalls dager på rad.

I ShanghaiDaily kan vi lese om hvordan folk i Kina nå tar opp lån for å kjøpe aksjer. Dette skjer i enormt omfang nå. Lånene får de blant annet tilgang på gjennom såkalte peer-to-peer-långivere ("P2P"), som er selskaper som formidler oppsparte penger til etterspørrere av lån. En slags variant av hvordan banker opprinnelig var ment å operere. Så sterk er børsoppgangen i kinesiske selskaper nå at P2P-selskapene opplever at folk i mye mindre grad enn tidligere er villige til å låne ut pengene sine via P2P-långiverne, men heller vil plassere pengene sine rett i aksjemarkedet for å få høyere avkastning.

Slik jeg ser det vitner disse tingene jeg her nevner om veldig stor grad av eufori og spekulasjon i et marked. Alt øker i verdi, enhver idiot "investerer" (rettere sagt gjør spekulative kjøp), kjøpene finansieres gjerne med lånte penger, alle føler seg rike og folk jakter raske gevinster. Spekulasjonen er altomfattende. Slike ting kan holde på en god stund, ofte mye lengre enn man tror er mulig, men ingenting vokser til himmelen. Som kjent har slike perioder ofte en tendens til å føre med seg en solid bakrus, og jeg tviler sterkt på at utfallet blir noe annet i dette tilfellet. Det kan for en utenforstående som meg virke som om det brygger opp til en IT-boble i Kina.

fredag 22. mai 2015

Intervju med investoren Jean-Marie Eveillard


Jean-Marie Eveillard er en investor som har holdt på i mange år som forvalter for First Eagle Funds, og har mottatt anerkjennelse for å over lang sikt ha levert god avkastning for sine kunder og for å ha evnen til å ha en annen mening enn konsensus (hvilket for de fleste mennesker faktisk kan oppleves som vanskelig). Eveillard gjorde det mye bedre enn verdensindeksen for aksjer i de ti årene frem til 1997. Da IT-boblen begynte å blåses opp trakk Eveillard seg mer og mer ut av markedet ved å selge sine aksjer og kjøpte seg heller mer opp i gull. Det viste seg at aksjemarkedet, og spesielt IT-selskaper, i enda noen år fortsatte rett opp til skyhøye prisnivåer. I disse årene mistet Eveillard mange kunder som mistet troen på han. Hans holdning var likevel at det var bedre å miste halvparten av sine kunder enn halvparten av kundenes penger. Da IT-boblen sprakk var Eveillard den som kunne le best, og i 2003 mottok han en pris, Fund Manager Lifetime Achievement Award, fra Morningstar.

Under er et kort utdrag fra et intervju han nylig gjorde hvor han bl.a. snakker om hvorfor den type investorpersonlighet han representerer er så sjelden i markedet. Du kan også se et annet, og mye lengre, intervju med Eveillard hvor han snakker om noen av de samme tingene samt mye annet.

Jeg synes mye av det han sier er veldig riktig og viktig, og jeg (forsøker) selv å praktisere deler hans tankegang. Jeg tror personlig at investeringsstilen som Eveillard følger passer veldig godt for de som tror på den økonomiske tankegangen som forfektes av den såkalte "østerrikske skolen". Jeg er selv en slik person. Grunnen til at jeg sier dette er at "østerrikerne" ofte er personer som tenker på lang sikt, i motsetning til kort sikt som de fleste blant oss tenker. De tenker veldig annerledes enn de fleste andre, de stiller seg gjerne kritiske til ting som på overflaten virker veldig fint og flott og som alle andre jubler for, og de tør å stå inne for dette. En "østerriker" er ikke opptatt av å være populær. Han eller hun tenker for seg selv og er komfortabel (og gjerne stolt) av å tenke uavhengig av alle andre. Dette er egenskaper som også er viktig for en investor som Eveillard. Tilnærmingen til markedet er at det på kort sikt kan ta fullstendig feil i prisingen av selskaper, men at det på lang sikt stort sett vil reflektere de reelle underliggende verdiene i selskapene.

Eveillard er det man kan kalle for en verdiinvestor. Han bryr seg ikke om et selskap lager kule produkter som er på mote. Han bryr seg ikke om en aksjepris har økt masse og alle sier den skal stige videre opp. Han gir blanke i om "alle" sier at man bør kjøper aksjer. Eveillard bryr seg heller om hva selskapet tjener, hvor solid dets balanse er, dets finansielle historikk, og om hva dets finansielle fremtidsutsikter kan være. Hvis han anser selskapets aksjekurs i markedet til å være en god del lavere enn hva dets antatte reelle verdi er, så investerer han penger i selskapet. I alle andre tilfeller lar han være.

