Boom Bust

Boom Bust

tirsdag 22. mars 2016

Gjeldspushernes lavrentefanatisme skaper et gjeldssamfunn

Nordmenn har med årene blitt et av Europas mest forgjeldede folkeslag. Med en gjeldsbelastning på 210% av hva man har som disponibel inntekt har en gjennomsnittlig norsk husholdning blitt fullstendig avhengig av lave renter for å få hjulene til å gå rundt. Ola og Kari Nordmann har blitt fullstendig prisgitt bankvesenet. Ja, på sett og vis kan man si at det norske folk gått fra å være underlagt konger og høvdinger til å være underlagt bankfolk.

Hvorfor har vi havnet her? Det er en lang historie som jeg hverken kan eller vil forsøke å svare på i det fulle. Men det er noe som iallefall ikke bidrar til å hjelpe på situasjonen, og det er at vi har en skokk med lavrentefanatiske mennesker som jobber i utdanningssystemet, bankvesenet og media og som bruker enhver mulighet til å stikke sitt ansikt ut og kreve lavere renter fra sentralbanken. Dette er gjeldspusherne.


I gjeldspushernes øyne er det kun en ting som kan og bør gjøres for å sørge for økonomisk vekst, og det er å gjøre prisen på penger (kreditt/lån) så lav som mulig. De maner til enhver tid og anledning om at sentralbanken må gjøre prisen på penger lavere.

Disse gjeldspusherne som figurerer i media mener nemlig at hvis folk og bedrifter låner mer så skapes det mer av det deres våte fantasier handler om: økonomisk vekst. (La meg her minne om at hele begrepet økonomisk vekst slik det som oftest brukes er ganske tullete og med årene har blitt fullstendig forvrengt og misforstått av ignorante og inkompetente sjevøkonomer.) For dem er økonomisk vekst den hellige gral, og alt handler om å skape økonomisk vekst.

Oppi alt dette glemmer de at deres oppskrift på økonomisk vekst er ensbetydende med at folk og bedrifter stadig må låne mer penger. Her er det viktig å være klar over at det å ta opp et lån for å finansiere et kjøp er å fremskynde et konsum. Man låner penger for å konsumere noe nå, og må betale tilbake senere i livet sitt, med renter. Så det man gjør er altså å flytte et konsum fra fremtiden til nåtiden. Mer konsum nå, mindre konsum i fremtiden.

Nettopp dette siste om at man må betale tilbake i fremtiden og da også konsumere mindre er det ingen som liker. Alle liker å låne og å konsumere mer, men ingen liker å betale tilbake og å konsumere mindre. Vi er noen dovendyr som vil ha mest mulig uten å gjøre opp for oss. Derfor er det slik at dess mer gjeld folk akkumulerer dess mer støtter de opp om sentralbankenes inflasjonsmål. Gjeldspusherne forteller nemlig titt og ofte at inflasjon (altså: generelle prisstigninger i samfunnet) er bra, fordi da vil den virkelige verdien av gjelden bli mindre, og sånn sett vil det bli lettere for folk å betale tilbake sine lån. Folk flest synes så klart det høres veldig behagelig ut hvis inflasjonen på magisk vis kan betale ned gjelden deres av seg selv, og sier derfor ja takk til mer inflasjon.

Et problem hverken gjeldspusherne eller folk flest tar inn over seg er at for å få prisstigninger så må det pushes mer penger inn i økonomien. (Mer penger fordelt på den samme mengde varer gir høyere nominelle priser på varene.) Og i og med at nye penger oppstår i form av at banker utsteder nye lån så må det altså utstedes mer nye lån fra bankene for å skape inflasjon. Dette betyr dermed at for å få inflasjon så må folk og bedrifter låne mer penger og bli mer forgjeldet. Og for å få redusert den virkelige verdien av denne nye gjelden slik at man slipper betale tilbake det man har lånt så må man igjen skape enda mer inflasjon. Dermed er man inne i en sirkulær dynamikk hvor gjeld avler mer gjeld som igjen avler enda mer gjeld. Og så er vi der vi er i dag, hvor vi har satt begge beina godt ned i en myr av gjeld, og hvor vi ikke tåler at prisen på penger (renten) går opp og er fullstendig prisgitt bankvesenets vilje og evne til å gi oss gratis penger.

En av landets aller største gjeldspushere er en sjevøkonom som heter Jan Ludvig Andreassen. Denne mannen har til enhver tid skreket seg hes om at sentralbanken må kutte rentene så mye som mulig. Slik han ser det kan tilsynelatende ikke prisen på penger være lav nok.


