Boom Bust

Boom Bust

torsdag 23. juli 2015

En investors største problem er tålmodighet


For mange uten særlig innsikt i investering fremstår matematikk og regnskapsforståelse som de største utfordringene for å kunne gjøre gode investeringer. Sannheten er at man faktisk ikke trenger kunne særlig mer matematikk enn det helt grunnleggende for å vurdere en investering. Litt regnskapkunnskap kommer godt med, men heller ikke dette er det viktigste. Det viktigste er en følelse som er (eller ikke er) i kroppen vår. En investors største problem er tålmodighet.

Fondsforvalteren Fidelity gjorde visstnok en gang en undersøkelse på hvilke av deres kunder det var som hadde oppnådd de beste resultatene over lang tid. Resultatet viste at det var kunder som hadde glemt av sin konto som hadde den beste avkastningen på sine investeringer. Altså, personer som ikke hadde gjort noen endringer i sine porteføljer gjorde det best. Årsaken til dette er bl.a. at disse personene ikke påløp transaksjonskostnader og ei heller kjøpte og solgte i tide og utide på feil tidspunkt.

For nær sagt alle som investerer så er følelsen av å sitte på kontanter nesten ulidelig. Man ønsker å kjøpe aksjer og andre eiendeler istedenfor å ha penger i banken. Penger i banken føles som et tapsprosjekt, spesielt hvis og når man ser andre investorer rundt seg tjene penger i markedet. Svært mange velger derfor å heller gjøre dyre og dårlige investeringer enn å spare penger og ha de i bakhånd til bedre muligheter ev. oppstår i fremtiden.

Problemet for disse investorene er at den dagen markedet faller og investeringsmulighetene blir bedre så har de ikke penger tilgjengelig for å utnytte seg av dette. De sitter låst med alle sine verdier plassert i markedet og må sitte stille og se på mens verdiene deres fluktuerer. Gode investeringsmuligheter går tapt. Deres tidligere utålmodighet får dermed sin pris i form av lavere avkastning på lang sikt. Og husk, det er resultatene på lang sikt som er de viktige og bærekraftige.

Noen ord fra superinvestoren Warren Buffett passer her godt. I hans aksjonærbrev til eierne av Berkshire Hathaway i 1996 skrev han bl.a. følgende om det å ikke kjøpe og selge verdipapirer i tide og utide, men heller å sitte stille med hva man eier:
Our portfolio shows little change: We continue to make more money when snoring than when active.
Inactivity strikes us as intelligent behavior. Neither we nor most business managers would dream of feverishly trading highly-profitable subsidiaries because a small move in the Federal Reserve's discount rate was predicted or because some Wall Street pundit had reversed his views on the market. Why, then, should we behave differently with our minority positions in wonderful businesses? The art of investing in public companies successfully is little different from the art of successfully acquiring subsidiaries. In each case you simply want to acquire, at a sensible price, a business with excellent economics and able, honest management. Thereafter, you need only monitor whether these qualities are being preserved.
Når det gjelder viktigheten av å heller spare penger i banken enn å for enhver pris bruke de på lite attraktive investeringer så kan vi ta lærdom fra noen ord fra en annen superinvestor, Seth Klarman. I sitt brev til sine kunder for året 2004 skrev han bl.a. følgende:
Investors must choose between two alternatives. One is to hold stocks and bonds at the historically high prices that prevail in today’s markets, locking in what would traditionally have been sub-par returns. (...) The alternative is to remain liquid, defy the steady drumbeat of performance pressures, and wait for the prices of at least some securities to drop. 
While we have strong suspicions, it cannot be said with certainty which path will prove wisest. What is clear is that just about everyone will choose the former one. Those in the investment business compete on the basis of short-term, relative (not absolute) investment performance, and prefer to follow the herd (at the price of assured mediocrity) rather than stand apart (risking severe underperformance). 
Most investors would make the same choice. Human beings are only endowed with so much patience, after all. Few are able to look past near-term returns, and today anything appears to offer better returns than cash. Also, given their relative-performance-oriented, competitive nature, investors loathe the possibility of underperformance that comes from sitting on the sidelines; they find it better to be in the game (unless, of course, the market drops). Most significantly, they remain highly skewed toward the greed end (how much can you make?) and away from the fear end (how much can you lose?) of the spectrum of investor emotions. 
We prefer the risk of lost opportunity to that of lost capital... As we said last year, why should the immediate opportunity set be the only one considered, when tomorrow’s may well be considerably more fertile than today’s.
Så, oppsummert, din største utfordring som en investor er å være tålmodig. Både i etterkant av at du har gjort dine investeringer når du fristes til å selge de igjen straks markedet går litt dårlig, og i tilfeller der du sitter med penger tilgjengelig og føler en trang til å plassere de i markedet for enhver pris fordi du føler bankinnskudd gir elendig avkastning. Tålmodighet er nøkkelen. Det er dessverre særdeles vanskelig for folk å tilegne seg slik tålmodighet. Det er mye enklere sagt enn gjort. Derfor ender den jevne investors resultater over tid opp som kan sees av grafen under: dårlig.