Jeg har sett flere intervjuet med Eveillard tidligere, men det som var litt morsomt med dette og som var nytt for meg, var at han faktisk sympatiserer med den østerrikske skolen i sin tankegang. Kanskje ikke så rart da at jeg hittil har likt mye av hva han sier og mener.


torsdag 21. mai 2015

Da Schiff møtte Bernanke


Det finnes ikke mange personer som har vært mer kritiske til USAs tidligere sentralbanksjef Ben Bernanke enn Peter Schiff. Da jeg først så bildet du ser over måtte jeg derfor le. Det brede gliset til Schiff ved siden av Bernanke er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle se. Det ble tatt i forbindelse med en investeringskonferanse ("SkyBridge Alternatives Conference") for to uker siden hvor Bernanke deltok og Schiff var tilstede. Her kan du høre Schiff fortelle om sitt møte med sin nemesis Bernanke (13:25 ut i klippet):

onsdag 20. mai 2015

Aksjesmell for solselskap i Kina og for NBIM


I natt så man på børsen i Hong Kong selskapet Hanergy Thin Film Power Group falle nesten 50%. Hos Bloomberg kan man lese at styreformannen og hovedeieren unnlot å møte opp på en generalforsamling, og at selskapet i tillegg er under tilsyn for potensielt manipulering av aksjekursen. Det er verdt å minne om at dette er et selskap som de siste månedene har opplevd en eventyrlig kursoppgang, godt hjulpet av suspekt aksjehandel og regnskapsføring. For mange er dette selskapet ukjent, men den jevne leser av The Boom Bust har hørt om det før, for jeg advarte om det for noen uker siden i innlegget Hva skjer i aksjemarkedet i Kina?, hvor jeg skrev at "det lukter av svindel og bedrag lang vei":
Jeg mistenker at det blant mange kinesiske selskaper bedrives nokså kreativ regnskapsføring og svindel av aksjonærer og andre. På børsen i Frankfurt har man de siste årene sett flere kinesiske selskaper mistenkes for dette, hvilket har resultert i at aksjekursene for disse selskapene har falt mye. Hvis mistankene er berettigede, så er det kanskje liten grunn til å tro at ikke det samme gjelder kinesiske selskaper børsnotert i Kina. I Hong Kong finnes det et selskap som heter Hanergy Thin Film Power Group, som på kort tid har gått fra å være verdt ingenting til å bli verdens mest verdifulle selskap innen solenergi, og med det har gjort eieren til Kinas rikeste. Det interessante og mistenkelige er at omtrent alle selskapets inntekter kommer fra salg til nærstående (til morselskapet). Og for å gjøre det hele enda mer mistenkelig så har omtrent all børsoppgangen for selskapet skjedd de siste 10 minuttene av handelsdagene på børsen. Det lukter svindel og bedrag lang vei, og Hanergy er sikkert ikke det eneste selskapet det lukter av.
Visstnok var det norske oljefondet eier av over 38 millioner aksjer i selskapet. Inntil i dag var denne beholdningen verdt ca. 270 millioner kroner. Det vil si at kurskollapsen i Hanergy medførte et tap tilsvarende ca. 127 millioner kroner for fondet.


Selv om jeg personlig har investert noe midler i selskaper notert på børsene i Shanghai og Hong Kong fordi de på det tidspunktet jeg gjorde investeringen for vel ett år siden fremstod som nokså rimelige i forhold til sin inntjening, så er jeg rimelig trygg på at mange selskaper i Kina er preget av rufsete regnskapsføring og svindel og bedrag. Jeg tviler på at Hanergy Thin Film Power Group er det eneste selskapet som vil oppleve lignende kurskollapser i årene som kommer. Etter flere år med massiv kredittvekst og utlånsaktivitet er det nesten dømt til å være masse lik i skapene i denne økonomien. 

tirsdag 19. mai 2015

Innvandringsbrems og boligmarked

I dag publiserte Statistisk Sentralbyrå nye tall som viste befolkningsutviklingen i Norge i årets tre første måneder. Disse viste at innvandringen faller og utvandringen øker fra tidligere sammenlignbare perioder. Befolkningsveksten var det laveste man har sett i tilsvarende periode siden første kvartal 2007. Netto innvandring til Norge var ca. 23% lavere enn i fjor. SSB skriver på flott nynorsk at "Samanlikna med 1. kvartal i fjor, gjekk nettoinnvandringa blant statsborgarar frå dei typiske arbeidsinnvandrarlanda Polen, Litauen og Sverige ned med respektive 28, 51 og 60 prosent."


Under er en figur som viser hvor innvandrerne til Norge kommer fra, og hvorfor de kommer. Hva skjer hvis tilgjengelige jobber i Norge reduseres fremover og trenden med kraftig redusert netto innvandring fra de tre største kildelandene med innvandrere fortsetter? Jeg har ikke svaret, men man gjør seg jo sine tanker...


