Boom Bust

Boom Bust

mandag 14. desember 2015

En kanarifugl i kredittgruven?


Helt siden finanskrisen har verdens store økonomier hatt svært lave renter. Slikt får konsekvenser. Investorer blir desperate etter å få avkastning. I mangelen på trygge alternativer og renter på bankinnskudd plasserer derfor folk pengene sine i risikable aksjer og obligasjoner. Alt som gir en form for direkteavkastning, som utbytte eller kupongutbetalinger, blir ettertraktet. Dette har gjort at rentene som selskaper må betale for å låne penger i finansmarkedet har falt svært lavt.

I denne perioden har mange selskaper benyttet muligheten til å låne penger til slik lav rente. Selv selskaper med høy risiko, ofte i sykliske bransjer, har kunnet låne billige penger. Disse lånene (kalles obligasjoner) har blitt kjøpt over en lav sko av individuelle investorer og av investeringsfond. Like før helgen kunne man lese at et slikt fond i USA, Third Avenue høyrentefond, hadde stengt muligheten for dets andelshavere til å selge sine andeler og få tilbake sine penger. På grunn av bl.a. usikre markeder har mange obligasjonslån blitt mindre verdt, og Third Avenue sitt fond så seg nødt til å stoppe kundeuttak for ikke å måtte selge sine eiendeler til lave priser, hvilket ville ført til at fondet måtte realisere store tap og justere ned sine bokførte verdier.

Det som er interessant med dette er følgende: i august 2007 så man noe lignende skje med et rentefond fra banken BNP Paribas. Den gang skyldtes det at fondet hadde amerikanske sub prime obligasjonslån. I august 2007 var aksjemarkedene nært sitt høyeste, og det var ikke før nøyaktig 13 måneder senere man så Lehman Brothers kollapse. Problemene for BNP Paribas sitt fond var på mange måter å regne som kanarifuglen i gruven som gav et varsel om store problemer i finansmarkedene. Fra da av tiltok spekuleringen i hvem som satt med verdiløse gjeldspapirer, og det hele kulminerte med den store uforglemmelige finanskrisen hvor panikken var total.

Det som jeg synes skal bli spennende å følge med på fremover er hvordan kredittmarkedene blir fremover., både utenlands og her hjemme i Norge Allerede har vi sett et par andre obligasjonsfond i tillegg til Third Avenue også kaste kortene sine. Det kan være at vi vil se markedsaktørene i større og større grad spørre seg selv hvem som sitter på potensielle tap. Da har vi å gjøre med litt den samme dynamikken vi så i markedene for 7-8 år siden. Denne gangen har trolig bankvesenet betraktelig mindre beholdninger av problematiske obligasjoner. Lovendringer siden finanskrisen har ført til dette. Derimot har det dukket opp mange obligasjonsfond hvor vanlige folk og andre aktører har plassert mye penger. Blant disse "andre" finner vi også pensjonskasser land og strand rundt. 

Sentralbankenes lavrentefanatisme har ført med seg store utilsiktede konsekvenser, og en av de kan være i ferd med å vise sitt ansikt nå fremover. Folk har vært desperate på avkastning, og dette har blåst opp prisen på verdipapirer i nær sagt alle markeder, det være seg eiendom, aksjer, lån og annet. Ingenting vokser til himmelen, og risiko har en tendens til å bli glemt i lange perioder helt til det en dag slår imot folk som en hammer mot hodet. Så gjenstår det å se hvem som har glemt å bruke hjelm.

søndag 6. desember 2015

Det viktigste og vanskeligste å identifisere i en bedrift


Når jeg investerer i aksjer er noe av det viktigste jeg tenker over hvorvidt bedriften med høy sannsynlighet vil kunne fortsette å drive også om 5, 10 og 20 år frem i tid. Jeg ser etter god lønnsomhet i bedriften, og jeg ser etter en bedrift som kan eksistere langt inn i fremtiden. Høy avkastning og lang tid med høy avkastningen er den hellige gral. Derfor holder jeg meg i all hovedsak unna selskaper som driver innen bransjer hvor ting endres mye og veldig raskt. Teknologisk utvikling og innovasjon er flott for meg som person i samfunnet, men som investor ønsker jeg ikke å eksponere meg særlig mot det fordi det kan bety døden for en bedrift jeg har investert pengene mine i.

Det kanskje aller viktigste, og samtidig også det vanskeligste, å identifisere i en bedrift er dens konkurransefortrinn og hvorvidt disse kan antas å vedvare over tid. I en presentasjon hos Talks at Google snakker investoren Pat Dorsey om nettopp dette. Dorsey var i sin tid leder for aksjeanalyse hos Morningstar, og gikk der inn for å gjøre mye research om selskapers konkurransefortrinn (eller mangel på sådan). Han har skrevet boken The Little Book That Builds Wealth: The Knockout Formula for Finding Great Investments, og det han snakker om hos Google er de samme tingene han skriver om i boken sin. Det finnes ingen perfekt måte å finne selskaper med slike gode konkurransefortrinn, men Dorsey hjelper oss med å fokusere på fire ting som han mener er de viktigste typer fortrinn et selskap kan ha.