tirsdag 21. juli 2015

Ekspertenes tull om risiko og usikkerhet i aksjemarkedet


Fra media mates vi daglig med spådommer og uttalelser fra såkalte eksperter. Veldig mange fester stor tillit til slikt. Hvis du har et ønske om å på sikt gjøre vellykkede investeringer er det slik jeg ser det helt kritisk at du forsøker å luke bort mest mulig av det du leser i media av ekspertuttalelser. Det er for det aller meste bare å anse som støy.

En ting du kan merke deg er at finansmarkedet og "ekspertene" hater usikkerhet. Hvis ting oppleves som usikkert, så reagerer ofte investorer i markedet med å selge sine eiendeler. Dette er bra. For deg. Det at ting er usikkert er nemlig ikke ensbetydende med at ting er risikabelt. Risiko er etter mitt syn potensialet for å permanent tape sine verdier. Usikkerhet er alle variabler i verden rundt oss og vår følelse av å ikke kunne vite hva deres utfall blir. Finansmarkedet og dets aktører blander disse tingene, og det kan noen ganger gi deg gode investeringsmuligheter.

Jeg kom i dag over et godt eksempel på dette. I en artikkel i Finansavisen leste jeg om en aksjesjef i et av Norges største meglerhus som nå anbefalte sine kunder å øke sine investeringer i aksjemarkedet i de nordiske landene. Grunnen var at usikkerheten som før var til stede tidligere nå visstnok hadde gått over. Dette kom etter at den samme personen og meglerhuset noen måneder tidligere, i mars, hadde anbefalt folk å redusere sine investeringer i aksjemarkedet. Aksjesjefen pekte på at man den gang så "flere negative begivenheter som gjorde at vi anbefalte å ta litt penger av bordet", men slo nå fast at "tåken har lettet, og det er tid for å øke eksponeringen igjen." 

Utviklingen for hovedindeksen på Oslo Børs har i denne perioden, fra ekspertene anbefalte å selge til de anbefalte å kjøpe, vært en økning på ca. 5%:


I Sverige har aksjeindeksen vært omtrent uendret. I Finland har markedet falt med ca. 5%. I Danmark har det økt med ca. 15%. Alt i alt har man altså ikke kommet noe bedre ut av det ved at man ev. solgte sine investeringer i de nordiske aksjemarkedene i mars. Snare tvert imot vil man ha gått glipp av en oppgang. I tillegg vil man ha påløpt transaksjonskostnader ved å selge og så kjøpe igjen. En klassisk tap/tap-situasjon med andre ord.

Mitt råd til folk er å ikke bry seg for mye med om ting rundt oss er usikkert. Veldig ofte hører jeg folk si ting som at "det er jo ekstra usikkert i disse tider". Tull. Ting er alltid usikkert. Hele tiden. Hverken mer eller mindre. Det er bare at man ikke alltid vet det. Bruk heller energien din på å undersøke de investeringsmulighetene du har foran deg. Les om selskapet du vurderer å investere penger i. Forstå dets marked. Les regnskapene. Tjener det penger? Vil det kunne antas å tjene penger selv i dårlige tider? Hva må du betale for å ta del i selskapets verdiskapning? Er prisen på selskapets aksjer høy eller lav i forhold til hva selskapet tjener? Vil du kunne forvente å få en grei nok avkastning selv om selskapet opplever et dårlig marked? Er sjansen for å gjøre en elendig investering liten?