Så over til et relatert tema, som vel ble sett på som en ubetydelig notis for to år siden, men som man vel kanskje kan si fremstår noe mer aktuell i dag. For litt over to år siden kom Finanstilsynet ut med rapporten Finansielt Utsyn 2013 hvor de bl.a. skrev om befolkningsvekstens påvirkning på boligmarkedet. Jeg omtalte denne rapporten og deler av dens innhold i innlegget Gode poenger fra Finanstilsynet, men her er noe de ikke skriver om. På sidene 10-13 i rapporten og i artikkelen Innvandring og boligmarked skrev de bl.a. at "boligbygging og befolkningsutvikling har over tid betydning for utviklingen i boligprisene. (...) Den sterke befolkningsøkningen de siste årene er i stor grad drevet av høy nettoinnvandring. (...) Etter [EU] utvidelsen har høy nettoinnvandring fra de nye EU-landene stått for store deler av befolkningsveksten i Norge. (...) Gitt at innvandrerne er mobile over landegrensene, vil økonomisk tilbakeslag i Norge eller sterk oppgang i utlandet ha betydelige konsekvenser for befolkningsutviklingen. Stor nedgang i nettoinnvandringen kan innebære et potensielt boligoverskudd i Norge. (...) Norsk økonomi er spesiell med sin store petroleumssektor. Ved en særnorsk nedgangskonjunktur vil nettoinnvandringen kunne endres raskt."


Spørsmålet man kan stille seg er hvor viktig sammenhengen mellom netto innvandring og boligmarkedet er. Faller man ned på at sammenhengen er signifikant så vil det for de som har en viss interesse for boligmarkedet, og det er vel strengt tatt alle nordmenn, være svært interessant å følge utviklingen i inn- og utvandring fremover.

Folk flest rundt i landet har ennå ikke begynt å ta inn over seg konsekvensene av at oljeprisen har falt kraftig det siste året. Mange tenker nok kanskje at siden de ikke merket noen umiddelbar personlig konsekvens av oljeprisfallet da det stod på som verst så er faren over. Men man skal vokte seg vel for å tro dette, for det er først den siste tiden den lave oljeprisen har manifestert seg i oppsigelser i oljerelaterte næringer, og det er først i den perioden vi er inne i nå og fremover at stadig flere vil merke oljeprisfallet på kroppen. Med det kan vi kanskje etterhvert si adjø til en styringsrente over nullpunktet også her i landet, uten at jeg tror det vil være noen stor trøst for de som berøres hardest.

Ingen vet hvor store konsekvensene kan bli og hvor lenge oljeprisen vil holde seg langt lavere enn hva man har blitt vant med de siste årene, men man trenger ikke være noe geni for å i det minste ta inn over seg at mange nordmenn - og innvandrere - kan gå tøffe tider i møte.

mandag 18. mai 2015

Hyklerske politikere


Jeg kom over en artikkel på Nettavisen med Arbeiderparti-politikeren Hadia Tajik. Artikkelen refererer til et innlegg Tajik har skrevet i Aftenposten og dreier seg om hennes religiøse tro og syn på ekteskap, hvilket jeg selv bryr meg fint lite om. Folk må få mene hva de vil om slike ting for min del. Det jeg derimot synes var interessant var følgende uttalelse fra Tajik:
Like lite som jeg vil bli pådyttet andres verdier, vil jeg pådytte dem mine: I et ekte og fritt samfunn er det lov å være konservativ, ta tradisjonelle valg og søke råd og medvirkning fra sine foreldre. Det som ikke er lov er tvang, trusler, press og undertrykking.
Å lese en politiker skrive noe slikt minner meg på hvor lite selvinnsikt slike mennesker har. Dette er folk som i sin politiske jobb hver eneste dag jobber for å fremme sine preferanser og påtvinge disse på andre mennesker i samfunnet som ikke deler dette synet. I sin iver etter å definere hvordan Ola og Kari Nordmann skal leve sine liv forsøker disse bedreviterne etter beste evne å lovfeste og regulere alt mellom himmel og jord for å skape sitt eget idealsamfunn: hva man skal spise, hva man skal se på tv, hvor man kan ferdes, hva man kan si, hva man kan kjøpe, hva man kan gjøre med sin egen kropp, hvor man kan bo, hva man kan beholde av sin egen verdiskapning, hvem man kan jobbe for, hvem man kan kjøre bil med, hvordan man kan bygge huset sitt, når man kan kjøpe en flaske vin, hva man kan investere i, hvem man kan få hjelp i huset av, hvem som kan vaske bilen sin, når man kan gå på butikken, osv.

Ludwig von Mises hadde helt rett når han en gang sa at "every socialist is a disguised dictator". Det høres ekstremt ut, men det er sant. Dette gjelder faktisk nær sagt alle mennesker og ikke bare sosialister. De aller fleste rundt oss ønsker å påtvinge sine medmennesker sine egne preferanser. De ønsker å være diktatoren som styrer samfunnet. Svært få er villige til å la andre folk leve sine liv i fred og fordragelighet på en måte som de selv ønsker. Det sitter veldig langt inne hos folk å få de til å akseptere noe slikt. Når jeg hører en person klage over at politikerne er dumme fordi de vedtar en lov som er til ugunst for personen, så tenker jeg ofte at det faktisk er til pass for han eller henne, fordi politikerne ikke gjør noe annet enn hva han eller hun ville gjort selv i en annen situasjon. De er alle akkurat like ille. Alle vil de forme sine medmennesker og samfunnet rundt seg etter eget godtbefinnende, og for å sitere Tajik, så gjør de gjerne dette "ved bruk av tvang, trusler, press og undertrykking".