Ironien er derfor særdeles stor når man nylig i en artikkel om nordmenns store gjeldsbelastning kan lese han si at "nå begynner varsellampene å blinke. Ett år med vekst i husholdningens gjeld er ikke så farlig, men når det er blitt en underliggende trend, er det skummelt. (...) Antall trygdede øker i dag raskere enn antall mennesker i arbeid. Med mindre oljeprisen skulle stige veldig, er det viktig at folk sparer opp til pensjon selv mens de er i arbeid og ikke låner seg over evne. Mitt beste råd til folk flest er ikke lån over evne, spar til pensjon og kutt ned på forbrukslån. Bytt ut restaurantturen med en Gradiosa foran tv'en." Den samme personen som til enhver tid krever lavere renter slik at folk og bedrifter skal låne mer penger for å konsumere mer og skape økonomisk vekst, sier samtidig at det er urovekkende at folk låner så mye som de gjør og at folk ikke må låne over evne. Snakk om å tale med to tunger.

Gjeldspusherne har med sin lavrentefanatisme lenge ivret for en samfunnsutvikling der folk tar på seg stadig mer gjeld og dermed blir mer og mer prisgitt bankvesenets nåde. Med gjeld er man en trell, og slik jeg ser det - og lenge har sett det - står mange nordmenn nå foran vanskelige tider hvor de med sin store gjeldsbelastning vil merke den sure svie som følger den søte kløe.

onsdag 16. mars 2016

Prem Watsa om risikoen for økonomier og markeder


For den ivrige leser av denne bloggen så vil kanskje navnet Prem Watsa lyde kjent. Jeg omtalte nemlig Watsa tilbake i et innlegg i januar 2015, der jeg beskrev hans gigantiske finansielle veddemål som går ut på at hans selskap Fairfax Financial Holdings vil tjene opp til USD 15 milliarder dersom den vestlige verden går inn i en periode med sterk deflasjon. For å sette dette tallet i perspektiv så er det større enn hele markedsverdien på selskapet i dag.

Siden begynnelsen av fjoråret har ting utviklet seg i tråd med Watsas deflasjonsveddemål og i 2015 tjente selskapet ca. USD 36 millioner på dette (urealisert). I tillegg til deflasjonsveddemålet (som rettere sagt er en finansiell sikring som er iverksatt for å sørge for at selskapet vil overleve en deflatorisk periode) har Watsa brukt mye penger på å sikre seg mot at aksjemarkedet skal falle. Etter mange år med tap på dette så tjente selskapet i fjor USD 502 millioner på disse finansielle sikringene.

Det er her verdt å minne om at Watsa også var (for) tidlig ute i forkant av finanskrisen med å sikre sine investeringer mot store fall i det amerikanske eiendoms- og aksjemarkedet, hvor han inntil det virkelig smalt årlig tapte penger på denne sikringen. Fra å ha vært i minus med USD 498 millioner i begynnelsen av 2007 så var selskapet i pluss med USD 3,37 milliarder ved utgangen av 2008. Fairfax slo med andre ord en finansiell home run under finanskrisen. Som Watsa selv sier: "it is better to be wrong, wrong, wrong, wrong and then right, than the other way around!". Hvis Watsas bekymringer for fremtiden slår til så vil han til de grader gjøre nok en finansiell home run med de nåværende finansielle posisjonene Fairfax sitter med.