Investoren Mohnish Pabrai skriver følgende om dette i sin bok The Dhando Investor:
Wall Street sometimes gets confused between risk and uncertainty, and you can profit handsomely from that confusion. The Street just hates uncertainty, and it demonstrates that hate by collapsing the quoted stock price of the underlying business.
Low risk and low uncertainty is loved by Wall Street, and stock pries of these securities sport some of the highest trading multiples. Avoid investing in these businesses. The only one of interest to us...is the low-risk, high-uncertainty combination.
Always take advantage of a situation where Wall Street gets confused between risk and uncertainty. 
Alt av investeringsmuligheter som oppleves som trygt og godt og uten usikkerhet og risiko er stort sett dyrt, og derfor ofte en ikke særlig god investering. Noen ganger forveksler markedet og investorene risiko og usikkerhet, og ved å selge sine aksjer og presse aksjekursene nedover kaster disse investorene kjøpsmuligheter rett i fanget på andre som ser forskjell på risiko og usikkerhet. Ekspertenes tull om risiko og usikkerhet i aksjemarkedet er faktisk til din fordel. I tiden du venter på at en slik kjøpsmulighet skal by seg kan du gjøre som Pabrai anbefaler: "Read voraciously and wait patiently, and from time to time these amazing bets will present themselves."

mandag 20. juli 2015

Kina offentliggjør sin gullbeholdning og forhandler med IMF


For noen dager siden offentliggjorde den kinesiske sentralbanken hvor mye gull den har. Dette er første gang siden 2009 de kommer med slik informasjon, og det er noe mange har ventet på med store forventninger. Flere personer som er sterk i troen på at gullprisen skal stige fremover har forventet at det nye beholdningstallet skulle være veldig stort og flere ganger hva sentralbanken hadde i 2009. Realiteten viste seg å være noe annerledes. Fra å ha 1054 tonn gull i 2009 har banken nå visstnok 1658 tonn.

Denne økningen på 60% var nok for mange sen skuffelse. Dette er typisk personer som setter sin lit til at gullprisen skal skyte i været når verden får vite at Kina har kjøpt masse gull i det skjulte. Disse folkene mener nok derfor nå at sentralbanken lyver om hva den har, og at den i realiteten har mye mer.

Selv har jeg ikke så sterke følelser rundt dette, selv om jeg ikke tviler på at tallet i virkeligheten er større enn hva de nå sier. For alt vi vet har de 2-3 ganger hva de nå sier. Men man skal huske på at mengden gull i Kina ikke ene og alene er hva sentralbanken har. I følge Koos Jansen i Bullionstar (en person som følger gullmarkedet i Kina meget tett) er den totale mengden gull i Kina nærmere 14 000 tonn, hvor det aller meste er i private hender.

Koos Jansen og flere andre setter sentralbankens offentliggjøring av gullbeholdningen i sammenheng med at Kina forhandler om å bli innlemmet i det internasjonale pengefondet ("IMF") sitt system med såkalte Special Drawing Rights ("SDR"). Offentliggjøring av gullbeholdningen er en del av forberedelsene til dette, og det kan ligge mange strategiske vurderinger bak det som skjer. Det er fem år siden sist IMF vurderte SDR-strukturen, og i år er det på nytt tid for en vurdering. Kina har målrettet forberedt seg på dette.


SDR er i praksis IMFs egen type penger som ble opprettet i 1969. Dette er ikke penger man har i lommeboken eller på kontoen sin, men som brukes for mye større ting og oppgjør land i mellom. Økonomen Jim Rickards har en teori om at SDR i fremtiden vil brukes for f.eks. handel av olje, som benevnelse for regnskapene til verdens største selskaper, osv. En SDR defineres som en miks av de største valutaene i verden, men har på lik linje med alle andre valutaer ikke noen reelle underliggende verdier. Verdien på en SDR beregnes ved å se hen til denne miksen av valutaer. Visstnok trykket IMF opp SDR tilsvarende en verdi rundt 100 milliarder amerikanske dollar under finanskrisen, hvor bl.a. Ungarn mottok en del som de solgte videre til Kina med oppgjør i dollar som de igjen vekslet over i sveitsiske franc for å gjøre opp store valutalån. Se foredraget med Jim Rickards under hvor han snakker om disse tingene (rundt 30 minutter ut i videoen).