Selv om det ikke alltid er like lett så forsøker jeg etter beste evne å leve etter Tajiks utsagn: "like lite som jeg vil bli pådyttet andres verdier, vil jeg pådytte dem mine". Det ville vært et stort fremskritt og en velsignelse om også Tajik selv og andre politikere begynte å leve som de preker.

Jim Rogers om muligheter innen jordbruk


Her er et lengre foredrag og påfølgende Q&A fra slutten av 2014 med investoren Jim Rogers hvor han hovedsaklig snakker om muligheter innen jordbrukssektoren. Han mener dette er den sektoren i verden hvor det i fremtiden vil åpne seg størst muligheter til å tjene penger.

I tillegg snakker Rogers om hvordan Kina etter hans syn vil være det viktigste landet i dette århundret, om hvordan den amerikanske dollaren vil miste sin posisjon på grunn av en fortsettelse av en dårlig langsiktig økonomisk trend landet er inne i, om land i Afrika hvor det er gode muligheter, om hvilket språk han sørger for at hans barn lærer, om at alle verdens sentralbanker skaper store problemer med sin kredittekspansjon og pengetrykking og at dette vil ende med at markedet vender tommelen ned til mange lands valutaer, og mer til.

tirsdag 12. mai 2015

Lauren Templeton om hvordan man møter en nedtur i markedet


Jeg har investert en del av mine verdier i aksjemarkedet og andre typer verdipapirer og eiendeler. I gode tider som nå, hvor nær sagt alt som finnes av finansielle aktiva stiger i verdi, så har man en god følelse og det meste føles enkelt. Det er derimot når den generelle oppgangen i markedene snur til nedgang at man får testet sin egen psyke og viljestyrke. Er man virkelig så langsiktig som man tror? Klarer man å kontrollere følelsene sine? Evner man å kjøpe når andre selger?

Under er et kort intervju og lengre presentasjon med Lauren Templeton, som er i slekt med den avdøde og anerkjente amerikanske investoren John Templeton. Hun snakker i intervjuet om hvordan hun mentalt forbereder seg på dårlige tider.

Som hun sier er det viktig å på forhånd selv ha gjort undersøkelser på investeringsobjektene sine og ha en formening om hva de faktisk er verdt. Hvis ens aksjer faller i verdi, og man ikke har noe forhold til hva de egentlig representerer av verdier, så har man ingen tillit til at det faktisk er en god investering som over tid vil tåle uro i markedene og man vil raskt la frykten ta overhånd og kaste kortene. Å basere sine investeringer på tips fra venner, kjente eller "eksperter" i media har derfor lite godt for seg så fremt man ikke gjør sine egne vurderinger.

En annen ting å gjøre er å forsøke å mentalt forberede seg på at en nedgang i markedene skal være en mulighet istedenfor et problem. I tider hvor man ikke finner ting i markedet som er tilstrekkelig billig priset til at man vil kjøpe de, kan man derfor lage seg en liste med ting man synes virker bra men kun kjøper dersom prislappen blir lavere. Hvis man så i et dårlig marked klarer å la være å fokusere på at verdien av ens investeringer faller, men heller fokuserer på at investeringsobjekter som man tidligere syntes var for dyre begynner bli rimelige, så kan en nedtur i markedet bli en mulighet istedenfor et problem. Slik jeg selv ser det er den sikreste veien til god avkastning på lang sikt at man investerer i ting som er lavt priset i forhold til de underliggende verdiene.

Poenget over har kun noe for seg hvis man i dårlige tider har penger tilgjengelig for å investere. Veldig mange har alle sine penger i aksjemarkedet når ting har gått bra veldig lenge, og når en nedtur i markedet kommer så befinner man seg i en situasjon uten noe penger til overs som man kan bruke. Det som oppstår av gode investeringsmuligheter er derfor utenfor rekkevidde. Det er nedgangstider som vil gi de beste kjøpsmulighetene, og da må man ha tørt krutt klart for bruk. Selv forsøker jeg etter beste evne å alltid ha en viss mengde penger på bankkontoen som er tilgjengelig hvis og når markedet blir svakt, slik at jeg kan investere til lave priser. Jeg har også sett meg ut enkelte selskaper jeg liker og som jeg har til hensikt å investere i dersom prisene blir lavere. Men alt har sin pris, og i tider som nå er mange ting for dyrt priset til at jeg selv ser på det som interessante investeringsmuligheter.