Så hva er det Watsa ser som bekymrer han i disse dager? I sitt nyeste aksjonærbrev som kom ut i forrige uke tar han for seg en rekke temaer:
  • Med kraftig fall i råvaremarkedene så står Canada (Watsa er selv hjemmehørende i Canada) foran store økonomiske problemer, og Watsa peker på at boligmarkedet vil kunne falle mye. Han sammenligner tingenes tilstand med mye av det man så i USA før finanskrisen, der banker og andre institusjoner kastet penger etter boligkjøpere og hvor folk tok opp lån til pipa. Spesielt nevner han at unge folk har tatt på seg veldig mye gjeld. Slik jeg ser det er det her mange likhetstrekk med Norge. Som OECD nylig har påpekt så er norske husholdninger av de mest forgjeldede i verden, og spesielt gjelder dette unge folk. Etter mitt syn vil mye av den tilsynelatende velstanden folk i dag opplever i Norge kunne snu til å bli et gjeldsmareritt for veldig mange. Gjeld smaker godt når gjeldssyklusen er oppadgående, men på nedturen kan det gjøre vondt! Virkelig vondt! 
  • Kinesiske myndigheter forsøker hardt å støtte opp under sine fire viktige markeder: valutamarkedet, aksjemarkedet, gjeldsmarkedet, og sist men ikke minst "the biggest real estate bubble we have ever witnessed".
  • Markedene for høyrenteobligasjoner er i vanskeligheter, mye på grunn av problemene innen olje- og gassrelaterte industrier. Disse problemene vil smitte videre i næringskjedene og til syvende og sist inn i bankenes balanser og obligasjonseieres avkastning (eller rettere sagt tap) på sine investeringer. Han peker på at enkelte høyrentefond for obligasjoner har stengt ned (slik jeg omtalte i et innlegg i desember i fjor) og sier at "this may very well be the Hyman Minsky moment!".
  • Med mange land i fremvoksende markeder i store økonomiske vanskeligheter, herunder f.eks. Venezuela, så vil det være risiko for at obligasjonsfond som har investert i gjeld fra og i disse landene vil ta store tap og oppleve det som kan sammenlignes med såkalte bank runs, altså forsøk på massive uttak fra fondene av deres kunder.
  • Japans desperate forsøk på å "stimulere økonomien" har totalt mislyktes hittil, og deres siste forsøk på å innføre negative renter fikk helt andre resultater enn hva sentralbanken hadde intensjon om. Fallende renter gjør at banker i Japan og resten av verden opplever store utfordringer hva gjelder lønnsomheten, og man har i den senere tid sett verdien på mange bankaksjer fall kraftig.
  • Mange selskaper innen energi- og råvareindustriene har kuttet sine utbytter, og i en situasjon hvor resultatmarginer for børsnoterte selskaper er på historisk høye nivåer og kan ventes å falle til mer historisk normale nivåer, så er det mye smerte igjen i vente for aksjeinvestorer.
  • Det er en rådende oppfatning blant mange i markedene om at aksjer er en god langsiktig investering, uavhengig av hva de koster. Dette er en veldig stor feilslutning å gjøre. Hadde man vært positiv til aksjemarkedet da det var på sitt mest spekulative og overvurderte i 1929, ville man måtte ventet i 25 år til 1954 før man nominelt sett var tilbake i pluss. Som Watsa sier: "caveat emptor!" (løst oversatt: kjøp aksjer på egen risiko!").
  • Mange teknologiselskaper som har blitt verdsatt til gigantiske beløp sliter nå med å skaffe til veie ny finansiering. Fra å ha blitt verdsatt stadig høyere og høyere for hver nye finansieringsrunde er nå syklusen snudd og begynt å gå i revers. Uten egen inntjening så vil mange av disse selskapene slite stort fremover. 
I følge Watsa er potensialet for utilsiktede konsekvenser og problemer i verdensøkonomien nå stort. Men, hvis Watsa får rett med noen av sine bekymringer kan i det minste aksjonærene i hans selskap si seg godt fornøyd med tingenes tilstand.

tirsdag 8. mars 2016

Gode investeringsråd fra Bogumil Baranowski


Jeg kom over et bra intervju på Youtube-kanalen til Jacob Taylor hvor han regelmessig intervjuer folk og stiller de fem gode spørsmål (derav navnet på programserien: "5 Good Questions"). Her intervjuer han en investor som heter Bogumil Baranowski som jobber i investeringsselskapet Tocqueville Asset Management.

Du trenger ikke se på mer enn bokhylla til Bogumil for å skjønne at han er belest og innsiktsfull, og jeg satt selv og nikket meg enig gjennom hele intervjuet. Her kjente jeg igjen veldig mange ting som jeg selv tenker og praktiserer. For eksempel fokuserer han på viktigheten av sparing og langsiktighet. Min egen tilnærming til dette er nesten eksakt som han snakker om: Den første "regningen" jeg betaler hver måned er til min egen investeringskonto, hvor jeg lar sparepengene stå helt til jeg finner en investeringsmulighet som jeg synes gir meg god valuta for pengene. Finner jeg ikke noe bra å investere i så blir pengene stående som bankinnskudd. Jeg haster altså ikke med å investere sparepengene, men venter tålmodig på interessante muligheter. Med tid og stunder vil markedet garantert kaste noe spennende foran deg, f.eks. når markedene preges av mye uro og krisestemning, og folk er villig til å selge sine aksjer for en lav pris. Min investeringshorisont er rundt 30 år, og jeg bryr meg ikke nevneverdig om kortsiktige prismessige svingninger i de aksjeselskapene jeg eier.

Bogumil sier noe jeg er veldig enig i. Som investor er det viktig å være nysgjerrig og lærevillig. Man er ikke ferdig å lære bare fordi man har fullført en formell utdanning. Dette er bare starten på læreprosessen. Det finnes uendelig mye god litteratur og annen informasjon "der ute" som bare venter på å konsumeres av en lærevillig hjerne. Og jo mer man lærer jo mer skjønner man at man ikke vet med sikkerhet. Mer kunnskap avler mer ydmykhet, hvilket jeg mener er en viktig egenskap. Selvgodhet og overdreven selvtillit kan føre med seg mange negative konsekvenser, både i livet generelt og spesielt i finansmarkedene.

Selv for folk med en travel hverdag og lite tid til å lese så går det an å lytte til lydbøker på vei til og fra hjemmet (her anbefaler jeg Amazon-tjenesten www.audible.com som har en mengde gode bøker for alle tenkelige interesser).

Hvis du ikke tidligere har fått med deg Jacob Taylors intervjuer på 5 Good Questions så anbefaler jeg deg å bruke tid på å lytte til flere av de. De er forfriskende gode i en ellers lite intellektuelt berikende mediaverden.