Offentliggjøringen av den kinesiske sentralbankens gullbeholdning, forhandlingene mellom Kina og IMF, Kinas forestående innlemmelse i SDR-rammeverket, opprettelsen av infrastrukturbanker og valutafond i BRIC-samarbeidet, osv. Alt henger nok sammen. For å løfte blikket og se de lange linjene, så kan kanskje noen ord fra den avdøde økonomen Murray Rothbard være på sin plass. Fra boken What Has Government Done To Our Money (som til tross for omtalen av en felleseuropeisk valuta faktisk ble skrevet mange år før opprettelsen av Euroen) kan vi lese følgende:
Unfortunately, the classical gold standard lies forgotten, and the ultimate goal of most American and world leaders is the old Keynesian vision of a one world fiat paper standard, a new currency unit issued by a World Reserve Bank (WRB). Whether the new currency be termed “the bancor” (offered by Keynes), the “unita” (proposed by World War II United States Treasury offi cial Harry Dexter White), or the “phoenix” (suggested by The Economist) is unimportant. The vital point is that such an international paper currency, while indeed free of balance of payments crises since the WRB could issue as much bancors as it wished and supply them to its country of choice, would provide for an open channel for unlimited world-wide inflation, unchecked by either balance-of-payments crises or by declines in exchange rates. The WRB would then be the all-powerful determinant of the world’s money supply and its national distribution. The WRB could and would subject the world to what it believes will be a wisely-controlled inflation. Unfortunately, there would then be nothing standing in the way of the unimaginably catastrophic economic holocaust of world-wide runaway inflation, nothing, that is, except the dubious capacity of the WRB to fine-tune the world economy.
The militant drive for a European paper currency issued by a European Central Bank seems on the verge of success. This goal is being sold to the gullible public by the fallacious claim that a free-trade European Economic Community (EEC) necessarily requires an overarching European bureaucracy, a uniformity of taxation throughout the EEC, and, in particular, European Central Bank and paper unit. Once that is achieved, closer coordination with the Federal Reserve and other major Central Banks will follow immediately. And then, could a World Central Bank be far behind? Short of that ultimate goal, however, we may soon be plunged into yet another Bretton Woods, with all the attendant crises of the balance of payments and Gresham’s Law that follow from fixed exchange rates in a world of fiat moneys. 
Jeg avslutter på samme måte som jeg gjorde i innlegget En verdensomspennende sentralbank og pengeenhet - rykker vi stadig nærmere? fra 2012:
Det er nok enda noen år til dette vil inntreffe, men kriser som den vi er inne i nå er utmerkede anledninger for sinnsyke politikere og økonomer til å gjennomføre sine ønskedrømmer. Vi kommer etterhvert til et punkt i krisen hvor panikken vil råde, og folk vil favne etter halmstrå. Da vil disse politikerne og økonomene komme med sine "eminente løsninger" som innebærer en verdensomspennende sentralbank og pengeenhet, og folk vil svelge deres svada og løgner uten så mye som å blunke.

Bare vent og se. Debatten om dette kommer til å tilta utover i dette tiåret. Dessverre.

mandag 13. juli 2015

Intervju med Jim Rogers


Her er et lengre intervju med investoren Jim Rogers som kan være verdt å lytte til. Sammen med Chris Martenson går Rogers gjennom en rekke dagsaktuelle temaer, og deler sine tanker om markedene.

Rogers ser for seg at vi i løpet av de neste to årene vil oppleve store problemer i finansmarkedene. Han tror dette vil bli en veldig alvorlig situasjon hvor sentralbankene ikke lenger vil lykkes med sine tiltak. Som et alternativt scenario ser han for seg at den neste nedturen i markedene vil "fikses" av sentralbankene, og at man vil se markedene igjen stige frem mot tidlig på 2020-tallet, hvorpå den virkelig store nedturen og mistilliten til sentralbankene vil manifestere seg.

Rogers har lenge investert i og fortsetter å investere i japanske aksjer fordi han tror landets demografi og gjeldsvekst, sammen med sentralbankens svært aggressive pengetrykkingpolitikk, vil legge grunnlaget for en videre svekkelse av landets valuta og en økning i verdsettelsen av finansielle aktiva. Det er nå ca. 25 år siden Japan sist hadde en stor boble i sine finansmarkeder, og Rogers ser det som mulig at Japan kan være i ferd med å bygge opp en ny boble.

Gull er fortsatt ikke noe Rogers plasserer pengene sine i, da han mistenker at gullprisen kan komme enda lengre ned fremover, på hvilket tidspunkt han håper han klarer å kjøpe. (Det at han sier "håper" sier meg noe om Rogers sin selvinnsikt. Det er nemlig svært lett i rolige stunder å si at hvis markedet kollapser så skal man investere, men når man sitter midt i et kraftig fallende marked så er det mye vanskeligere å faktisk gjøre det.)