Under kan du se et lengre foredrag som Lauren Templeton holdt på Ivey Busines School. (Du får også innledningsvis et sjeldent og lite glimt av Canadas svar på Warren Buffett, Prem Watsa, som eier investeringsselskapet Fairfax Financial Holdings.) Presentasjonen som Templeton holdt finner du som pdf via denne lenken.

mandag 11. mai 2015

Frankrike forbyr butikker å ha salg når de vil


For ikke lenge siden kunne vi lese at ting tyder på at Arbeiderpartiet har til hensikt å legge frem et lovforslag som skattlegger utenlandske aktører som selger sine tjenester til norske kunder. Tanken er visstnok at aktører som Google og Facebook skal skattlegges for å få inn penger som kan subsidiere norsk journalistikk. Det er ikke veldig lenge siden man kunne se et lignende forslag komme i Frankrike, der man foreslo å ilegge en ekstra skatt på utenlandske selskaper som solgte nettbrett og smarttelefoner i landet, for å få inn penger til å subsidiere franskprodusert kunst og kultur. Jeg vil tro at Frankrike er en inspirasjonskilde for mang en sosialist, så hva har de funnet på i Frankrike nå da som norske politikere kan etterligne her i Norge? Jo, et forbud mot at butikker kan ha salg når de vil.

Dette er ingen spøk. I Frankrike har det nå faktisk kommet en lov som sier at butikker kun får lov til å ha salg med rabatterte priser på to tidspunkter i året i maks seks uker.

Fra thelocal.fr:
France tells shops: No more wildcard sales
French retailers can only hold sales twice a year and for a maximum of six weeks after a new law came into effect on Monday banning the practice at any other time.
Tidligere kunne butikker ha to uker med salg ut over dette, men nå blir altså selv denne lille muligheten fjernet. Det går med andre ord fra vondt til verre. Loven kommer etter at en interesseorganisasjon i 2012 kom med en rapport som visstnok viste at det stort sett var de store kjedene med store markedsføringsbudsjetter som tjente mest på å kunne ha salg utover de fastsatte tidene på året, og at mindre aktører tapte på det.

Frankrike er tilsynelatende et mekka for dårlige ideer. At staten skal bestemme når en bedrift kan ha salg er jo intet mindre enn idiotisk. Man får håpe de har funnet et kur mot branner, for tenk om noen f.eks. måtte ha behov for noe så slemt som et brannskadesalg. Slike reguleringer av bedrifter gjør det vanskeligere for bedriftene å drive hensiktsmessig og lønnsomt, og risikoen for konkurser øker. Det ironiske er at med et slikt lovforslag vil en butikk som går konkurs til alt overmål ikke ha lov til å avholde et opphørssalg.

Jeg tviler ikke på at dette her i Norge vil være en aldeles utmerket sak for et parti som Miljøpartiet De Grønne, som ønsker å få ned folks konsum av varer og tjenester. (Lite har nok folkene i dette partiet og deres likesinnede tenkt på at noe som virkelig ville gjort noe med bruk-og-kast mentalitet og høyt konsum hadde vært å avskaffe dagens kredittbaserte pengesystem.) Norske politikeres reguleringskreativitet har få grenser, så nå vet du hva norske politikere kan finne på å foreslå de neste årene.

søndag 10. mai 2015

SKAGEN: Japan er en tikkende bombe


I sin årsrapport for 2014 kan vi lese at obligasjonsforvalterne i SKAGEN har et nokså pessimistisk syn på Japans valuta og statsobligasjoner. Torgeir Høien og Jane Tvedt skriver i sin kommentar til obligasjonsfondet Tellus at Japan er en tikkende bombe som før eller senere vil gå av og resultere i en kollaps for den nasjonale valuta Yen og statsrenter og inflasjon som skyter i været. De holder seg derfor langt unna japanske statsobligasjoner som i et slikt scenario vil miste mye av sin realverdi, og skriver i rapporten følgende:
Japan – no thank you
The fund deviates most noticeably from the index in that we do not invest in Japanese bonds. In 2014 the yen exchange rate started and ended at approximately the same point relative to the euro, so we missed out on a further drop in the long-term interest rates. We are, however, comfortable staying away from Japan, which is in our view a ticking time bomb. The risk is that one day investors will wake up to the fact that Japanese authorities are not able to handle the mountain of debt they have built up. When that happens, the yen will plummet, interest rates will shoot up and inflation will take off. The situation will be similar to that in Russia following the fall in oil price. People realised that the Russian state was not capable of generating sufficient surplus for the foreseeable future to fulfil its contractual obligations at the prevailing price level. We do not wish to be in Japan when that happens and are fully aware that it is impossible to time when the meltdown will occur.
Man skjønner kanskje med dette hvorfor SKAGEN valgte å invitere Kyle Bass til sin sist avholdte nyttårskonferanse. Bass er som mange vet også meget negativ til utsiktene for Japans valuta og statsobligasjoner, og sånn sett landets økonomi og samfunnsstruktur også. Glem hva de såkalte ekspertene sier om at Japan "skylder pengene til seg selv" (noe de sier fordi store deler av statsobligasjonene eies av japanske borgere). En kollaps i verdien for statsobligasjonene og landets valuta vil få dramatiske konsekvenser for landets innbyggere og vil nå langt utenfor landets grenser. For å sitere Bass: "If we are right about Japan, the social fabric of that region will be torn, and if you follow historical precedent that just means there will be a war between someone and someone and it's not going to be good."

I denne sammenheng er det verdt å nevne at Statens Pensjonsfond utland ("oljefondet") ved utløpet av første kvartal 2015 har ca. 35% av sine verdier investert i obligasjonsmarkeder. Av denne andelen er ca. 8% plassert i japanske statsobligasjoner. Kort sagt betyr det at oljefondet i dag har japanske statsobligasjoner til en verdi tilsvarende ca. 200 milliarder norske kroner. Det tilsvarer ca. 40 000 kroner per norske mann og kvinne.

Jeg har i lang tid skrevet om mitt eget syn på Japan, som i stor grad er helt sammenfallende med det disse forvalterne i SKAGEN og Bass mener. Ca. halvparten av Japans statsbudsjett finansieres i dag ved at staten låner penger. Helt siden iallefall tidlig 2000-tall har dette tallet vært mellom 30% og 50%. Dette gjøres ved at finansdepartementet utsteder statsobligasjoner. Slik det ser ut nå er det i praksis kun Japans sentralbank som kjøper disse statsobligasjonene. Det vil si at det skapes nye penger ut av løse luften for å finansiere budsjettunderskuddet. Med en statsgjeld på godt over 20 ganger størrelsen av årlige skatteinntekter så sier det seg selv at landet mildt sagt har et gjeldsproblem. En ting å bite seg merke i her er at den japanske staten bruker ca. 1/4 av alle sine skatteinntekter på å betale renter på sin statsgjeld, og det er med renter på nivåer som i dag er så lave som nær 0%. Det skal ikke store fantasien til for å forestille seg hva som da kan skje hvis og når rentene stiger... 
I denne sammenheng synes jeg det er nyttig å gjengi en konklusjon fra Peter Bernholz' studie av 12 hyperinflasjoner i boken Monetary Regimes and Inflation: History, Economic and Political Relationships (som er gratis tilgjengelig her):
"looking at 12 hyperinflations...they have all been caused by the financing of huge public budget deficits. (...) The figures demonstrate clearly that deficits amounting to 40 per cent or more of expenditures cannot be maintained. They lead to high and hyperinflations, reforms stabilising the value of money or in total currency substitution leading to the same result." 
Jeg kan gjenta hva jeg i innlegget Japan: Veien til Weimar? tilbake i 2013 skrev om dette:
Hvis Japan skal finansiere sine +40% budsjettunderskudd med pengetrykking, så får vi håpe at Bernholz' studie ikke gir en pekepinn på framtiden. Isåfall ser det ikke lyst ut for Yen, og med alle de følger det ev. måtte få for andre økonomier og valutaer.

torsdag 7. mai 2015

Dobbeltmoralsk statsstøtte av kull på Svalbard


For litt siden ble det kjent at regjeringen går inn for å gi flere hundre millioner kroner av skattepenger til kullproduksjonsselskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani på Svalbard. 500 millioner skal tilføres selskapet ved at staten kjøper noen av dets eiendommer og gir de lån. For meg vitner det hele om dobbelmoral på høyt nivå.

Nær sagt alle politiske partier i Norge har i lengre tid snakket negativt om kullindustrien. Det er unison enighet om at industrien må skattes hardt. Veldig mange krever f.eks. at oljefondet skal kutte all investering i slike selskaper. Når man så i Norge opplever at et selskap som driver innen denne industrien på norsk jord kommer i store vanskeligheter, ja, så velger man altså en totalt motsatt holdning: vi må støtte kullindustrien! Snakk om dobbeltmoral. Aldri har vel Ronald Reagans sitat om offentlige myndigheter passet bedre enn i dette tilfellet: "Government's view of the economy could be summed up in a few short phrases: If it moves, tax it. If it keeps moving, regulate it. And if it stops moving, subsidize it."

Den norske næringsministeren sier at "Dette skaper ro rundt Store Norske og er viktig for de ansatte, familiene deres, selskapet og lokalsamfunnet på Svalbard". Styrelederen i selskapet er fornøyd og sier dette tiltaket "skaper et grunnlag for å fortsette arbeidet med å sikre et forretningsmessig grunnlag for kulldriften".Jeg innser at argumentene for å støtte kullindustrien på Svalbard sannsynligvis i størst grad baserer seg på et ønske om å opprettholde norskrelatert tilstedeværelse på øya. Likevel, om dette er det viktige, så vil jeg tro at det finnes adskillig bedre måter å bruke 500 millioner på enn å holde liv i et selskap som med en viss sannsynlighet uansett ikke vil være bærekraftig fremover. Tiltaket fra regjeringen vitner om hvor mye dobbeltmoral politikere har, og at prinsipper er noe de står for kun så lenge det passer deres eget godtbefinnende. Det er lett for politikere å snakke om verdier og prinsipper, men det er åpenbart noe helt annet å følge de i praksis.

søndag 3. mai 2015

En investors viktigste språk å forstå


Det er et språk som for en investor er viktigere å forstå enn noe annet. Jeg snakker ikke om engelsk eller kinesisk. Jeg snakker om å kunne forstå regnskaper. Veldig mange som involverer seg i finansmarkedene og aksjemarkedet gjør dette uten å ha noen regnskapsforståelse. Istedenfor å legge tid og innsats i å sette seg inn i og forstå et selskaps virksomhet og lønnsomhet så foretrekker mange å gjøre noe som føles mye enklere, nemlig å se på en graf og gjette på om prisen på et verdipapir er høyere eller lavere i morgen. Dette er for meg forskjellen mellom tilnærmingen til en investor og en spekulant, og jeg er av det syn at man på lang sikt har større sjanse til å lykkes som førstnevnte enn som sistnevnte.