For øvrig snakker Rogers om Russland, amerikanske dollar, kinesiske aksjer, oljeprisen, og mer til. Her er noe for enhver.

søndag 12. juli 2015

Klar beskjed fra BRICS


Det er bemerkelsesverdig hvordan vi mennesker til tider blir så sneversynt at vi glemmer alt annet enn det vi fokuserer på. De siste dagene og ukene har alles øyne vært rettet mot Hellas og EU, og alt annet har blitt mer eller mindre ignorert. En av disse tingene som har fått lite oppmerksomhet er det nylig avsluttede toppmøtet mellom lederne for landene som utgjør grupperingen BRICS.

Slik jeg skrev om i fjor på denne tiden ble BRICS-landene da enige om å opprette en utviklingsbank og et valutafond. På et møte som ble avholdt i Russland denne uken ble dette mer formalisert i form av dokumenter og avtaler. Den russiske presidenten Vladimir Putin gav på pressekonferansen etter møtet uttrykk for at landene har et godt samarbeidsklima og har ambisiøse planer videre. Han kom også med noen små stikk til USA og mot vestens flittige bruk av sanksjoner mot land de er uenige med.

Slik jeg ser det har både Russland og Kina, og sikkert flere andre, et ønske om å kvitte seg med sin avhengighet av vestens økonomiske rammeverk og institusjoner, og amerikanske dollar som verdens reservevaluta. Dette ligger nok bak mange av planene og handlingene deres. I den felles uttalelsen som kom etter møtet kan man lese mellom linjene. Fra thehindu.com:
The BRICS summit also slammed the United States for blocking reforms of the international financial architecture — a move, which analysts say, helped persuade China to form the AIIB. “We remain deeply disappointed with the prolonged failure by the United States to ratify the IMF 2010 reform package, which continues to undermine the credibility, legitimacy and effectiveness of the IMF,” says the Ufa declaration, which was released on Thursday at the end of the summit.
The summit also acknowledged “the potential for expanding the use of our national currencies in transactions between the BRICS countries.”
“We ask the relevant authorities of the BRICS countries to continue discussion on the feasibility of a wider use of national currencies in mutual trade,” the declaration said.
Så mens "den gamle verdens" øyne ene og alene rettes mot diskusjonene mellom EUs ledere og situasjonen for Hellas, så jobber "den nye verden" med å gjøre seg mer og mer uavhengig av de vestlige økonomiske rammeverk.

søndag 5. juli 2015

Hva skjer i aksjemarkedet i Kina? DEL 2


I mai i år skrev jeg et innlegg som het Hva skjer i aksjemarkedet i Kina? hvor jeg påpekte at en boble var i ferd med blåses i det kinesiske aksjemarkedet, og bla. skrev at "den brå oppgangen [gjør] meg mer bekymret enn optimistisk. Dette fordi jeg ser for meg at spekulerende kinesere kan være i ferd med å blåse en ny destruktiv boble i finansielle aktiva, en boble hvis sprekk vil kunne få dramatiske konsekvenser for dem selv og Kina." 24. mai fulgte jeg opp med et innlegg som het En IT-boble på gang i Kina?, hvor jeg tok for meg kinesiske børsnoterte selskaper i IT-sektoren som etter mitt syn var i en boble lik det man så i USA tilbake i år 2000. Siden den gang har store ting skjedd i det kinesiske aksjemarkedet, som nå har falt ca. 30% fra toppen. Grafisk ser det slik ut:


Som jeg har påpekt ved tidligere anledninger så får jeg en følelse av at det vi ser skje i Kina ligner litt på hva man så i USA på 1920-tallet. Da, som i Kina nå, var det også en god stund i forkant mange klare tegn på at realøkonomien viste klare svakhetstegn. Mange års kredittekspansjon kulminerte med en voldsom oppgang i aksjemarkedet, drevet i stor grad av meglerhusenes utlån av penger til aksjespekulantene i form av såkalte marginlån. Oppgangen endte som alle vet med et gedigent krakk i oktober 1929, og en påfølgende langvarig depresjon. (Les boken A Short History of Financial Euphoria av John Kenneth Galbraith for en kortfattet omtale av denne perioden i USAs historie, samt andre store økonomiske bobler opp gjennom historien.)

Etter at boblen sprakk i USA i 1929 forsøkte man å finne forklaringer. Det ble pekt på eksterne faktorer som f.eks. tegnene på en svekkelse i realøkonomien. Man pekte derimot ikke på den åpenbare elefanten i rommet: at folk hadde latt seg rive med i en voldsom spekulasjon i finansielle aktiva. Noe lignende ser vi nå skje i Kina. Folk har i enormt omfang deltatt i en massiv spekulasjon i aksjer, hvilket har drevet prisene langt opp over sine naturlige nivåer. Dette sies det ikke et ord om fra myndighetene sin side. Der er myndighetene nå derimot ute med beskyldninger om at spekulanter har ført til fallet i aksjekursene, og at enkelte ondskapsfulle mennesker sprer feilaktige rykter for å få markedet til å falle. Det meldes om at folk faktisk har blitt arrestert for å plante slike rykter.

Er det ikke fascinerende hvordan myndigheter alltid trer inn når finansmarkedene faller, og ikke når de øker? Oppgang i priser hilser man hjertelig velkommen, men fall i priser skys som pesten. Man er også raske med å fordele skyld for et fall i prisene. Aller helst liker man å skylde på ondsinnede spekulanter, shortselgere, etc. Spesielt utenlandske sådan. Lite sier man om at folk flest faktisk har deltatt i vill spekulasjon i lengre tid, og at det faktisk var spekulantene som drev prisene opp i forkant. Man sier så klart også fint lite om den løse pengepolitikken myndighetene har fremmet for å stimulere til mer utlån til folk. Som vanlig ser man alle andre steder enn i speilet når skylden skal plasseres. Slik er vel vi mennesker av natur, og slik vil vi nok alltid være.

I går kom nyheten om at flere titalls finansinstitusjoner går sammen om å støtte aksjemarkedet ved å investere mer penger i aksjer, å ikke selge noen flere aksjer, og mer til. Et beløp tilsvarende NOK 150 milliarder er satt av til dette, men et tall tilsvarende NOK 1 300 milliarder har også nå blitt luftet som en potensiell redningspakke. Det politiske regimet i landet forsøker nå etter beste evne å styre aksjemarkedet oppover med alle tenkelige hjelpemidler. Det skal bli tragikomisk å se dette utspille seg videre. At politikerne i Kina skal forsøke å mikrostyre aksjemarkedet og alle de menneskelige emosjoner som ligger bakt inn i dette, ja det kan bli en meget krevende øvelse som jeg til slutt tror vil stå til stryk.

Det har blitt påpekt fra enkelte at boblen i Kina er et sjeldent eksempel på en boble som "alle" faktisk på forhånd identifiserte som en boble. (PS. Alle tror nå boblen er sprukket og er ferdig, men for alt vi vet kan den fortsatt blåses større.) Jeg tror dette har å gjøre med at de fleste som ser det som skjer i aksjemarkedet i Kina er folk uten noen involvering i det selv. De er ikke en del av boblen. De sitter utenfor og følger det hele med rasjonelle betraktninger uten å bli følelsesmessig engasjert. På innsiden av boblen er nok tankene som surrer i hodet på folk noe helt annet, og sterkt påvirket av deres emosjoner. Jeg tror det er lettere å identifisere en boble fra utsiden enn innsiden.

Hva som skjer videre i aksjemarkedet i Kina er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert er at den som sier den vet hva som vil skje, ikke vet hva den snakker om. Det få snakker om nå i tider hvor prisene faller kraftig er at siden i fjor sommer har aksjekursene i Shanghai gått opp over 80%. Tross den siste tids store fall har man altså fortsatt sett en virkelig stor oppgang i kinesiske aksjekurser. På lang sikt tror jeg ting vil gå seg til og at verdiskapning i kinesiske selskaper i større grad vil være driveren for aksjekursene i landet mer enn hva spekulantene til enhver tid foretar seg.

Jeg avslutter dette oppfølgingsinnlegget med å gjenta avslutningen i mitt opprinnelige innlegg om hva som skjer i aksjemarkedet i Kina, hvor Paul Warburgs ord fra 1929 er verdt å tenke over:
Etter den søte kløe kommer ofte den sure svie. Utfallet kan bli noe som ligner hva man så i USA etter 1929, eller Japan etter 1991. Hvis man ser den generelle økonomiske aktiviteten i Kina avta, parallelt med et kraftig prisfall for eiendom og aksjer, så tror jeg det er en miks som vil skape store problemer. Advarselen som bankmannen Paul Warburg kom med i USA i mars 1929, 7 måneder før krakket i aksjemarkedet og inngangen til den store depresjonen, er kanskje verdt å repetere: "If the orgies of unrestrained speculation are permitted to spread, the ultimate collapse is certain not only to affect the speculators themselves, but to bring about a general depression involving the entire country."