Warren Buffett har sagt at "accounting is the language of business, and you have to learn it like a language. To be successful at business, you have to understand the underlying financial values of the business." Det finnes masse informasjon gratis tilgjengelig på internett som gjør deg i stand til å øke din regnskapsforståelse, men jeg vil gi deg et tips om noe jeg selv synes er veldig bra.

Skole- og utdanningssektoren er i endring, og takket være internett kan informasjon deles på helt andre måter enn tidligere. E-læringsselskapet Coursera har utviklet en bra app for telefoner og nettbrett som gjør at du kan ta deres brede utvalg med gode kurs overalt hvor du er. Her kan du gratis ta et nettkurs som tilbys av det anerkjente amerikanske universitetet Wharton. Det heter Introduction to Financial Accounting, og er etter mitt syn særdeles bra for både nybegynnere og litt viderekomne. Professoren Brian J. Bushee gjør en meget god jobb i å lære bort hvordan man skal forstå et regnskap. Kurset går over 4 uker og krever 6-8 timers innsats hver av ukene. Det foregår på engelsk. Oppstart var 1. mai, så dette er tidspunktet å melde seg på kurset på. Neste sjanse kommer i juli.

Hva skjer i aksjemarkedet i Kina?


Det siste året har aksjekursene på børsene i Kina steget kraftig. Indeksen for børsen i Shanghai har gått fra ca. 2000 poeng til nå å ligge på ca. 4500 poeng. Dette har gjort at det har kommet stadig flere overskrifter i media om hva som skjer i aksjemarkedet i Kina. For meg er utviklingen veldig interessant å følge, og den får meg til å føle at Kina kan stå foran et slags 1929-scenario.

I fjor, da interessen for aksjemarkedet i Kina var lik null etter flere år med svak utvikling, begynte jeg selv å se på investeringsmuligheter der. Dette kan for den faste leser av The Boom Bust virke rart, i og med at jeg i mange år (og lenge før det ble mainstream å mene det samme) har ment at Kinas kredittdrevne og politisk styrte økonomi står foran store utfordringer. Men jeg er av den oppfatning at man kan gjøre gode investeringer selv i land hvor det generelle "makrobildet" ser dårlig ut. F.eks. bryr jeg meg fint lite om et land har høy BNP-vekst når jeg vurderer muligheter for investeringer. Det som tiltrakk meg til det kinesiske aksjemarkedet var at aksjene der var skydd som pesten blant mange og at markedet derfor så ut til å være lavt priset i forhold til selskapenes inntjening. I snitt var markedet i Shanghai da priset til litt under 10 ganger selskapenes inntjening. I tillegg var selskapene som hadde børsnotering både i Shanghai (kalt A-aksjer) og Hong Kong (kalt H-aksjer) priset lavere på børsen i Shanghai enn i Hong Kong. Denne "rabatten" var da ca. 10%, som da var den største så langt tilbake jeg kunne finne statistikk, tiltrakk meg. (I dag er rabatten snudd til en overpris på ca. 30%.) En annen ting som tiltrakk meg var at jeg visste at politikerne hadde planlagt å åpne for større børshandel mellom Hong Kong og Shanghai som også ville gjøre det lettere for utenlandske investorer å investere i Kina.

Siden den gang har alle pilene pekt mot himmelen for kinesiske aksjer. Mitt investeringsperspektiv er langsiktig, så selv om jeg rent personlig er tjent med oppgang i kinesiske aksjer, så er ikke slik rask oppgang noe jeg higer etter. Faktisk gjør den brå oppgangen meg mer bekymret enn optimistisk. Dette fordi jeg ser for meg at spekulerende kinesere kan være i ferd med å blåse en ny destruktiv boble i finansielle aktiva, en boble hvis sprekk vil kunne få dramatiske konsekvenser for dem selv og Kina.

Det som har skjedd den siste tiden i Kina er at svært mange vanlige kinesere løper til aksjemeglerne og ber om å få aksjehandelskonto. Det opprettes nye kontoer i rekordhøyt antall. Det disse samme folkene gjør er å låne masse penger for å kjøpe aksjer. Såkalt marginhandel, hvor man kun hoster opp en liten andel av det aksjen koster og finansierer resten med gjeld, har nådd rekordhøyt nivå. Statistikk viser også at de nye investorene som kommer inn i markedet er folk med lav utdanning og erfaring med investering. I tillegg har såkalte penny-stocks, eller aksjer som har en lav nominell pris, blitt svært populære blant folk. Folk tror dette er bedre investeringer kun fordi disse aksjene er billigere, i nominelle termer, enn selskaper hvor aksjekursene er høyere. De ser for seg at prisene kan stige raskere for disse aksjene som har lave aksjekurser. Dette vitner om svært liten finansforståelse hos disse menneskene og at markedet fylles opp med spekulative amatører på jakt etter raske penger. De siste ukene har svært mange kinesere begynt å handle aksjer på børsen i Hong Kong fordi markedet der ikke har steget like mye som i Shanghai, og de håper derfor Hong Kong-aksjer har større oppsidepotensiale. Spekulasjonen brer kort og godt om seg.

Jeg mistenker at det blant mange kinesiske selskaper bedrives nokså kreativ regnskapsføring og svindel av aksjonærer og andre. På børsen i Frankfurt har man de siste årene sett flere kinesiske selskaper mistenkes for dette, hvilket har resultert i at aksjekursene for disse selskapene har falt mye. Hvis mistankene er berettigede, så er det kanskje liten grunn til å tro at ikke det samme gjelder kinesiske selskaper børsnotert i Kina. I Hong Kong finnes det et selskap som heter Hanergy Thin Film Power Group, som på kort tid har gått fra å være verdt ingenting til å bli verdens mest verdifulle selskap innen solenergi, og med det har gjort eieren til Kinas rikeste. Det interessante og mistenkelige er at omtrent alle selskapets inntekter kommer fra salg til nærstående (til morselskapet). Og for å gjøre det hele enda mer mistenkelig så har omtrent all børsoppgangen for selskapet skjedd de siste 10 minuttene av handelsdagene på børsen. Det lukter svindel og bedrag lang vei, og Hanergy er sikkert ikke det eneste selskapet det lukter av.

Jeg har de siste årene sett for meg at Kina kan ende opp med en utvikling som ligner hva man så i Japan etter at deres bolig- og aksjeboble sprakk i 1991. I tillegg til dette har jeg lekt litt med tanken på at Kina kan stå foran litt det samme man så skje i USA på 1930-tallet, og følelsen har forsterket seg de siste månedene når jeg observerer hva som skjer på børsene i Kina. I USA hadde man gjennom 20-tallet opplevd en voldsom vekst i aktiviteten i næringsliv og børsmarked. Mot slutten av 20-tallet viste økonomien svakhetstegn, men likevel tiltok spekulasjonen på børsene, og marginhandel ble svært populært. Aksjemarkedet levde sitt eget liv. Skopussere og drosjesjåfører kastet seg inn i aksjemarkedet på jakt etter raske penger. Man ble sett på som en idiot om man ikke hadde plassert pengene sine i aksjer. Det var feststemning og alle var overbevist om at ting ville vokse videre til himmelen. Så skjedde ikke, og bakrusen ble det man i dag mange steder i verden husker som den store depresjonen.

I Kina har folk flest hittil hatt begrensede muligheter til å investere sine sparepenger. Banksparing har vært lite attraktivt da innskuddsrentene har vært holdt bevisst lave av myndighetene. Penger har derfor flommet inn i boligmarkedet der prisene inntil det siste året har gått mye opp. Visse typer investeringsprodukter har også tiltrukket seg mye penger. Disse investeringsproduktene, som jeg har omtalt i et innlegg fra mars 2013, har vist seg å inneholde veldig mye rart og jeg vil tro mange kinesere vil tape mye penger på disse fremover. Myndighetene har derimot strammet inn salget av slike produkter, hvilket dermed har begrenset folks investeringsmuligheter. Nå som boligprisene har begynt å falle er heller ikke bolig like interessant folk flest lenger. Sentralbanken har i tillegg begynt å kutte rentene og også banksparing fremstår dermed enda mindre interessant enn før. Det kan se ut til at aksjemarkedet nå da er det eneste gjenværende stedet hvor den jevne kineser plasserer pengene sine i jakt på avkastning.

Det er godt mulig at aksjekursene for selskaper i Kina vil stige mye mer. For Shanghai-indeksen er det enda et stykke opp til rekorden man så før finanskrisen. Kineserne liker gambling, og spekulering i aksjemarkedet kan drive prisene langt høyere enn fornuft og logikk tilsier. Det vil derfor ikke overraske meg om pilene vil peke oppover enda en stund til på de kinesiske børsene. Men, etter den søte kløe kommer ofte den sure svie. Utfallet kan bli noe som ligner hva man så i USA etter 1929, eller Japan etter 1991. Hvis man ser den generelle økonomiske aktiviteten i Kina avta, parallelt med et kraftig prisfall for eiendom og aksjer, så tror jeg det er en miks som vil skape store problemer. Advarselen som bankmannen Paul Warburg kom med i USA i mars 1929, 7 måneder før krakket i aksjemarkedet og inngangen til den store depresjonen, er kanskje verdt å repetere: "If the orgies of unrestrained speculation are permitted to spread, the ultimate collapse is certain not only to affect the speculators themselves, but to bring about a general depression involving the entire country."